Søken etter en far

Kham Thong var sliten. Det hadde vært en anstrengende dag, men han likte arbeidet sitt og var derfor vel tilfreds. Han hadde akkurat nytt et deilig måltid som hans kone hadde laget, og nå satte han stor pris på å være sammen med henne og de to små barna deres. Hans kone, Oi, satt og sydde. Mens hun pratet i vei og han deltok i samtalen ved av og til å kommentere det hun sa, begynte han å tenke.

Var det bare innbilning, eller var hans kone vakrere enn før? Han syntes også at måltidet hadde smakt bedre enn vanlig. Virket det bare slik fordi han var i så godt humør? Da han så nærmere på sin kone, la han imidlertid merke til at hun var mer velstelt. Men han la enda bedre merke til ansiktet hennes. Hun virket mer avslappet og glad enn på lenge. Dette gledet ham, for han elsket henne — noe han trodde var gjensidig — selv om de hadde hatt sine problemer i ekteskapet. Hans kone var arbeidsom og oppriktig, men svært følsom og tilbøyelig til å fare opp ved den minste antydning til kritikk.

Mens han tenkte over dette, gikk det opp for ham at de ikke hadde kranglet på flere uker. Han husket den livlige og fortrolige samtalen de hadde hatt over et bedre måltid med mango og ris dagen før. De hadde riktignok vært uenige på ett punkt, men da hadde de løst problemet i all vennskapelighet. Det satte han stor pris på.

Han hadde vokst opp i et hjem uten foreldre. Moren  døde da han var liten, og faren — ja, han var litt av en gåte. Kham kunne ikke huske ham, og de andre i familien sa bare at han hadde forlatt dem. Det virket som om de helst ikke ville snakke om ham. Khams eldste søster hadde laget mat og stelt huset. Det ble imidlertid aldri et ordentlig hjem med godt samhold. Alle bare kom og gikk som de ville. Søsteren gjorde uten tvil sitt beste, men det virket som hun alltid var sliten og hadde for lite tid og penger. Han hadde forstått at hun fikk penger fra deres eldste bror, Tuen, som bodde et annet sted, for å få det til å gå. Men det var ikke nok, så hun hadde drevet med litt salg på torget om morgenene. Det var aldri noen som var interessert i ham. Som så mange andre foreldreløse barn følte han seg uønsket og svært ensom. Da han var liten, hadde han ofte lekt alene og vært for seg selv med sine tanker og sine sysler. Derfor var han blitt noe innadvendt.

EN LEKEVOGN OG NOEN BREV

Han hadde utviklet evnen til å skjønne seg på godt håndverk. Én ting som hadde gjort stort inntrykk på ham, var en lekevogn av tre som faren hadde laget til ham før han drog. Faren hadde vært vognmaker, og denne lekevognen var et vakkert stykke håndverk. Den fylte ham alltid med respekt for faren som håndverker, spesielt etter hvert som han ble eldre. Dette hadde fått ham til å velge samme yrke som faren, selv om han var nødt til å lære seg det på egen hånd. Han prøvde seg fram med farens verktøy, som fremdeles lå i det gamle huset. Hver gang han siden så sine egne barn leke med vognen, tenkte han på faren, men med blandede følelser. Hvordan kunne han først gi ham et så flott leketøy og så forlate familien og la den stå uten forsørger?

Først en tid etter at han hadde giftet seg, en gang han var på besøk hos sin eldste søster, fikk han vite litt mer om faren. Søsteren hadde også giftet seg, men var  blitt boende i barndomshjemmet. Hans øye for godt håndverk fikk ham til å beundre huset som faren hadde bygd. Dermed begynte han å tenke på ham og spurte enda en gang om hvor det var blitt av ham. «Det aner jeg ikke,» sa søsteren hans utålmodig. «Se her,» fortsatte hun, «les disse brevene han skrev til Tuen.» Hun drog fram en bunke gamle brev fra en skuff og slengte dem ned på bordet foran ham. «Du kan få dem. Jeg har ikke bruk for dem.» Så hadde han tatt dem med hjem og lest dem.

Han husket at han var blitt så begeistret for disse brevene at han hadde lest deler av dem høyt for Oi. «Tenk, far var en god mann likevel!» hadde han sagt. «Han var ikke bare en god håndverker; han var også en god far. Han sørget for hele familien gjennom Tuen, så han brydde seg om oss likevel. Han nevnte til og med meg i ett av brevene. Det var Tuen som brukte opp pengene da han drog av gårde med kjæresten sin. Han lot som om det lille han sendte til søsteren min, var hans egne penger. Tenk på det,» hadde han igjen sagt til Oi, «at far var en god mann og brydde seg om oss.» Noen brev manglet, så Kham klarte ikke å finne ut hvor faren var, eller når han ville komme tilbake. Kham husket at han hadde fortalt Oi hvordan han gledet seg til å bli bedre kjent med ham. «Kanskje dukker han opp en vakker dag,» hadde han sagt til henne.

Tankene hans omkring dette som nylig hadde skjedd, ble avbrutt av sønnen, som ville ha blyanten sin spisset. Istedenfor bare å spisse den viste Kham sønnen hvordan det skulle gjøres. Da han så hvordan gutten henrykt viste søsteren det han nå hadde lært, følte han at han fikk toppkarakter som far, ikke bare som ekspert i blyantspissing. Det gikk opp for ham at han faktisk var blitt en bedre far etter at han hadde lest disse brevene. Men han var nøktern nok til å forstå  at det måtte være en vektigere grunn til at ånden i familien var blitt bedre. ’Hva kan det være?’ tenkte han. ’Hvorfor er Oi så forandret?’

Han visste ikke at hans begeistring over det han hadde funnet ut om faren, hadde gjort så sterkt inntrykk på henne. Men det var først nå hun forstod hvilken glede det måtte være å få vite at en hadde en god far, hvis en aldri før hadde fått lære ham å kjenne.

Kham satt i dype tanker og lot blikket gli gjennom rommet. Han kom til å se enda en gang på Oi. Hun så virkelig strålende ut — akkurat som den gang han ble forelsket i henne. Denne tanken gav ham mot til å spørre: «Oi, har du lagt merke til noe nytt her hjemme?» Da hun bare så forundret på ham, la han til: «Med atmosfæren, mener jeg.» «Ja, faktisk,» svarte hun. «Den er blitt bedre.» Siden han visste hvor nærtagende hun kunne være hvis hun følte seg kritisert, spurte han ganske forsiktig: «Har du noen anelse om hva som kan være grunnen til det?»

Oi fortsatte å sy et øyeblikk, men ikke så målbevisst som før, og så stoppet hun. Kham holdt pusten. Han visste at hun kunne ha oppfattet spørsmålet hans som kritikk og dermed fare opp i sinne. Men han så snart at hun ble tankefull, ikke sint. «Tja, det du fant ut om din far, hadde svært stor innvirkning på deg, Kham. Jeg la merke til det, og det fikk meg til å tenke ganske mye på hvor viktig det er å ha en god far. Jeg tror faktisk,» sa hun etter en pause, «at det du opplevde da du ’fant’ din far, hjelper meg også til å ’finne’ en.» «Hva mener du?» utbrøt Kham forundret. «Du har da alltid kjent faren din. Han bor jo rett her borte ved veikrysset.» Hun nikket. «Ja, og kanskje har jeg av og til tatt det altfor mye som en selvfølge. Men jeg mente ikke ham; jeg mente en første Far.» Kham var lettet over måten hun tok det på, men det hun sa, gjorde ham nysgjerrig. Han hadde hatt problemer med å finne én  far, og nå snakket hun om en annen far, sin «første Far». Han spurte: «Hva mener du med din ’første Far’?» Oi snudde seg og smilte mer sjarmerende enn han hadde sett på lenge. «Vil du virkelig vite det?» spurte hun. «Ja visst,» svarte Kham leende og satte seg bedre til rette.

Oi reiste seg fra symaskinen og kom og satte seg ved siden av ham. Hun spurte: «Har du lagt merke til at to jenter har besøkt meg hver tirsdag ettermiddag?» «Nei,» svarte han, «men jeg har sett noen fremmede jenter som har vært her i nabolaget. Hvem er de?» «Jo, du skjønner, for noen måneder siden kom de hit og sa at de ville snakke med meg,» svarte Oi. «De virket vennlige, så jeg bad dem inn. En av dem begynte å snakke om de urolige forholdene i verden og sa at det fantes en løsning. Da gikk det opp for meg at de var av de folkene som går fra hus til hus og tilbyr religiøse bøker. Men jeg fortsatte å lytte — dels fordi jeg synes at en alltid bør være høflig, men også fordi det de sa, virket fornuftig — selv om jeg ikke forstod alt. Så kom den ene med en bemerkning som interesserte meg. Hun sa at Skaperen av det første menneske — altså dets Far — nå var i ferd med å samle mennesker av alle nasjoner for å føre dem sammen i én stor familie og bli deres Far . . .» Oi nølte et øyeblikk før hun fortsatte: «. . . og deres Gud. Som du sikkert forstår, følte jeg meg tiltrukket av tanken på å være en del av en større familie med en større Far. Derfor sa jeg at jeg gjerne ville vite mer om det. De kom tilbake uken etter, og siden har de vært her regelmessig. Nå begynner jeg å føle at det de sier, er sant. Det var derfor jeg sa at jeg hadde funnet en Far.»

Hennes ord gjorde Kham taus og bekymret. Det hun hadde sagt om en «første Far», var tiltalende, men ordet «Gud» skremte ham og fikk ham til å lure på om Oi holdt på å bli en religiøs fanatiker. Da merket han  plutselig at hun satt helt inntil ham. Det var mange år siden de hadde vært så nær hverandre midt i en alvorlig samtale. De nye religiøse ideene hennes kunne da ikke være så ille, når de hadde forandret henne slik. Snarere tvert imot, tenkte han, og la til gjengjeld armen rundt henne og gav henne en klem. Dermed følte han seg mer avslappet, men ordet «Gud» bekymret ham fremdeles. Hun måtte ha visst at det ville gjøre det, for han hadde lagt merke til at hun nølte et øyeblikk før hun sa det.

Men den usedvanlige fornemmelsen av samhørighet dem imellom gav ham mot til å åpne seg for henne. «Oi, ordet ’Gud’ plager meg. Hvordan følte du det da disse jentene snakket om ’Gud’?» «Det plaget meg også til å begynne med,» svarte hun, «uten at jeg vet hvorfor. Men de fleste her omkring tror jo ikke på Gud, og noen reagerer med spott bare ordet ’Gud’ blir nevnt.» Etter en pause sa Kham: «Ja, det er kanskje der det ligger. Som du vet, ble far hånt hver gang det var snakk om ham i familien, og mange ganger var jeg også med på å håne ham. Hadde det ikke vært for lekevognen og disse brevene, ville jeg kanskje ha fortsatt med det.» Oi nikket. «Det er ganske interessant, Kham; det viser hvor lett en kan bli preget av andres meninger. Ville det ikke være bedre å holde seg bare til fakta framfor å la seg påvirke av andres fordommer?» «Godt sagt, Oi,» sa han og gav henne enda en klem. «La oss gjøre det til en leveregel og ikke bare følge mengden. Men det er noe annet som forundrer meg. De fleste av dem som spotter når de hører ordet ’Gud’, og sier: ’Hvor er han?’, eller: ’Jeg kan ikke se ham’, gjør seg stor umak for å tilfredsstille demoner, som de heller ikke kan se. Det ser også ut til at mange frykter demonene. Oppfatter de Gud som en som må fryktes og formildes?» Han tidde litt før han spurte: «Tror du at jeg avviser tanken om en Gud fordi jeg ubevisst ser på ham som  en allmektig ’overdemon’ som piner dem som står ham imot?»

«Slik oppfatter nok mange Gud,» svarte hun, «men de jentene jeg fortalte om, viste meg at den sanne Gud, som heter Jehova, ikke er sånn. Han er riktignok mektig, men han viser stor barmhjertighet — selv mot dem som gjør urett — og piner aldri noen. Han er som en svært god og allmektig far som aldri dør, og som derfor alltid er rede til å hjelpe. Han er ikke som demonene. Han tar initiativet til å hjelpe mennesker. Bibelen sier at han er en kjærlig Gud.» «’Kjærlig,’ sier du. Det lyder tiltalende. Kjærlighet knyttet til makt ville kunne utrette mye.» Oi nikket igjen. «Slik tenker jeg også.» «Men det ser ikke ut til å stemme overens med kjensgjerningene,» tilføyde Kham etter en lang pause, «og vi ble jo nettopp enige om bare å holde oss til fakta. For eksempel ser vi ingen vitnesbyrd om kjærlighet blant de nasjonene og religionene som hevder at de tror på Gud. De utnytter og dreper hverandre, akkurat som de ikke-troende.» «Det er sant,» sa hun ivrig, «for de tjener ikke Jehova, men en gud som de selv har laget. De fordreier egentlig sannheten om Gud. Mange av disse nasjonene kaller seg kristne, men faktisk finnes det ingen kristne nasjoner på jorden i dag.» Kham nikket ettertenksomt. «Jeg skjønner at det kan være forklaringen, men hvorfor skulle de fordreie sannheten om Gud?» Hun svarte ved å spørre: «Tja, hvorfor løy familien din — spesielt Tuen — om din far?» Kham rettet seg opp. «Aha, nå forstår jeg. Tuen gjorde det for å oppnå fordeler selv. Vet du hva, dette begynner å bli interessant. Men alt virker så komplisert — jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.»

EN VIDUNDERLIG TANKE

Oi snudde seg og så alvorlig, men vennlig på ham. «Si meg oppriktig, Kham, tror du på en Skaper?» «Det er vanskelig å svare på,» sa han. «Jeg kan godt se at  det må finnes en Skaper som har frambrakt alt det vidunderlige vi har rundt oss.» Han stoppet litt og så nærmere på Oi, på de vakre, regelmessige trekkene hennes, på glansen i øynene — også dette smilet, da. ’Hvordan ble slike vakre former til?’ tenkte han. ’Iallfall ikke bare ved tilfeldigheter eller ved blinde krefters spill — det ville være utenkelig!’ Det hele bar jo preg av å være et kunstverk. Han betraktet den rene, glatte huden hennes og forstod at den i høy grad bidrog til hennes skjønnhet, uten at den var det viktigste. Han tenkte på bilder han hadde sett av sultende barn. Selv om de fremdeles hadde glatt hud, gjorde de hule kinnene og de stirrende øynene dem til et ynkelig syn. Alt fettet var borte. På den annen side fantes det mange eldre mennesker som hadde nok fett på kroppen, men som ikke lenger hadde god figur. Det var fordi fettet var galt fordelt; det var ute av kontroll — kunstnerisk kontroll.

Oi brøt tausheten. «Du sitter her og ser på meg, Kham, men hvor er tankene dine?» Han slappet av igjen og smilte. Så sa han langsomt: «Jeg tenker på at en så vakker pike som deg umulig kan ha blitt til ved en tilfeldighet, uten en Skaper — attpåtil en svært kunstnerisk Skaper. Men trass i alle vitnesbyrdene om en Skaper er jeg i villrede. Det er så mange problemer og så mye ondskap i verden. Hvorfor? Det må finnes en Skaper, men hvorfor gjør han ikke noe?» «Det lurte jeg også på,» sa Oi, «og jentene viste meg at det er en god grunn til at Gud ikke har grepet inn før, og at han snart vil gjøre noe.»

Kham avbrøt henne med et spørsmål: «Du sier at de ’viste deg’. Hvordan gjorde de det?» «Jeg fikk se det i deres bibel.» Kham rynket pannen. «Du snakker som om noe skulle være fullstendig avgjort bare det står i Bibelen. Hva er egentlig denne Bibelen du snakker om?» «Det er en stor bok,» forklarte hun, «som inneholder  den eldste historien om menneskeheten — helt fra begynnelsen. En av jentene beskrev den som en samling brev fra Gud. Jeg tror hun sa at det var over 60 brev.» «Brev fra Gud,» gjentok Kham ivrig. Oi nikket. «Da du leste brevene fra din far, fortalte du meg at de gav deg et nytt syn på ham og følelsen av en slags tilhørighet.» «Ja, det er sant,» sa Kham, «for de viste at far ikke hadde sviktet familien, slik det ble sagt, men at han brydde seg om oss og sørget for oss. Problemene oppstod på grunn av min eldste bror, Tuen.» Oi smilte. «Akkurat slik har jeg også følt det når jeg har lest i Bibelen, disse ’brevene’ fra Gud, min første Far. De viser også hvor det virkelige ansvaret for problemene ligger.» «Du virker ganske oppglødd over disse ’brevene’ du snakker om,» bemerket Kham og smilte tilbake. «Ja, var ikke du kanskje oppglødd over de brevene du fant? Og de var bare fra et menneske!» Han kunne ikke la være å le. Hun hadde et poeng der.

«Hvorfor var de brevene så viktige for deg?» spurte hun. Han tenkte seg lenge om før han svarte. «Jo, jeg hadde alltid hatt følelsen av at far var et godt menneske, men etter å ha lest brevene visste jeg at han var god. Jeg forstod at det var blitt gitt et galt bilde av far, så derfor kunne jeg kjennes ved ham og forsvare ham.» «Ja,» svarte hun, «det er akkurat det brevene fra min første Far gjør — de renser hans navn. Jentene lovte at jeg skulle få en kopi av dem — altså et eksemplar av Bibelen — på tirsdag.» Kham begynte å fatte interesse for disse brevene, men han ville ikke vise det for mye. Han ville ha tid til å tenke. Deres lille datter kom ham til unnsetning ved å avlede morens oppmerksomhet med noe hun hadde sølt. Moren konstaterte at det var sengetid.

Egentlig var det noe som stakk litt i samvittigheten hans. Han innså at etter at han hadde funnet brevene fra sin far, hadde han begynt å føle takknemlighet og  et slags ansvar overfor sin far på grunn av alt det han hadde gjort for familien og for ham selv. Burde han ikke føle det samme overfor menneskenes opprinnelige Skaper — hvis han virkelig fantes? Han følte sterk trang til å finne ut av det spørsmålet, men hvordan skulle han greie det? Han husket det gode håndverket som lekevognen bar preg av, og som hadde vakt hans interesse for faren. Da slo en tanke ned i ham. ’Har den første Far også etterlatt seg en «lekevogn»?’ ’Ja, selvfølgelig,’ tenkte Kham idet han fikk øye på en liten gekko som løp oppunder taket. Alt i naturen var jo egentlig som en lekevogn som menneskene kunne studere! Så hvorfor ikke studere den? Han bestemte seg for å gjøre det og holdt øye med gekkoen, som var travelt opptatt med å jage insekter. For noen nyttige små ben den hadde — mye vanskeligere å lage enn vognhjul. De kunne ikke bare gå på bakken, men også feste seg i taket ved hjelp av små sugekopper. Hvem hadde konstruert og laget disse? Han visste at han ikke kunne ha klart det. Han husket første gang han skulle lage en vogn — spesielt hjulene. De hadde virket så  enkle, men han hadde hatt et svare strev med å få til det første. Ja, han måtte virkelig tenke for å greie det. Hvis enkle hjul krevde så mye tenkning, hvor mye mer skulle ikke da til for å konstruere bena til gekkoen!

Mens han lot øynene flakke omkring i rommet, festet de seg ved Oi igjen, som nå satt ved symaskinen. Hun satt og så på et ark og rynket litt på pannen. Han følte at han burde vise interesse for arbeidet hennes, så han spurte: «Hva lager du?» «Lager!» svarte Oi oppgitt. «Jeg får ikke engang begynt. Jeg kjøpte noe stoff til en kjole, men jeg klarer ikke helt å regne ut hvordan jeg skal klippe det for å få nok.» Kham fikk lyst til å erte henne litt. «Å, må en regne ut hvordan en skal lage en kjole?» spurte han og ventet for å se reaksjonen. «Regne ut og regne ut,» utbrøt hun. «Selvfølgelig må en gjøre visse beregninger når en skal lage en kjole. Den blir ikke til av seg selv.» «Jeg er enig,» sa Kham. «Ingenting blir til av seg selv.» Så fortalte han hva han  selv hadde funnet ut ved å studere bena til gekkoen, og så lo de godt begge to.

Oi vendte tilbake til sine «utregninger», og Kham kastet igjen et blikk på gekkoen. Da kom han til å tenke på at han bare et par dager tidligere hadde sett hvordan en nylig utklekt gekko straks hadde begynt å jage insekter. Hvem hadde programmert den til å gjøre det? Han hadde lest at roboter kunne programmeres til å utføre forskjellig arbeid, for eksempel til å sveise bilkarosserier. Det hadde tatt menneskene tusener av år med kollektiv tenkning å nå så langt, og enda tvilte han på at en slik robot ville kunne programmeres til å overliste et insekt. Jo mer han tenkte over det, jo mer overbevist ble han om at det må finnes en Skaper — attpåtil en som er utrolig dyktig. Men for å bli helt sikker følte han behov for å snakke alvorlig med noen som ikke trodde på en Skaper. Han kunne faktisk ikke huske å ha hørt noen drøfte dette emnet seriøst.

UTILFREDSSTILLENDE SVAR

På vei gjennom byen et par dager senere møtte Kham en gammel klassekamerat som han ikke hadde sett på lenge. De gikk inn på en kafé for å slå av en prat. Kameraten var en sympatisk ung mann og ganske begavet. Han hadde gått på universitetet og ble sett på som en lovende intellektuell. Da han spurte Kham hvordan det stod til med Oi, fikk Kham en idé. Hvorfor ikke prøve å finne ut hva vennen mente om en Skaper? Derfor fortalte han at hun var blitt interessert i en religion som lærer om Gud.

Den hånlige reaksjonen overrasket Kham, for vennen hadde ikke vært av den nedlatende typen. Men nå fikk Kham anledning til å spørre direkte: «Hvor kommer alt fra — menneskene og det vi ser rundt oss i naturen?» Selv om han lyttet oppmerksomt, hadde han problemer med å forstå forklaringen. Vennen snakket  om at de fire elementer — jord, vann, luft og ild (så vidt han kunne huske) — i begynnelsen var i et eneste kaos. Men så begynte livet gradvis å utvikle seg, ved tilfeldigheter. Først ble en enkel celle til, og den delte seg. Etter hvert som tiden gikk, begynte andre livsformer å utvikle seg. Hvis de var gode, formerte de seg; hvis ikke, døde de ut. De ble til ved tilfeldigheter og overlevde alt etter omstendighetene. Kham visste ikke mye om celler, men han var svært praktisk anlagt, så han sammenlignet dem med noe han kjente til — vognhjul.

Siden selv den enkleste celle måtte være i stand til å reprodusere seg selv for å være til nytte, måtte den være atskillig mer komplisert enn et hjul. Å lage firkantete hull i et trenav og justere eikene riktig virket så enkelt — før han begynte. Men hvor vanskelig var det ikke å lage hver eike riktig og få den til å sitte skikkelig i hullet! Til tross for omhyggelige beregninger og til tross for at han var svært nøyaktig da han skar dem til, var det blitt en hel haug med kasserte eiker før han fikk til det første hjulet. Bare å stole på tilfeldighetene ville være som å slenge noen trestykker og et hoggjern inn i en sementblander. Hvor lang tid ville det ta før det kom ut en eneste eike? Tilfeldighetene ville ikke kunne lage noe annet en skrot. Å stole på tilfeldighetene i alt var en dårlig måte å kjøre en produksjon på, enten en laget hjul eller celler. Hvis han var litt ukonsentrert under bare én arbeidsoperasjon når han laget et hjul, fikk han problemer; det hadde han lært av bitter erfaring. Da kunne i hvert fall ikke celler, langt mindre hele legemer, lages ukontrollert. ’Men er det ikke det som skjer når et menneske får kreft?’ tenkte han. ’Da løper kanskje bare én celle løpsk og begynner å produsere celler utenom det mønsteret som er fastlagt på forhånd. Så sprer de seg i kroppen og fyller den med «skrot», samtidig som de friske  cellene får for lite næring. Tilfeldighetenes spill kan nok forårsake død — men aldri liv!’

Hver gang Kham prøvde å komme med innvendinger mot vennens teori, fikk han til svar at hvert trinn i prosessen hadde tatt millioner av år. Denne frasen ble brukt som om den hadde en slags magisk virkning. På hjemveien moret Kham seg litt da han tenkte på hvordan vennen hadde strevd for å få ham til å forstå hvor mye en million egentlig var. Det hadde han da også lyktes med, men ikke slik han hadde tenkt. For Kham så ikke for seg at det ble dannet nyttige celler etter millioner av år; han forestilte seg vanskapte gekkoben — klumpete og enorme som fjell. Jo mer han tenkte på det, jo mer overbevist følte han seg — det måtte finnes en Skaper.

ET VANSKELIG SPØRSMÅL

Før de skiltes, hadde vennen imidlertid sagt noe som plaget ham. «Hvis alt må være uttenkt på forhånd — hvor kom så din Skaper fra?» Kham var en svært ærlig mann, ikke bare i pengesaker, men også når det gjaldt meninger og tro. Han ønsket ikke å narre verken seg selv eller andre. Å komme fram til sannheten i en sak var viktigere for ham enn å vinne en diskusjon. For å tilfredsstille seg selv ville han derfor finne ut av dette. Det måtte finnes en Skaper, men hvor kom han fra? Kham skulle ikke gi seg før han hadde fått et tilfredsstillende svar. Kanskje Oi kunne hjelpe ham.

Han kom hjem litt tidligere enn vanlig, og fordi han enda hadde dette vanskelige spørsmålet i tankene, stoppet han ute i hagen. Han ville betrakte den for å vurdere «håndverket», akkurat som han hadde gjort med farens arbeider. Så forbløffet han ble! Hvorfor hadde han ikke sett etter det før? Han visste at han hadde øye for godt håndverk når det gjaldt produkter av tre og metall. Det var han også ganske stolt av  — det var jo det som først hadde fått ham til å bli tiltrukket av faren. Nå følte han trang til å bruke denne evnen til å granske naturen, for å øke sin verdsettelse av arbeider som ikke var menneskelagde.

Kham satte seg på en trekubbe og så seg rundt. Han så på de skogkledde åsene et stykke bak verkstedet og på de mange blomstene som hans kone hadde plantet. Alt var så tiltalende og behagelig å se på — helt forskjellig fra det han nettopp hadde sett på vei gjennom et slumkvarter i nærheten, med menneskelagde skur omgitt av gamle plastposer, flasker og annet skrot. ’Skaperen har så visst ikke laget noe slikt,’ tenkte han. Kham visste nok om mennesker til å forstå hvorfor det hadde oppstått slumstrøk. For en stor del var årsaken at folk manglet midler og evner, at de var trette eller late eller likegyldige overfor de ting som skaper glede i livet, slik at de la bare et minimum av flid og omtanke i det de foretok seg. Men det han nå betraktet, gjorde det klart at Skaperen av alle ting ikke hadde slike begrensninger eller svakheter.

Den uendelige visdom og forstand som åpenbarte seg i alt som rørte seg, i alt liv, fylte Kham med undring. Så totalt forskjellig alt dette var fra det menneskene hadde laget, for eksempel de hjulene han selv hadde klart å etterligne! De var innenfor rammen av det han kunne få til, og det var mest derfor han hadde vært interessert i dem. Han husket at han en gang hadde tatt et av farens hjul fra hverandre for å finne ut hvordan det var laget. Da han i det samme så en bie dukke opp av en blomst, tenkte han på hvor fåfengt det ville være å ta bien eller blomsten fra hverandre i den tro at en skulle lære å kopiere dem. Mens han holdt øye med den flittige bien, kom han på noe annet: Den var jo en «honningfabrikk» — effektiv, men likevel ren og vakker. ’Hvorfor kan ikke sukkerfabrikkene være slik?’ tenkte han. Han hadde lest om hvordan de forurenset  elvene og luften, og de var langt fra vakre. Som håndverker visste han at det krevde ekstra anstrengelser å lage noe som fungerte godt og samtidig var vakkert. Skaperen måtte ha hatt stor omsorg for menneskene siden han hadde gitt dem slik deilig honning, produsert av en så tiltalende fabrikk.

Nå begynte Kham å tenke på Skaperen som en kjærlig person, ikke bare som en ufølsom datamaskin. Synet av den passive blomsten og den svært aktive bien fikk ham til å tenke på hvor mange forskjellige ferdigheter skaperverket kan framvise. Bien måtte til og med ha en slags evne til å tenke for å kunne utføre arbeidet sitt. Så la han merke til en firfisle som satt helt urørlig oppå en gjerdestolpe ikke langt unna og stirret på noe lenger borte. Han betraktet den tålmodig. Plutselig pilte den ned av stolpen med kurs for middagsmaten den hadde fått øye på. Ja, også firfislen måtte kunne tenke på et vis, kanskje mer enn bien. Kham begynte å dvele ved de forskjellige livsformenes evne til å tenke. Det var tydelig at denne evnen ikke  var lik hos alle, men hver livsform så ut til å ha det den trengte. Menneskene var helt klart best utrustet, men det var mye selv de ikke forstod. De hadde også sine begrensninger. Hva så? Kunne de ikke bare akseptere sine begrensninger og bruke det de hadde? ’Aha,’ tenkte han, ’dette har sammenheng med spørsmålet om hvor Gud kommer fra!’ Han visste jo ikke engang hvem Gud var. Hadde Gud bare styrt en utvikling, eller var han selve Skaperen, den første Far? Kanskje menneskehjernen ikke var laget for å finne ut det av seg selv, eller kanskje Kham ikke hadde nok kunnskap å bygge på. Men trengte han egentlig å forstå hvordan Gud ble til?

Kham hadde jo aldri klart å finne ut sannheten om sin egen far før han fant disse brevene! Kunne det ikke da være at menneskene trengte brev fra sin Skaper for virkelig å forstå ham? Naturen, hans skaperverk, utgjør et vitnesbyrd om hans eksistens, men naturen forteller ikke noe om Guds tanker og hensikter. Menneskene kan ikke lese tankene til andre mennesker, selv om de kan se hverandre. Hvordan skal de da kunne lese tankene til Gud, som de ikke kan se? Jo, menneskene trenger brev fra Gud for virkelig å lære ham å kjenne.

Khams interesse for de brevene fra Gud som Oi hadde snakket om, ble enda større. Å akseptere våre begrensninger og studere disse brevene så ut til å være nøkkelen til å få vite mer om Gud og erfare hans godhet. For eksempel visste ikke Kham hvorfor et hoggjern var så mye hardere enn tre, men ved å ta godt vare på hoggjernet sitt og bruke det riktig kunne han lage hjul. Det var ikke hans oppgave å lage hoggjern — og heller ikke å lage guder. For å ta et annet eksempel: Forlanger en person å få vite alt om en arbeidsgivers bakgrunn før han kan arbeide hos ham for å tjene til livets opphold? Egentlig var det helt  formastelig å forlange å få vite hvordan Gud var blitt til, før en adlød ham for å få et bedre liv. Kham husket at vennen ikke hadde forlangt å få vite hvor ’elementene i kaos’ kom fra, før han begynte å tro på teorien om en tilfeldig utvikling.

Kham visste at folk ofte gav æren til «naturen» for alt som ikke var laget eller gjort av mennesker. Det hadde han selv også gjort. Han begynte å fundere på forskjellen mellom «Natur», «Skaper» og «Gud». Å gi «naturen» æren betydde at en mente at alle godene var gratis — en trengte ikke å takke noen for det. Ordet «Skaper» vakte imidlertid en takknemlighetsfølelse, uten at den behøvde å komme til uttrykk. For Kham innebar imidlertid ordet «Gud» at en virkelig gav uttrykk for denne takknemligheten og også underkastet seg under «Gud» på grunn av hans stilling. Var det fornuftig? Han tenkte seg om. Han var sin egen sjef, og det likte han, men han var likevel underlagt myndighet. Han kunne ikke felle trær til vognene sine uten tillatelse. Både han og alle de andre i området var til enhver tid underlagt den myndighet som en lokal embetsmann og hans stab hadde, selv om alle snakket så mye om å være et fritt folk. Kham mente at dette var nødvendig for å opprettholde orden, og det var ikke til noen byrde hvis denne embetsmannen var en god mann. Kham følte derfor at han ikke hadde noen moralsk rett til å nekte å underkaste seg under «Gud», hvis Han virkelig var menneskenes Skaper. Nå fikk Kham litt dårlig samvittighet fordi han bestandig hadde tatt alt det vakre han hadde rundt seg, for gitt. Han hadde ikke engang sagt takk til Oi, som hadde gjort seg den umak å plante blomster i hagen og stelle dem.

Tankene hans ble plutselig avbrutt — eller midlertidig lammet — av en øredøvende lyd. Det var et lavtflygende militærhelikopter som sikkert var på vei for å  se etter geriljasoldater oppe i fjellene. Den intense lyden nærmest tvang ham til å følge det med øynene inntil det ble skjult bak noen høye trær. Ettersom han interesserte seg for mekanikk, ville han normalt ha vært opptatt av maskinen. Men nå ble han ganske irritert over den støyende forstyrrelsen. ’Hvorfor skal de bråke så mye?’ tenkte han. ’Jeg som akkurat nøt freden og skjønnheten her i hagen. Kan de ikke lages mer stillegående?’ Og som ved et trylleslag fikk han svar — et taust, men dog tydelig ’jo’! Like foran ham var det en levende miniatyrmodell av det vakreste helikopter. Enda så nær den var, kunne han ikke høre den. Det var svaret — en øyestikker. Mens han så hvordan den beveget seg hit og dit for å fange insekter, forstod han at den på alle måter var helikoptret langt overlegen. Menneskene kunne kanskje ikke klare å lage et stillegående helikopter, men nå visste han at Skaperen kunne det. Han forstod noe annet også, noe han aldri hadde tenkt over før: nødvendigheten av å ignorere den støyende reklamen som gjaldt menneskenes prestasjoner, og begynne å legge merke til de langt mer stillferdige, men allestedsnærværende vitnesbyrdene om Skaperens fantastiske gjerninger. Idet Kham reiste seg for å gå inn, besluttet han å bruke mer tid på å  betrakte hagen — «Guds lekevogn» — og mindre tid på å lese menneskenes selvskrytende «reklame» i avisene.

Da han kom inn, spurte Oi: «Jeg så at du satt ute i hagen. Hva gjorde du der så lenge?» Han ventet et øyeblikk før han svarte: «Jeg betraktet ’lekevognen’.» Hun så først forbauset ut, men så smilte hun. «Mener du ’Guds lekevogn’?» «Jeg tror jeg har en begavet kone,» sa han smilende. «Senere skal jeg forresten spørre deg litt mer om de brevene du snakket om, og om et problem som plager meg.»

Etter at de hadde spist og kunne sette seg ned i fred og ro, spurte Kham: «Oi, hva ville du si hvis noen spurte deg om hvordan Gud er blitt til?» «Han er ikke blitt til,» svarte hun. «Han har alltid eksistert. Bibelen sier at han er ’fra evighet til evighet’. Han er den store førsteårsak til alle ting.» «Det må jeg nesten tenke litt på,» mumlet Kham og tenkte høyt: «’En førsteårsak som alltid har eksistert.’ Det er vanskelig å fatte.» «Men hva er alternativet?» spurte hun ivrig. «Det er et godt spørsmål, Oi. Svaret må være ’ingenting’ — absolutt ingenting. Og hvis det var slik, hvor skulle da det første som ble til, komme fra? Det kunne ikke bare plutselig være der, for det fantes ingenting — ikke engang en årsak — som kunne frambringe det. Det må derfor alltid ha eksistert en skapende kraft, som også må ha vært en tenkende kraft, en person, for å kunne frambringe alt det vi har i naturen.

Derfor må svaret på spørsmålet om hvordan Gud er blitt til, være akkurat det du sa: ’Han har alltid eksistert.’ Men plager det deg ikke at du ikke forstår hvordan?» Oi ristet på hodet. «Hvorfor skulle det gjøre det? Det er mye jeg ikke forstår. Hva er elektrisitet? Jeg vet ikke helt, men den får symaskinen min til å virke bare jeg trår på en pedal. En trenger ikke å forstå alt mulig for å kunne nyte godt av det. Det ville være formastelig, spesielt i forbindelse med menneskenes  Skaper,» tilføyde hun og så alvorlig på sin mann. «Jeg er enig med deg, Oi, men det tok meg mye lengre tid å komme fram til den samme konklusjonen.» «Ja, selvfølgelig,» svarte hun ertende, «du sa jo nettopp at du hadde en ’begavet kone’.» Så ble hun alvorlig og tilføyde: «Du må ikke glemme at jeg har fått hjelp fra Bibelen.» Han lo. «Det er bra, du min ’begavede kone’, men nå skal jeg se om du kan svare på et annet spørsmål. For noen dager siden sa du at Bibelen var som en samling brev fra menneskenes Skaper. Hvordan kan jeg vite at de virkelig er fra Gud?»

Oi tenkte seg om før hun svarte: «Jeg tror det viser seg ut fra det som står i dem.» «Det lyder ikke særlig overbevisende,» innvendte Kham, så hun fortsatte: «Hvordan skulle vi ellers vite det? Hvordan kunne du være så sikker på at de brevene du leste, virkelig var fra din far?» Da han tenkte over det, innså han at han ikke hadde noe virkelig bevis for det. Han hadde ikke engang fått dem direkte fra faren. De hadde ingen underskrift, og forresten ville ikke Kham ha hatt noen mulighet til å kontrollere en slik underskrift. Likevel var han ikke i tvil om at de var fra faren. Alle brevene var skrevet med den samme håndskriften, og innholdet bar preg av at de var fra ham. De åpenbarte en inngående kjennskap til familien og stor omsorg for den, og de viste i avslutningen at de var fra «deres kjærlige far». Hvem ellers ville ha følt trang til å skrive så vidunderlige brev? Dette syntes Kham var tilfredsstillende beviser for det han trodde. Selv måten brevene ble funnet på, økte hans tiltro til dem.

Han vendte seg mot Oi og sa: «Jeg har et spørsmål, men tenk deg godt om før du svarer. Har du noe absolutt bevis for at Bibelen består av brev fra Gud, eller har du bare overbevisende vitnesbyrd om det?» Oi tenkte lenge før hun sa noe. Hun skjønte ikke helt hvor Kham ville hen. Til slutt sa hun: «Jeg vet ikke om noen  absolutte bevis . . . men jeg er overbevist.» Nå var det Khams tur til å gruble. Kunne det være en fordel å ha det slik — å ha vitnesbyrd istedenfor absolutte beviser? Han vendte seg igjen mot Oi og spurte: «Hvem ble Bibelen skrevet til, og hvorfor?» Enda en gang tenkte hun ganske lenge før hun svarte. «Etter det jeg vet, er den skrevet til dem som søker Gud, slik at de kan bli dratt til ham når de leser den. Jeg husker at jentene viste meg noe — Jesus sa at han bare talte ved hjelp av illustrasjoner, for at hans motstandere ikke skulle forstå; de oppriktige ville spørre for å øke sin forstand, og de ville få svar. Det har jeg erfart med Bibelen. Det er mye som er vanskelig å forstå, men når jeg spør, får jeg vanligvis et tilfredsstillende svar.» «Vet du hva, Oi, det reiser et interessant spørsmål. Jordens og menneskenes Skaper kunne lett ha latt sitt budskap tordne ned fra himmelen eller utbasunert det fra skyene i et så enkelt og klart språk at alle kunne forstå det. Men nå sier du at han bruker Bibelen, som er så vanskelig at en må gjøre visse undersøkelser for å forstå den. Kan du tenke deg hvorfor han gjør det?»

«Jeg har forstått det slik at Bibelen ble skrevet for å nå menneskers hjerte. Jeg husker noe jeg leste en gang — den ble sammenlignet med et skarpt sverd som kunne trenge inn og skjelne hjertets hensikter.» Kham avbrøt henne. «Overbevisende vitnesbyrd ville derfor være mer effektive enn ugjendrivelige beviser. På den måten ville Bibelen bli som en magnet som bare tiltrakk seg de oppriktige, mens andre kunne vri seg unna hvis de ville, og dermed avsløre hva som bodde i deres hjerte.» Oi lo. «Jeg er enig med deg, Kham, men det forbauser meg at du tenker på alt dette allerede nå, når du ikke engang har sett en bibel.» Han smilte. «Jeg har lært at en oppnår bedre resultater hvis en tenker gjennom tingene på forhånd. Husk at det var slik jeg lærte å lage vogner. Selv om jeg ikke har en bibel ennå,  vet jeg nå omtrent hva jeg kan vente meg av Bibelen når jeg får en.

Men alt dette kan få en til å spørre hvorfor det har tatt så lang tid før Bibelen er blitt tilgjengelig for alle,» tilføyde han. «Jo,» forklarte hun, «de som opprinnelig hadde ansvaret for den, ble med tiden onde. De sluttet selv å utbre den og forfulgte til og med dem som prøvde å gjøre den tilgjengelig.» «Hvorfor i all verden gjorde de det?» spurte han. «Tja,» svarte Oi, «hvorfor gjemte din bror Tuen brevene fra deres far i en skuff, istedenfor å la hele familien lese dem?» Kham nikket. «Jeg skjønner hva du mener. Han hadde noe å skjule, og brevene ville ha avslørt ham. Han hadde stjålet fars gode navn og rykte for å skape seg selv et navn.» «Ja, og det er akkurat det de såkalte kristne har gjort med Guds navn, Jehova. Brevene fra Gud avslører både deres falske lære om ham og deres urette oppførsel. De kaller seg kristne, men likevel slåss de og dreper hverandre.» Kham nikket alvorlig. «Jeg skjønner at jeg må få lest disse brevene.»

ET FUNN

Plutselig ble Kham slått av en tanke. Han spratt opp og begynte å rote igjennom papirene i skrivebordsskuffene. Til slutt fant han det han lette etter — en liten bok med tittelen «Første Mosebok». Han viste den til Oi og spurte: «Har denne noe med Bibelen å gjøre?» «Ja visst har den det!» utbrøt hun. «Hvor har du fått den fra? Det er faktisk det første av brevene.» Kham trakk på skuldrene. «Den har ligget lenge i skuffen. Jeg husker ikke hvor jeg fikk den fra.» Han satte seg ned og begynte å lese.

Det var lenge stille, så Oi ble nesten forskrekket da Kham plutselig kom med et utbrudd. «Oi, dette er jo fantastisk — akkurat hva jeg var ute etter! Det står om skapelsen.» Oi sa ikke noe. Hun skulle gjerne ha  fortalt ham alt hun visste, for å få ham til å studere Bibelen sammen med henne, men hun visste at det ville han ønske å finne ut av selv. Hun måtte også beherske seg fordi hun selv brant etter å lese dette brevet. Hun hadde bare lest noen få vers fra Bibelen sammen med jentene. Imidlertid fortsatte hun å sy, for hun visste at Kham ville snakke når han var rede til det. Og det gjorde han.

«Oi, er du klar til å besvare noen spørsmål?» «Ja, bare spør du, men husk at jeg selv nettopp har begynt å lære.» «Her står det om den første mann og kvinne på jorden. De fikk vite at de kunne spise frukten på alle trærne i denne hagen i Eden — unntatt ett. Hvis de spiste av det, skulle de dø. Hvorfor det — var det giftig?» Oi kom bort, så hun kunne se sammen med ham. «Nei,» svarte hun, «Gud brukte dette treet som et symbol på noe. Legg merke til at det ble kalt ’treet som gir kunnskap om godt og ondt’. Det representerte et moralsk spørsmål, nemlig: Var menneskene innstilt på å akseptere Guds myndighet og rett som Skaper og Eier til enten å gi noe eller å holde noe tilbake — eller ville de gjøre akkurat det de selv ønsket? Det hersket fullkommen orden i hele universet under Guds ledelse. Menneskene skulle få makt over det som var på jorden, slik at også hele jorden under Guds ledelse skulle bli et sted preget av orden — akkurat som denne hagen allerede var. Den første mann og kvinne hadde et stort ansvar, for det de sa og gjorde, ville gå videre til barna deres og dermed til hele menneskeheten. De ble derfor prøvd med hensyn til sine moralske kvalifikasjoner for oppgaven, sin lojalitet overfor sin eier og høyeste hersker.»

Etter en lang pause sa Kham: «Jeg er enig i at en ikke kan bygge et godt hus på et dårlig fundament, og Gud skulle bygge mer enn et hus — han skulle bygge en verden med milliarder av mennesker. Lojalitet overfor  eieren var derfor helt avgjørende. Det er jo det som er galt med denne verden! Det er ikke vanlig å være lojal overfor dem som har krav på lojalitet. Selv jeg kan skjønne det; jeg som nettopp har begynt å tro på Gud!» Oi avbrøt ham. «Men se her, Kham, la du merke til det som står her? Slangen — det er forresten Djevelen — sa til kvinnen: ’Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.’» Kham rynket pannen. «Jeg skjønner ikke helt poenget her.» «Jo,» svarte Oi, «sa ikke Djevelen egentlig til kvinnen at Gud hadde løyet for henne for å undertrykke henne, og at hun kunne bli uavhengig av Gud og lage sine egne normer?»

«Et øyeblikk, Oi. Du snakker uten videre om Djevelen, men hvem er han?» «Å, unnskyld,» sa hun, «det burde jeg ha forklart. Før Gud skapte materielle ting, skapte han åndeskapninger, engler, som har både større intelligens og større makt enn menneskene. Akkurat som menneskene hadde de en fri vilje, og som menneskene hadde de evnen til å forestille seg ting. Men en av dem brukte denne evnen ut over de grenser som lojaliteten mot Gud satte. Han tenkte på hvor fint det ville være å ha makt og innflytelse over mange mennesker. Derfor fristet han den første kvinne til å følge hans veiledning ved å tilby henne å bli frigjort fra Gud.» Kham nikket. «Ja, nå skjønner jeg. Og se hva som står videre: ’Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på . . . Så tok hun av frukten og spiste.’ Det er interessant — hun satte sine egne ideer over det Gud hadde sagt. Hun trodde at hun selv var kilden til det hun mente var opplysning, mens hun i virkeligheten var kommet inn under Satans falske opplysning. Så står det at mannen spiste, og at de ble jaget ut av hagen, så de ikke kunne ta av livets tre og få evig liv. Det sier meg noe. Det er en advarsel mot å  søke sin egen ’opplysning’, mot å filosofere seg bort fra Gud. For å si det på en annen måte: Å bygge en religion bare på menneskelige tanker, på filosofi, vil ikke føre til evig liv.»

Kham ble taus en lang stund og tenkte på det han hadde lest. Det gav ham et nytt syn på årsaken til all elendighet og lidelse, og enda viktigere — det viste ham at det fantes en utvei. Han tenkte tilbake på den tiden da han hadde lest brevene fra faren. Først var han blitt opprømt, men etterpå følte han et større savn enn noensinne. Han følte at han akkurat hadde fått et glimt eller en smaksprøve av noe som hadde vakt appetitten hans uten å tilfredsstille den. Han satt igjen med en lengsel etter noe som det var vanskelig å definere, etter svar på spørsmål som han ikke kunne formulere. Kham husket fremdeles tiden før han giftet seg, da han hadde vært svært ulykkelig. Han hadde aldri gått med selvmordstanker, som så mange gjorde, men han hadde syntes at livet bare var fullt av elendighet, og ikke sett noen utvei. Han hadde lest eller hørt at dette livet med all dets elendighet var gjengjeld for synder en hadde begått i et tidligere liv. Men det undret han seg over — det virket helt urettferdig. Han kunne ikke engang huske hva han hadde gjort galt i sitt tidligere liv, og så skulle han likevel straffes for det nå! Det var som å bli satt i fengsel uten å få vite hvorfor. Hvordan kunne rettferdigheten kreve straff, hvis straffen i seg selv var urettferdig? Hvordan kunne han unngå å gjøre disse syndene om igjen, når han ikke engang visste hvilke synder det var? Derfor satt han igjen med en følelse av håpløshet, uten noen å søke hjelp hos. Nå forstod han hva han hadde lengtet etter: en kilde til hjelp og opplysning. De kjærlige og oppmuntrende brevene fra faren hadde hjulpet ham til enda klarere å se behovet for hjelp utenfra. Det brevet fra Gud som han nettopp hadde lest i, hadde begynt å  tilfredsstille denne lengselen. Han hadde aldri følt en så stor lykke før. Denne lykken kunne bli noe varig i livet og ville aldri bli ødelagt av sykdom og død — hvis bare disse brevene virkelig var fra Skaperen.

«Jeg har tenkt på det du sa at jentene hadde fortalt deg,» sa Kham etter en lang stund, «det at menneskene ble skapt til å leve på jorden. Det vi nå har lest, bekrefter at det er riktig. Etter hvert som den menneskelige familie vokste, ville den opprinnelige hagen gradvis bli utvidet inntil hele jorden var blitt en hage. Den første mann og kvinne ble forvist fra hagen, og det tyder på at de hadde mistet den forrett å få bo selv midlertidig på denne fullkomne, oppdyrkede delen av jorden. De fikk imidlertid lov til å bo en stund på den udyrkede delen.» «Det er sant,» svarte Oi, «de ble forvist fra Guds familie og bodde som hjemløse på jorden. Men det står videre at de ’fikk sønner og døtre’. Hvilken stilling hadde de i Guds øyne?» «Jeg antar at de var hjemløse som Adam og Eva,» sa Kham, «og at de arvet noe av foreldrenes opprørske innstilling, selv om ikke alle personlig hadde forkastet Gud.» Oi nikket. «Akkurat, og Jehova, som er en barmhjertig Gud, har lovt å sørge for en utvei for disse hjemløse barna. De skal få sin nedarvede synd slettet ut og bli ført tilbake til Guds familie, slik at han blir deres Far.» «Det var altså det du mente med å finne en Far, Oi. Menneskeheten ville ikke lenger være hjemløs, men ville bli tatt inn i Guds familie.

Står det noe om det i dette brevet?» spurte han. «Ja da,» svarte Oi, «men bare ganske kort. Vi må lese alle brevene for å forstå hele Guds ordning. Se hva som står her, Kham: ’I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.’» «’Din ætt’ — hva er det?» spurte han. «Jo, dette ble sagt til Abraham, som levde for cirka 4000 år siden, og som er stamfar til både arabere og jøder. Han var kjent for sin tro og for sin  lydighet mot Jehova. Det ville ta for lang tid å forklare selv det lille jeg vet om ’ætten’, men etter det jeg forstår, skal den nedarvede synden hos Adams etterkommere fjernes ved hjelp av den.» «I så fall ville de bli ført ut av denne verdens udyrkede ’jungel’ og inn i Guds hage,» sa Kham. «Ja, nettopp,» bekreftet Oi. «Hm,» mumlet Kham, «menneskeheten lever i en slags sosial jungel — enhver er seg selv nærmest. Det finnes riktignok noen som virkelig prøver å gjøre godt, men deres anstrengelser blir for en stor del til intet i denne ’jungelen’. Det finnes ingen ’overgartner’ som kan lede dem som gjør godt, til å følge et helhetsmønster. Vet du hva, Oi — det blir mer og mer klart for meg at menneskeheten trenger et høyere, universelt akseptert overhode som har overoppsynet, og som handler som en far. En mektig farsskikkelse ville kunne belønne de gode og forhindre at de onde dominerer og undertrykker dem som gjør det gode, slik tilfellet er i noen diktaturer. Hva så med dem som er uforbederlige og vil gjøre det onde, Oi? Hva vil skje med dem?»

«Tja,» svarte Oi, «må de ikke fjernes?» «Jo, helt sikkert,» fortsatte Kham. «I verden i dag dreper menneskene hverandre, både på det individuelle og det nasjonale plan. Jeg synes det er galt uansett. Men livets Skaper kunne naturligvis med full rett tilintetgjøre dem som nekter å gjøre det som er rett. Hvilken far ville tillate en hund med hundegalskap å løpe omkring i hagen og bite barna hans? En fars oppgave er jo ikke bare å gi barna liv, men også å ta seg av dem og beskytte dem mot fiender.» Da brøt Oi inn: «Kham, etter det jeg har forstått, lærer Bibelen akkurat det du sier. Når Jehova samler sin familie i hagen sin — som vil omfatte hele jorden — vil han fortsette å ta seg av denne familien. Ja, Bibelens hovedtema er faktisk Guds rike, som er det middel han bruker for å gjennomføre alt dette.»

 Kham tidde ganske lenge. Så kikket han bort på Oi og sa alvorlig, som om han veide sine ord: «HVIS DET DU SIER, . . . VISER SEG Å VÆRE SANT, . . . ER DET . . . DET MEST FANTASTISKE GODE BUDSKAP . . . MENNESKENE NOEN GANG HAR FÅTT. Er du ikke enig, Oi?» «Det vet du at jeg er, Kham. Det har du jo sett selv. Du spurte meg her forleden om hva som var årsaken til at atmosfæren hjemme var blitt bedre. Det var på grunn av meg. Jeg innrømmer at jeg har forandret meg. Ja, etter at jeg begynte å lære om dette gode budskapet, har jeg fått et virkelig håp om en strålende framtid, og jeg har fått et nytt syn på livet.»

Kham reiste seg og gikk bort til Oi. Han la hendene på skuldrene hennes og så henne dypt inn i øynene. Så spurte han: «Oi, ville det ikke være fint om vi to sammen kunne søke vår første Far?» Smilet hennes var svar nok.

KJÆRE LESER!

Nå lurer du sikkert på hvordan det gikk med Kham og Oi i deres søken etter sin Far, men husk at de er oppdiktede personer. Deres Far, Skaperen, hører imidlertid virkeligheten til, og det samme gjør alle de spørsmålene som er blitt drøftet. Derfor oppfordrer vi deg til personlig å søke Ham. Det vil gi deg stor lykke, for da vil du forstå de viktigste spørsmålene i livet, og livet ditt vil bli virkelig meningsfylt.

Men hvordan skal du gå fram for å søke din første Far? Jehovas vitner vil gjerne hjelpe deg ved å lede et gratis studium av Bibelen med deg. Du kan ta kontakt med dem som gav deg denne brosjyren, eller skrive direkte til Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

[Bilde på side 12]

Én fars gave til en sønn

[Bilde på side 13]

En annen Fars gave til sine barn

[Bilde på side 18]

Hvorfor kunne ikke sukkerfabrikkene være som denne «honningfabrikken» — effektiv, men likevel ren og vakker?

[Bilde på side 21]

Et helikopter langt overlegen