NÅR daggryet bryter fram over horisonten den 7. april, vil millioner av mennesker hilse velkommen det de anser for å være årets helligste dag — første påskedag. I tidligere tider var påsken i noen land en 120-dagers periode som omfattet flere høytider og faster. Den begynte med en høytid som ble kalt septuagesima, og endte på det som blir kalt treenighetssøndag. Men i dag er det noen steder bare første påskedag som blir kalt «påske». Denne dagen blir feiret til minne om Jesu oppstandelse.

På en kveld tidligere i den samme uken vil imidlertid millioner av andre komme sammen for å feire høytiden til minne om Kristi død, også kjent som Herrens aftensmåltid. Dette er en høytid som Jesus selv innstiftet den siste kvelden han levde på jorden. I den forbindelse sa han til disiplene sine: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» — Lukas 22: 19.

Hvilken høytid bør du feire?

På engelsk kalles påsken «Easter», men det er et navn som ikke finnes i Bibelen. Boken Medieval Holidays and Festivals sier at «høytiden har fått navn etter den hedenske gudinnen for daggryet og våren, Eostre». Hvem var så denne gudinnen? «Ifølge legenden var det Eostre som åpnet portene til Valhall for å ta imot Balder, som på grunn av sin renhet var kjent som Den hvite guden, og som også ble kalt Solguden fordi hans panne gav menneskene lys,» svarer boken The American Book of Days. Den tilføyer: «Det er ingen tvil om at Kirken i løpet av sin første tid antok de gamle hedenske skikkene og gav dem et kristent innhold. Ettersom høytiden til ære for Eostre var en feiring av livets fornyelse om våren, kunne den lett gjøres til en feiring av Jesu oppstandelse fra de døde, en feiring som gjaldt ham Kirken forkynte om.»

Denne innlemmingen forklarer hvordan påskeskikkene i visse land er blitt til, slike skikker som bruken av påskeegg, påskeharer og varme langfredagsboller med kors på. Med hensyn til det å bake varme langfredagsboller «som har et . . . kors på den skinnende brune oversiden», sier boken Easter and Its Customs: «Korset var et hedensk symbol lenge før det fikk evigvarende betydning på grunn av det som skjedde på den første langfredagen, og i førkristen tid ble det noen ganger bakt brød og kaker med kors på.»

Ikke noen steder i Bibelen finner vi disse tingene omtalt, og det finnes heller ingen vitnesbyrd om at Jesu første disipler trodde på dem. I stedet sier apostelen Peter at vi må ’framelske en lengsel etter den uforfalskede melk som hører ordet til, for at vi ved den kan vokse til frelse’. (1. Peter 2: 2) Hvorfor innlemmet da kristenhetens kirkesamfunn slike åpenbart hedenske symboler i sine trosoppfatninger og sin religionsutøvelse?

Boken Curiosities of Popular Customs svarer: «Den tidlige kirke fulgte alltid den politikk å gi de eksisterende hedenske seremonier som ikke kunne utryddes, en kristen betydning. I tilfellet med påsken gikk omformingen særlig lett. Glede over at solen stod opp og naturen våknet til liv etter å ha vært død i løpet av vinteren, ble glede over at rettferdighetens Sol hadde stått opp i og med at Kristus hadde oppstått fra graven. Noen av de hedenske skikkene som ble fulgt i tiden rundt 1. mai, ble også forandret, slik at de skulle passe til påskefeiringen.» I stedet for at de religiøse lederne styrte utenom populære hedenske skikker og magiske riter, tolererte de dem og gav dem en «kristen betydning».

«Men er det noe galt i det?» spør du kanskje. Noen mener nei. «Når en slik religion som kristendommen kommer til et folk utenfra, tar den opp i seg og ’døper’ noen av de folketradisjonene som skriver seg fra eldre religioner,» sa den episkopale presten Alan W. Watts i boken Easter—Its Story and Meaning. «Den velger ut og fletter inn i liturgien de folkelige skikkene som ser ut til å framheve de samme evige prinsippene som Kirken formidler.» Mange mener at når deres egen kirke godtar disse skikkene og betrakter dem som hellige, så er det i seg selv god nok grunn til å følge dem. Men da overser de viktige spørsmål. Hva mener Gud om slike skikker? Har han gitt oss noen retningslinjer som vi kan følge på dette området?

«Første påskedag, høytiden til minne om vår Herres oppstandelse, er den største av alle høytider i den kristne kirke,» sa Christina Hole i boken Easter and Its Customs. Andre skribenter er av samme mening. «Ingen helligdag eller høytid i det kristne året kan måle seg med påskesøndag i betydning,» skriver Robert J. Myers i boken Celebrations. Men dette reiser visse spørsmål. Hvis  det er så viktig å feire påske, hvorfor finnes det da ingen konkret befaling i Bibelen om at man skal gjøre det? Er det noe som tyder på at Jesu første disipler feiret påskesøndag?

Bibelen unnlater ikke å komme med retningslinjer for hva vi skal og hva vi ikke skal feire. Gud gav det gamle Israel konkrete befalinger om dette, og som vi har sett, fikk de kristne uttrykkelig beskjed om å fortsette å feire minnet om Kristi død. (1. Korinter 11: 23—26; Kolosserne 2: 16, 17) En tidlig utgave av oppslagsverket The Encyclopædia Britannica sier: «Det er ikke noe i Det nye testamente eller i de apostoliske fedres skrifter som tyder på at de første kristne feiret påske. Den tanke at spesielle tider skulle helligholdes, var fremmed for de første kristne. . . . Verken Herren eller hans apostler hadde påbudt å feire denne eller noen andre høytider.»

Noen mener at den glede og lykke slike høytider bringer med seg, er nok til å rettferdiggjøre feiringen av dem. Men vi kan lære noe viktig av det som skjedde da israelittene tok etter en egyptisk religiøs skikk og omtalte den som en «høytid for [Jehova]». De «satte seg ned for å spise og drikke» og «stod opp for å danse [more seg, NW]». Men deres handlemåte gjorde Jehova Gud svært harm, og han straffet dem strengt. — 2. Mosebok 32: 1—10, 25—28, 35.

Guds Ord levner ingen tvil. Den sanne tros «lys» kan ikke ha noe fellesskap med det «mørke» som preger Satans verden; det kan ikke være noen «harmoni» mellom Kristus og hedensk tilbedelse. Vi får følgende formaning: «’Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,’ sier Jehova, ’og hold opp med å røre det urene’; ’og jeg vil ta imot dere’.» — 2. Korinter 6: 14—18.

Ifølge Bibelen er det bare minnehøytiden — ikke påsken — de kristne har fått befaling om å feire.