A. INNLEDNING (1:1–15)

• Paulus’ innledende hilsen; hans oppdrag som apostel (1:1–7)

• Paulus ønsker å besøke sine trosfeller i Roma (1:8–15)

B. RETTFERDIGHET OPPNÅS SOM ET RESULTAT AV GUDS UFORTJENTE GODHET OG VED TRO PÅ JESUS KRISTUS (1:16 til 11:36)

• 1. Tro er nødvendig for å bli frelst (1:16, 17)

  • «Den rettferdige skal leve på grunn av tro» (1:16, 17)

• 2. Guds vrede over all ugudelighet og urettferdighet (1:18–32)

  • Man har ingen unnskyldning for ikke å ære Gud, Skaperen (1:18–23)

  • Gud overga ugudelige mennesker til urenhet (1:24–27)

  • Konsekvensene av å ikke anerkjenne Gud (1:28–32)

• 3. Guds dom over jøder og grekere (2:1–16)

  • Advarsel mot å dømme andre; Gud gjør ikke forskjell på folk (2:1–11)

  • De som har Loven, men er ulydige, skal bli dømt i samsvar med Loven (2:12, 13)

  • Folk fra nasjonene har en indre lov, samvittigheten (2:14–16)

• 4. Jødene og Loven (2:17 til 3:8)

  • Den som sier at han følger Loven, men som bryter den, fører skam over Gud (2:17–24)

  • Ekte omskjærelse er i det indre; en som er ekte jøde, er omskåret på hjertet (2:25–29)

  • Jødene ble betrodd Guds hellige uttalelser (3:1, 2)

  • «La det stå fast at Gud taler sant, selv om hvert menneske skulle være en løgner» (3:3–8)

• 5. Det er blitt åpenbart at man kan bli rettferdig framfor Gud uavhengig av Loven (3:9–31)

  • Alle mennesker, både jøder og grekere, er underlagt synden (3:9–18)

  • Ingen vil bli erklært rettferdig ved å gjøre gjerninger som Loven krever (3:19, 20)

  • Alle slags mennesker som viser tro på Kristus, blir erklært rettferdige som en fri gave (3:21–28)

  • Gud er ikke bare jødenes Gud, men også Gud for folk fra nasjonene (3:29–31)

• 6. Abraham ble erklært rettferdig på grunn av tro før Loven ble gitt (4:1–25)

  • Abraham ble regnet som rettferdig mens han fortsatt var uomskåret (4:1–12)

  • Abraham fikk løftet på grunnlag av rettferdighet ved tro (4:13–15)

  • Løftet er sikkert for alle som har samme tro som Abraham (4:16–25)

• 7. Forsoning med Gud; døden gjennom Adam, liv gjennom Kristus (5:1–21)

  • Å bli erklært rettferdig på grunn av tro fører til fred med Gud, glede og håp (5:1–5)

  • Fra å være syndere og Guds fiender til å bli forsonet med Gud (5:6–11)

  • På grunn av Adams synd spredte døden seg til alle mennesker og hersker som konge (5:12–14)

  • Guds frie gave gjennom Kristus fører til at mange blir erklært rettferdige (5:15–17)

  • Den ufortjente godhet skulle herske som konge i stedet for synden (5:18–21)

• 8. Nytt liv ved dåp til Kristus (6:1–23)

  • De som blir døpt til Kristus, blir døpt til hans død med håp om en oppstandelse lik hans (6:1–11)

  • La ikke synden herske som konge i kroppen (6:12–14)

  • Fra slaver for synd til slaver for Gud (6:15–23)

• 9. Hensikten med Loven oppfylt; syndens makt til å forårsake død forklart (7:1–25)

  • Illustrasjon som viser at de kristne er løst fra Loven (7:1–6)

  • Loven viser hva synd er (7:7–12)

  • Kampen mot synden (7:13–25)

• 10. De som er forent med Kristus, blir regnet som rettferdige (8:1–39)

  • De som lar seg lede av ånden, blir godkjent av Gud; det fører til liv og fred (8:1–11)

  • Guds ånd vitner om adopsjon som sønner (8:12–17)

  • Menneskene venter med spent forventning på at Guds sønner skal bli åpenbart (8:18–21)

  • Det skapte sukker nå i smerte (8:22–25)

  • Ånden ber for de hellige i samsvar med Guds vilje (8:26, 27)

  • Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker ham (8:28–30)

  • «Når Gud er for oss, hvem er da imot oss?» (8:31–34)

  • Ingenting kan skille de rettferdige fra Guds kjærlighet (8:35–39)

• 11. Guds vilje og det kjødelige Israel (9:1–33)

  • Paulus uttrykker sorg over sine slektninger, israelittene (9:1–5)

  • Hvem som er Abrahams avkom (9:6–13)

  • Guds utvelgelse er ikke avhengig av et menneskes ønsker eller anstrengelser (9:14–18)

  • Ufornuftig å anklage Gud, Pottemakeren (9:19–26)

  • Bare en rest av det kjødelige Israel skal bli frelst (9:27–29)

  • Israel snublet fordi de ikke viste tro (9:30–33)

• 12. Hvordan oppnå en rettferdig stilling framfor Gud (10:1–21)

  • Kristus er Lovens ende (10:1–4)

  • Rettferdighet er et resultat av tro; med munnen kunngjør man offentlig, slik at man oppnår frelse (10:5–10)

  • Både jøder og grekere må påkalle Jehovas navn for å bli frelst (10:11–13)

  • Forkynnere sendt ut for at andre skal kunne høre om Jehova, tro på ham og påkalle ham (10:14, 15)

  • Israelittenes ulydighet skyldtes mangel på tro, ikke mangel på muligheter (10:16–21)

• 13. At hele Israel skal bli frelst, illustrert med et oliventre (11:1–36)

  • Israelittene ikke fullstendig forkastet (11:1–16)

  • Fordi de manglet tro, ble noen av Israels naturlige grener brukket av og ville, ikke-israelittiske, grener ble podet inn (11:17–24)

  • Den hellige hemmelighet åpenbarer hvordan hele det åndelige Israel skal bli frelst (11:25–32)

  • «Å, for et dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» (11:33–36)

C. RÅD OM HVORDAN SANNE KRISTNE BØR LEVE (12:1 til 15:13)

• 1. Helhjertet tilbedelse av Gud og passende oppførsel overfor trosfeller og andre (12:1–21)

  • Bær fram kroppen deres som et levende og hellig offer med deres fornuft (12:1, 2)

  • De kristne har forskjellige gaver, men er én kropp (12:3–8)

  • Vis trosfeller kjærlighet og ære; vær glødende i ånden, hold ut, og tjen som slaver for Jehova (12:9–16)

  • «Fortsett å overvinne det onde med det gode» (12:17–21)

• 2. De sanne kristne og staten (13:1–7)

  • Om å underordne seg myndighetene, som fungerer som Guds tjenere (13:1–4)

  • Gi myndighetene det de har krav på (13:5–7)

• 3. Oppfyll kjærlighetens lov, og hold dere våkne (13:8–14)

  • Dere skal ikke skylde noen noe annet enn å elske hverandre; kjærligheten er lovens oppfyllelse (13:8–10)

  • Lev sømmelig som om dagen, og etterlign Jesus (13:11–14)

• 4. Arbeid for enhet; Guds rike dreier seg om rettferdighet, fred og glede (14:1 til 15:13)

  • Ikke døm hverandre (14:1–12)

  • Ikke få andre til å snuble (14:13–18)

  • Jag etter fred og det som gjør at vi kan bygge hverandre opp (14:19–23)

  • Etterlign Kristus, som ikke tenkte på seg selv (15:1–6)

  • Ta imot hverandre; nasjonene vil ære Gud (15:7–13)

D. PAULUS SER TILBAKE PÅ SIN TJENESTE OG SER FRAMOVER (15:14–29)

• Paulus tok del i det hellige arbeidet med Guds gode budskap (15:14–16)

• Paulus forteller om sin virksomhet så langt (15:17–21)

• Siden Paulus ikke lenger har noe uberørt distrikt i nærheten, planlegger han å reise til Spania via Roma (15:22–24)

• Paulus skal dra til Jerusalem med bidragene fra Makedonia og Akaia (15:25–29)

E. AVSLUTTENDE FORMANING OG HILSENER (15:30 til 16:27)

• Paulus oppfordrer de kristne i Roma til å be for ham (15:30–33)

• Paulus introduserer Føbe, en tjener i menigheten i Kenkreai (16:1, 2)

• Paulus’ personlige hilsener til forskjellige kristne i Roma (16:3–16)

• Advarsel mot splittelse (16:17–19)

• Gud skal snart knuse Satan (16:20)

• Hilsener fra Paulus’ medarbeidere (16:21–24)

• Måtte Gud, den eneste som er vis, bli æret ved Jesus Kristus (16:25–27)