«De første kristne filosofer antok den greske forestilling om sjelens udødelighet og mente at sjelen er skapt av Gud og inngitt i legemet ved unnfangelsen.» – The New Encyclopædia Britannica (1988), bind 11, side 25.

«Den sjel som synder, den skal dø.» – Esekiel 18:4, Bibelforlagets oversettelse Bibelen – Guds Ord, av 2008.

Bibelen sier om hvordan den første menneskesjel ble skapt: «Jehova Gud gikk i gang med å forme mennesket av støv fra jorden og å blåse livspust inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel [hebraisk: nẹfesj].» – 1. Mosebok 2:7.

Det hebraiske ordet nẹfesj, som her er oversatt med «sjel», betyr «en pustende skapning». Da Gud skapte det første menneske, Adam, var det ikke en udødelig sjel han gav ham. Han gav ham den livskraft som blir opprettholdt ved hjelp av åndedrettet. Når ordet «sjel» blir brukt i Bibelen, står det derfor for hele det levende vesenet. Sjelen dør hvis den blir skilt fra den livskraft som opprinnelig ble gitt av Gud. – 1. Mosebok 3:19; Esekiel 18:20.

Læren om sjelens udødelighet reiste flere spørsmål: Hvor går sjelen etter døden? Hva skjer med sjelene til de onde? Da navnkristne antok læren om sjelens udødelighet, fikk det dem til å godta enda en myte – læren om et brennende helvete.

Sammenlign disse bibelversene: Forkynneren 3:19; Matteus 10:28; Apostlenes gjerninger 3:23