Uttrykket «Bibelens kanon» brukes om den samlingen av bøker som er anerkjent som en del av de inspirerte skrifter. Ordet «kanon» brukes også ofte om gamle lister over bibelbøker.

Betegnelsen «kanon» er avledet av det hebraiske ordet qanẹh (rør; siv). Et rør ble brukt som målestokk. (Ese 41:8) Bibelens kanon, eller samling av inspirerte bøker, kan i tråd med dette brukes som målestokk for hva som er den rette tro, lære og oppførsel.

De hebraiske skrifters kanon ble fastlagt på slutten av 400-tallet fvt. Ifølge jødisk tradisjon ble arbeidet påbegynt av den dyktige avskriveren og bibelskribenten Esra, og det ble fullført av Nehemja. (Esr 7:6) Nedskrivningen av De kristne greske skrifter ble fullført i løpet av den perioden da åndens gaver virket på Kristi disipler. (Joh 14:26; Åp 1:1) Noen kristne hadde den gaven å «bedømme inspirerte uttalelser». (1Kt 12:10) De kunne derfor avgjøre hvilke av de brevene menigheten mottok, som var inspirert av Gud, uten at det måtte tas opp på et kirkemøte. Da Johannes, den siste av apostlene, døde, endte denne rekken av pålitelige menn som var inspirert av Gud. Med Åpenbaringen, Johannes’ evangelium og Johannes’ tre brev var Bibelens kanon derfor avsluttet. Uttalelser av senere, ikke-inspirerte skribenter har bare verdi som en anerkjennelse av den bibelske kanon, som ble fastlagt under ledelse og bemyndigelse av Guds ånd.