DE MAJESTETISKE Lévka-fjellene på Kreta forsvinner langsomt i det fjerne idet båten vår setter kursen mot et lite platå som stikker opp av Middelhavets dyp. Om bord er vår gruppe på 13, som ser fram til en forkynnelsesreise til øya Gavdos, en liten prikk på kartet som avmerker det sørligste punktet i Europa.

Det ser ut til at vi skal få en fin tur denne varme sommerdagen. Men plutselig kommer det noen sterke vindkast som setter sjøen i opprør og får båten til å duppe som en kork. Jeg føler meg uvel og kommer til å tenke på Bibelens beretning om apostelen Paulus, som kom ut for et voldsomt uvær i disse farvannene for mange hundre år siden, den gangen Gavdos var kjent som Kauda. (Apostlenes gjerninger 27:13–17) Jeg bare håper at vi vil komme oss trygt fram til Gavdos.

Til slutt ser vi bestemmelsesstedet vårt, en klippeøy med bratte skrenter som stuper ned i havet. Øya er forholdsvis flat, dens høyde over havet er bare omkring 300 meter, og den har ingen topper som stikker seg spesielt ut. Tett furuvegetasjon og krattskog dekker det meste av denne øya, som er 26 kvadratkilometer stor. Noen steder vokser det en spesiell type einerbusker helt ned til strandkanten.

En gang hadde Gavdos omkring 8000 innbyggere. I dag har øya færre enn 40 fastboende. Det ser ikke ut til at den moderne sivilisasjonen har nådd fram dit. Selv om lastebåter og tankskip ofte passerer kysten, er det ikke alltid lett å komme seg til Gavdos, for i dårlig vær blir fergeavgangene fra Kreta ofte forsinket eller kansellert.

Vi har kommet til Gavdos for å gjøre folk kjent med noe hyggelig og oppløftende – at de kan ha håp om en bedre framtid og utsikt til endeløst liv med fullkommen helse. Da båten vår er klar til å legge til kai, er vi ivrige etter å gå i land for å fortelle andre disse gode nyhetene.

Vi er blitt gynget hit og dit i fire og en halv time, og de bleke ansiktene våre røper at båtreisen til Gavdos ikke har vært noe avslappende cruise. Men en liten lur og en kopp kaffe gjør at vi snart føler oss oppkvikket. Etter at vi har hatt en kort drøftelse av Bibelens beretning om Paulus’  reise og har bedt en inderlig bønn, er vi klar til å gå i gang.

Øyboerne er vennlige og gjestfrie. De inviterer oss inn og tilbyr oss forfriskninger. I tillegg til at vi gjør dem kjent med Bibelens gode budskap, gir vi en hjelpende hånd når det trengs. Mens vi snakker med en kvinne på arbeidsplassen hennes, legger en i gruppen vår som er elektriker, merke til et apparat som er i ustand, og tilbyr seg å fikse det. Dette gjør inntrykk på kvinnen. Hun tar imot den bibelske litteraturen vi tilbyr, og roser oss og vårt arbeid. En annen kvinne som setter pris på vårt besøk, sier: «Dere arbeider for Gud, ikke for mennesker. Det skjønner man, siden dere har kommet for å forkynne på denne avsidesliggende øya.»

Det ser ut til at folk setter stor pris på de bibelske publikasjonene vi har med oss. En mann tar imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! og vil gjerne ha mer litteratur, som han kan lese i vintermånedene. En annen mann ønsker litteratur ikke bare til seg selv – han spør om han også kan få noe han kan legge i butikken sin som kundene kan lese. Han gir oss adressen sin, så vi kan sende ham bladene hver måned. En familie vi treffer, blir imponert da de får se at den lille øya deres er nevnt i Bibelen. De vil også gjerne ha bladene våre.

Slike opplevelser er veldig oppmuntrende. Men hos noen av oss vekker besøket på Gavdos også triste personlige minner. I nærheten av Sarakíniko-bukta er det en bygning som en gang huset folk som av politiske grunner var blitt forvist hit. Emmanuel Lionoudakis, et av Jehovas vitner, ble i slutten av 1930-årene forvist hit på grunn av sin forkynnervirksomhet. * Datidens Gavdos er blitt beskrevet som «en gold øy som bare produserte giftige skorpioner, et sted der mange . . . døde av sult, nød og sykdommer, og som med rette er blitt kalt dødens øy». Lionoudakis fanget fisk for å ha noe å spise, men som det eneste Jehovas vitne her var han også travelt opptatt med å forkynne for sine medfanger. For hans datter, svigersønn og datterdatter er det en gripende opplevelse å se det stedet der han måtte oppholde seg for omkring 70 år siden. Og for oss alle sammen er han et inspirerende eksempel når det gjelder å forbli lojal og holde seg aktiv i tjenesten.

De som var forvist hit, opplevde neppe Gavdos som noe turistparadis. Men vi som forkynner på alle deler av øya denne helgen, blir veldig godt mottatt og får levert 46 blad og 9 brosjyrer til de vennlige menneskene her. Vi ser virkelig fram til å treffe disse nye vennene våre en annen gang!

Før vi vet ordet av det, er tiden kommet til at vi må dra. Men enda en gang er vi uheldige med været, og fergeavgangen klokken fem om ettermiddagen blir utsatt. Vi går om bord ved midnatt og er forberedt på enda en tøff tur. Omsider, klokken tre om natten, legger vi fra kai, og etter å ha blitt gynget hit og dit i fem timer på et opprørt hav når vi fram til Kreta. Vi føler oss utmattet da vi setter de ustø bena våre på tørt land, men vi er glad for at vi har vært i stand til å gjøre Jehovas navn kjent på øya Gavdos. (Jesaja 42:12) Alle i gruppen er enige om at turen har vært anstrengelsene vel verdt. Strabasene våre vil snart bli glemt, men de gode minnene om denne turen vil alltid ha en plass i hjertet vårt.