«Striden er ikke deres, men Guds»

FORTALT AV W. GLEN HOW

I løpet av de siste 60 årene har Jehovas vitner i Canada utkjempet mange juridiske slag. De seirene de har vunnet, har ikke gått upåaktet hen i juridiske kretser. Jeg ble nylig tildelt en pris for modig prosedering for retten av American College of Trial Lawyers (en amerikansk advokatforening). Under prisutdelingen ble det sagt at de sakene som gjaldt Jehovas vitner, «dannet viktige bolverk mot statlig overgrep . . . , for de bidrog til at det ble etablert grunnlovsmessige rettigheter som anerkjente og beskyttet frihetene til alle kanadiere». La meg fortelle litt om noen av disse rettssakene og om hvordan jeg ble jurist og kom til å føre rettssaker for Jehovas vitner.

I 1924 besøkte George Rix foreldrene mine i Toronto i Canada. Han var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Moren min, Bessie How, som var en spinkel, liten kvinne, inviterte ham inn for å snakke med ham. Jeg var fem år gammel, og broren min, Joe, var tre.

Mor begynte snart å overvære bibelstudentenes møter i Toronto. I 1929 ble hun pioner, eller heltidsforkynner, og det var hun helt til 1969, da hun fullførte sitt jordiske livsløp. Hun var et fint eksempel for oss ved sin besluttsomme og utrettelige tjeneste, og hun hjalp mange til å få kunnskap om Bibelens sannhet.

Faren min, Frank How, var en stille mann, som til å begynne med motarbeidet mors religiøse virksomhet. Men hun var så forstandig at hun bad reisende tilsynsmenn, for eksempel George Young, om å besøke ham og snakke med ham. Med tiden ble far mildere stemt. Etter hvert som han så hvilken gagnlig virkning Bibelens sannhet hadde på familien hans, støttet han oss fullt ut, men han ble aldri selv et av Jehovas vitner.

Jeg bestemmer meg for å tjene Gud

I 1936 gikk jeg ut av high school. I tenårene var jeg ikke særlig interessert i åndelige spørsmål. Det var midt under den store depresjonen, og mulighetene til å få arbeid var ikke så gode. Jeg drog derfor til Toronto universitet. I 1940 bestemte jeg meg for å studere jus. Den avgjørelsen kom ikke som noen overraskelse på mor. Da jeg var barn, sa hun ofte irritert: «Den lille rakkeren skal alltid diskutere alt mulig! Han ender vel opp som advokat!»

Den 4. juli 1940, like før jeg skulle begynne å studere ved det juridiske fakultet, forbød den kanadiske regjering Jehovas vitners virksomhet uten noe forvarsel. Dette ble et vendepunkt i livet mitt. Da regjeringen brukte all sin makt for å angripe denne lille organisasjonen av uskyldige, ydmyke mennesker, ble jeg overbevist om at Jehovas vitner var Jesu sanne etterfølgere. Akkurat som han hadde profetert, ble de «gjenstand for  alle nasjonenes hat for [hans] navns skyld». (Matteus 24: 9) Jeg bestemte meg for å tjene den Gud som stod bak denne organisasjonen. Den 10. februar 1941 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Jeg ville gjerne begynne i pionertjenesten med det samme. Men Jack Nathan, som da ledet forkynnelsesarbeidet i Canada, oppfordret meg til å fullføre mine jusstudier. Det gjorde jeg, og etter at jeg hadde tatt eksamen i mai 1943, begynte jeg i pionertjenesten. I august ble jeg innbudt til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Toronto for å bistå brødrene der med de juridiske problemene som Jehovas vitner stod overfor. Måneden etter fikk jeg advokatbevilling i Ontario i Canada.

Jeg forsvarer det gode budskap juridisk

Den annen verdenskrig raste, og Jehovas vitners virksomhet var fortsatt forbudt i Canada. Menn og kvinner ble fengslet bare fordi de var Jehovas vitner. Barn ble utvist fra skolen, og noen av dem ble til og med plassert i fosterhjem. Dette skjedde fordi de nektet å delta i nasjonalistisk tilbedelse, for eksempel ved å hilse flagget eller synge nasjonalsangen. Professor William Kaplan sier i sin bok State and Salvation: The Jehovah’s Witnesses and Their Fight for Civil Rights: «Jehovas vitner ble offentlig utskjelt og ble gjenstand for både en intolerant regjerings statlige inngripen og private angrep fra et borgerskap som var åpenlyst fiendtlig innstilt og grepet av krigens pasjoner og patriotisme.»

Jehovas vitner hadde forsøkt å få opphevet forbudet, men uten å lykkes. Plutselig, den 14. oktober 1943, ble forbudet opphevet. Men mange brødre var fortsatt i fengsler og arbeidsleirer, barn ble fortsatt nektet adgang til offentlige skoler, og forbudet ble fortsatt håndhevet mot Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) og mot International Bible Students Association (Den Internasjonale Bibelstudieforening), et selskap som hadde eiendomsretten til vår eiendom i Toronto.

I slutten av 1943 drog jeg til New York sammen med Percy Chapman, som var avdelingstjener i Canada, for å snakke med Nathan Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, og Hayden Covington, Selskapets visepresident og juridiske rådgiver. Bror Covington hadde usedvanlig god erfaring på det juridiske området. Han kom med tiden til å vinne hele 36 av 45 saker som ble innanket for USAs høyesterett.

Etter hvert bedret situasjonen seg for Jehovas vitner i Canada. I 1944 fikk avdelingskontoret  eiendommen i Toronto tilbake, og de som hadde tjent der før forbudet, kunne vende tilbake. I 1945 meddelte provinsen Ontarios høyesterett at barn ikke kunne tvinges til å delta i seremonier som de av samvittighetsgrunner hadde innvendinger mot. Den bestemte at barn som var blitt utvist fra skolen, skulle få begynne på skolen igjen. I 1946 løslot den kanadiske regjering alle Jehovas vitner som var i fangeleirer. Under bror Covingtons ledelse lærte jeg å kjempe for disse sakene med mot og besluttsomhet, men jeg lærte framfor alt å stole på Jehova.

Slaget om Quebec

Det ble nå tatt hensyn til Jehovas vitners religionsfrihet i store deler av Canada, men det fantes et unntak — den franske katolske provinsen Quebec. Denne provinsen hadde vært direkte kontrollert av den romersk-katolske kirke i over 300 år. Skoler, sykehus og de fleste offentlige institusjoner ble enten drevet eller kontrollert av presteskapet. Det stod til og med en tronstol som var reservert for den katolske kardinalen, ved siden av stolen til presidenten i Quebecs parlament!

Maurice Duplessis, Quebecs statsminister og regjeringsadvokat, var en diktator som ifølge historikeren Gérard Pelletier påførte provinsen «et 20 år langt styre med løgner, urettferdighet og korrupsjon, systematisk misbruk av makt, trangsynte herskere og dårskap i høyeste potens». Duplessis befestet sin politiske makt ved å arbeide hånd i hånd med den romersk-katolske kardinal Villeneuve.

I begynnelsen av 1940-årene var det 300 Jehovas vitner i Quebec. Mange av dem, blant andre min bror, Joe, var pionerer som kom fra andre deler av Canada. Etter hvert som forkynnelsesarbeidet i Quebec gikk framover, slo det lokale politi tilbake under press fra presteskapet ved å foreta gjentatte arrestasjoner av brødrene og ved feilaktig å anvende handelsvedtekter på vår religiøse virksomhet.

Jeg reiste så ofte mellom Toronto og Quebec at jeg til slutt ble bedt om å flytte til Quebec for å bistå advokater som ikke var Jehovas vitner, men som representerte våre kristne brødre og søstre. Hver dag måtte jeg først finne ut hvor mange som var blitt arrestert dagen i forveien, og så skynde meg av gårde til domstolen for å få ordnet med kausjon. Vi var så heldige å ha en velstående bror, Frank Roncarelli, som betalte kausjonen i mange av disse sakene.

Fra 1944 til 1946 steg antall søksmål for såkalt brudd på vedtektene fra 40 til 800. Jehovas vitner ble ikke bare arrestert og trakassert av myndighetene; de ble også angrepet av uregjerlige pøbelflokker som lot seg provosere av det katolske presteskap.

Den 2. og 3. november 1946 ble det holdt et spesielt møte i Montreal med tanke på denne kritiske situasjonen. Bror Knorr holdt den avsluttende talen «Hva skal vi gjøre?» Alle de tilstedeværende gledet seg over å høre hans svar — han leste høyt det nå historiske dokumentet Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada (Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skamplett på Canada). Det var en firesiders traktat med et flammende budskap. Den inneholdt detaljerte opplysninger  om navn, tidspunkter og steder hvor det hadde funnet sted uroligheter som presteskapet hadde satt i gang, og om at Jehovas vitner i Quebec var blitt utsatt for politivold, arrestasjoner og pøbelangrep. Bare tolv dager senere ble den delt ut over hele Canada.

I løpet av noen dager erklærte Duplessis offentlig «krig uten nåde» mot Jehovas vitner. Men uten å vite det arbeidet han til fordel for oss. Hvordan det? Ved å bestemme at alle som delte ut traktaten Quebec’s Burning Hate, skulle anklages for oppvigleri — en svært alvorlig forbrytelse som ville føre oss bort fra domstolene i Quebec og til Canadas høyesterett. I sitt raseri brydde ikke Duplessis seg om følgene. Så gav han personlig ordre om at skjenkebevillingen til Frank Roncarelli, som hadde vært vår hovedkausjonist, skulle inndras. Nå som bror Roncarelli ikke kunne servere vin, måtte han i løpet av noen måneder stenge den fine restauranten sin i Montreal, og han ble ruinert.

Arrestasjonene ble mangedoblet. Antall rettssaker som ble reist mot oss, steg snart fra 800 til 1600. Mange advokater og dommere beklaget seg over at Jehovas vitners saker overbelastet domstolene i Quebec. Vi foreslo en enkel løsning: La politiet arrestere de kriminelle i stedet for de kristne. Det ville løse problemet!

To modige jødiske advokater, A.L. Stein i Montreal og Sam S. Bard i Quebec by, bistod oss i mange saker, spesielt før jeg fikk advokatbevilling i Quebec i 1949. Pierre Elliott Trudeau, som senere ble statsminister i Canada, skrev: «I provinsen Quebec er Jehovas vitner . . . blitt hånt og spottet, forfulgt og hatet av hele vårt samfunn, men ved hjelp av lovlige midler har de klart å seire over kirken, regjeringen, nasjonen, politiet og folkeopinionen.»

Den behandlingen som broren min, Joe, fikk, viser tydelig hvilken holdning domstolene i Quebec hadde. Han ble anklaget for å ha forstyrret den offentlige ro og orden. Byrettsdommer Jean Mercier dømte Joe til en maksimumsstraff på 60 dagers fengsel. Så mistet han besinnelsen og ropte fra sitt dommersete at han skulle ønske at han kunne idømme Joe livsvarig fengsel!

En avis sa at Mercier hadde gitt politiet i Quebec befaling om å «arrestere enhver som var kjent som et av Jehovas vitner, eller som en antok var det». En slik oppførsel beviste bare at anklagene i traktaten Quebec’s Burning Hate var sanne. Slik lød noen av avisoverskriftene andre steder i Canada: «Den mørke middelalder vender tilbake til Quebec» (The Toronto Star), «Inkvisisjonen er tilbake» (The Globe and Mail, Toronto), «Stanken av fascisme» (The Gazette, Glace Bay, Nova Scotia).

Forsvar mot anklagen om oppvigleri

I 1947 bistod jeg A.L. Stein i den første saken om oppvigleri som skulle behandles i retten. Den gjaldt Aimé Boucher. Han hadde delt ut noen traktater i nærheten av hjemmet sitt. I saken mot Aimé beviste vi at Quebec’s Burning Hate ikke inneholdt usannheter, men at den bare brukte sterke ord for å påpeke hvilke grusomheter Jehovas vitner var blitt utsatt for. Vi viste at det aldri var blitt reist noen tiltale mot dem som hadde begått disse  ugjerningene. Aimé var blitt straffet bare fordi han hadde gjort dem kjent. Påtalemyndighetens holdning kunne egentlig sammenfattes slik: Det var blitt straffbart å fortelle sannheten!

Domstolene i Quebec hadde benyttet en uklar, 350 år gammel definisjon av ordet «oppvigleri», som antydet at enhver som kritiserte myndighetene, gjorde seg skyldig i en forbrytelse. Duplessis la den samme definisjonen til grunn for å undertrykke dem som kritiserte regimet hans. Men i 1950 gav Canadas høyesterett oss medhold i vår påstand om at «oppvigleri» i et moderne demokrati innebærer det å tilskynde til vold eller opprør mot myndighetene. Traktaten Quebec’s Burning Hate inneholdt ikke noen slik tilskyndelse, og å utgi den var derfor en lovlig måte å benytte seg av talefriheten på. Som følge av denne ene viktige avgjørelsen ble det ikke gjort noe mer med de 123 andre sakene om oppvigleri! Jeg så med egne øyne hvordan Jehova gav oss seier.

Kampen mot sensur

Quebec by hadde en vedtekt som forbød distribuering av litteratur uten tillatelse fra politisjefen. Dette var direkte sensur og følgelig en krenkelse av religionsfriheten. Laurier Saumur, som da tjente som reisende tilsynsmann, satt fengslet i tre måneder og ble tiltalt en rekke ganger i henhold til denne vedtekten.

I 1947 ble det reist sivilt søksmål på vegne av bror Saumur for å forby Quebec by å håndheve sine vedtekter mot Jehovas vitner. Domstolene i Quebec avsa dom i vår disfavør, og vi anket også denne saken til Canadas høyesterett. I oktober 1953, etter et sju dager langt rettsmøte, hvor alle de ni dommerne i høyesterett var til stede, ble vår anmodning om et slikt forbud etterkommet. Retten gav oss medhold i at den offentlige distribusjon av trykte bibelske prekener er en vesentlig side ved Jehovas vitners kristne tilbedelse, og at den derfor er konstitusjonelt beskyttet mot sensur.

Boucher-saken slo fast at det Jehovas vitner sa, var lovlig, mens Saumur-saken avgjorde hvordan og hvor det kunne sies. Seieren i Saumur-saken førte til at over 1100 saker i Quebec som også gjaldt brudd på vedtektene, ble avvist. I Montreal ble over 500 siktelser trukket tilbake på grunn av fullstendig mangel på bevis. Det fantes ikke lenger noen anklager mot oss i Quebec! Vi kunne begynne på ny frisk.

Duplessis’ siste angrep

Siden Duplessis ikke hadde flere lover han kunne bruke mot Jehovas vitner, framsatte han et forslag om en ny lov, Bill No. 38, som av media ble omtalt som «loven mot Jehovas vitner». Den tillot at de som hadde mistanke om at en person tenkte på å komme med et «grovt eller fornærmende» utsagn, kunne sende inn en klage uten å måtte framskaffe bevis. Som regjeringsadvokat kunne Duplessis da nedlegge forbud mot at den anklagede fikk uttale seg offentlig. Så snart forbudet ble iverksatt overfor en enkelt person, var det ensbetydende med at det også var forbudt for alle andre som tilhørte det samme trossamfunnet, å uttale seg. Alle bibler og all religiøs litteratur som tilhørte trossamfunnet, skulle dessuten beslaglegges og ødelegges, og alle forsamlingslokalene skulle holdes stengt helt til saken var avgjort, noe som kunne ta flere år.

Bill No. 38 var utformet etter mønster av en lov som var laget under Torquemada på 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen. Den anklagede og alle hans medarbeidere mistet alle sine borgerrettigheter uten at det fantes bevis for at de hadde gjort noe galt. I forbindelse med Bill No. 38 opplyste pressen at provinspolitiet var blitt pålagt å stenge alle Jehovas vitners Rikets saler og beslaglegge og ødelegge biblene deres og andre publikasjoner som de hadde. Da Jehovas vitner ble stilt overfor denne ondskapsfulle trusselen, flyttet de alle sine religiøse publikasjoner ut av provinsen. De fortsatte imidlertid å forkynne offentlig, men brukte bare Bibelen.

 Lovforslaget ble vedtatt den 28. januar 1954. Den 29. januar klokken ni om formiddagen oppsøkte jeg domstolen og leverte en stevning på vegne av alle Jehovas vitner i provinsen Quebec i den hensikt å få nedlagt et permanent forbud mot denne loven før Duplessis i det hele tatt kunne få tatt den i bruk. Dommeren la ikke engang ned midlertidig forbud, for Bill No. 38 var ennå ikke tatt i bruk. Men han sa at hvis regjeringen prøvde å bruke loven, kunne jeg komme tilbake til ham for å få beskyttelse mot loven. Dommerens behandling av saken hadde imidlertid samme virkning som et midlertidig forbud, for straks Duplessis så mye som prøvde å bruke denne loven, ville han bli stanset!

I løpet av den etterfølgende uken var vi spent på om politiet ville gå til handling i henhold til denne nye loven. Ingenting skjedde! For å finne ut hvorfor foretok jeg et eksperiment. To pionerer, Victoria Dougaluk (senere Steele) og Helen Dougaluk (senere Simcox), gikk fra hus til hus og tilbød litteratur i Trois-Rivières, Duplessis’ hjemby. Det var fortsatt ingen reaksjon. Mens søstrene var opptatt i tjenesten, bad jeg Laurier Saumur om å ringe til provinspolitiet. Han sa ikke hvem han var, men han klaget på at Jehovas vitner forkynte, og at politiet ikke håndhevet Duplessis’ nye lov.

Den ansvarshavende politibetjenten svarte forlegent: «Ja, vi vet at loven gikk igjennom, men Jehovas vitner fikk nedlagt et forbud mot oss dagen etter, så det er ingenting vi kan gjøre.» Vi flyttet straks all litteraturen tilbake til provinsen, og i de ti årene det tok å få saken behandlet ved de forskjellige rettsinstanser, gikk det fint framover med forkynnelsesarbeidet.

I tillegg til at vi fikk nedlagt forbud mot Bill No. 38, forsøkte vi også å få den kjent grunnlovsstridig. For å bevise at denne loven helt og holdent var myntet på Jehovas vitner, bestemte vi oss for å foreta et dristig framstøt — å få Duplessis selv innkalt som vitne og på den måten tvinge ham til å overvære rettssaken og vitne. Jeg kryssforhørte ham i to og en halv time. Jeg konfronterte ham gjentatte ganger med hans offentlige erklæring om «krig uten nåde» mot Jehovas vitner og med hans uttalelse om at Bill No. 38 ville sette en stopper for Jehovas vitner i Quebec. Han ble rasende og angrep meg personlig: «De er en meget uforskammet ung mann!»

«Herr Duplessis,» svarte jeg, «hvis det var personligheter vi skulle diskutere, hadde kanskje også jeg hatt noen bemerkninger å komme med. Men siden vi må holde oss til saken, kan De kanskje forklare retten hvorfor De ikke svarte på det siste spørsmålet.»

I 1964 fremmet jeg saken om Bill No. 38 for Canadas høyesterett. Men høyesterett ville ikke fatte noen beslutning om hvorvidt loven var i samsvar med forfatningen, fordi den aldri var blitt brukt. På det tidspunktet var imidlertid Duplessis død, og det var ingen som brydde seg om Bill No. 38 lenger. Loven ble aldri brukt, verken mot Jehovas vitner eller noen andre.

Kort tid før Duplessis døde i 1959, påla Canadas høyesterett ham å betale for de skadene han hadde påført bror Roncarelli ved at han urettmessig hadde inndratt skjenkebevillingen hans. Siden den gang er mange i Quebec blitt svært vennligsinnet. Ifølge en folketelling som ble foretatt av myndighetene, har tallet på Jehovas vitner i Quebec økt fra 300 i 1943 til over 33 000 i dag. Jehovas vitner er nå registrert som den fjerde største religiøse gruppen i provinsen. Jeg betrakter ikke disse juridiske seirene eller den framgang som Jehovas vitner har erfart, som et resultat av menneskelige prestasjoner. Jeg er i stedet blitt overbevist om at det er Jehova som gir seier, for striden er ikke vår, men hans. — 2. Krønikebok 20: 15.

Forholdene forandrer seg

I 1954 giftet jeg meg med en sjarmerende pionersøster fra Storbritannia, Margaret Biegel, og vi begynte som pionerer sammen. Jeg fortsatte å føre rettssaker på vegne av Jehovas vitner både i Canada og i USA. Jeg fungerte også som rådgiver i forbindelse med noen saker i Europa og i Australia.  Margaret ble min sekretær og var en uvurderlig støtte for meg i mange år. I 1984 flyttet jeg tilbake til avdelingskontoret i Canada sammen med Margaret, og jeg hjalp til med å opprette en juridisk avdeling der igjen. Margaret døde dessverre av kreft i 1987.

Etter at mor døde i 1969, fikk far bo hos min bror, Joe, og hans kone, Elsie, som begge hadde gjennomgått den niende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead for å bli opplært som misjonærer. De tok seg av ham helt til han døde 16 år senere. På denne selvoppofrende måten gjorde de det mulig for meg å fortsette i heltidstjenesten, og det kommer jeg alltid til å være takknemlig for.

Nye slag

De juridiske slagene som Jehovas vitner har måttet utkjempe, har forandret seg opp gjennom årene. Mange av rettssakene har dreid seg om å sikre eiendommer og få tillatelse til å bygge Rikets saler og stevnehaller. Andre rettssaker har dreid seg om barnefordeling, hvor den av foreldrene som ikke er et av Jehovas vitner, har brukt religiøs skinnhellighet enten for å oppnå eneansvaret for barna eller for å hindre den av foreldrene som er et av Jehovas vitner, i å gjøre barna kjent med sine trosoppfatninger.

En amerikansk jurist, Linda Manning, kom til avdelingskontoret i Canada i 1989 for midlertidig å yte juridisk bistand. I november samme år giftet vi oss, og vi har funnet stor glede i å tjene her sammen siden.

I 1990-årene var John Burns, en annen advokat her ved avdelingskontoret i Canada, og jeg i Japan sammen for å hjelpe våre kristne brødre der til å vinne en sak som dreide seg om en skoleelevs rett til å nekte å delta i forskjellige former for kampsport som skolen hadde pålagt ham. Vi vant også en sak angående et voksent menneskes rett til å nekte blodoverføring.

I 1995 og 1996 fikk Linda og jeg det privilegium å være fem måneder i Singapore på grunn av forbudet mot Jehovas vitner der og den forfølgelse forbudet medførte. Jeg forsvarte 64 menn, kvinner og ungdommer som var tiltalt for å ha overvært kristne møter og vært i besittelse av bibler og religiøs litteratur. Vi vant ikke noen av disse sakene, men vi så hvordan Jehova styrket sine trofaste tjenere til å holde ut og bevare sin ulastelighet og sin glede.

Takknemlig for å ha kunnet gjøre min del

Jeg er nå 80 år gammel, men jeg er glad for at jeg har god helse, og at jeg fortsatt kan være med på å utkjempe juridiske slag på vegne av Jehovas folk. Jeg er stadig beredt til å møte i retten for å forsvare det som er rett. Jeg har hatt den glede å se at tallet på Jehovas vitner i Canada har økt fra 4000 i 1940 til 111 000 i dag. Mennesker og det som skjer rundt dem, forandrer seg hele tiden, men Jehova leder sitt folk framover og sørger for at de vokser åndelig sett.

Finnes det ingen problemer? Jo, men Jehovas Ord gir oss denne forsikringen: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang.» (Jesaja 54: 17) På bakgrunn av de over 56 årene jeg har vært i heltidstjenesten og ’forsvart og juridisk sett grunnfestet det gode budskap’, kan jeg virkelig bekrefte at Jesajas profeti er sann! — Filipperne 1: 7.

[Bilde på side 19]

Sammen med min yngre bror og våre foreldre

[Bilde på side 19]

Hayden Covington, juridisk rådgiver

[Bilde på side 19]

Sammen med Nathan Knorr

[Bilde på side 20]

Duplessis kneler foran kardinal Villeneuve

[Rettigheter]

Foto: W.R. Edwards

[Bilde på sidene 20 og 21]

Frank Roncarelli

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Canada Wide

[Bilde på side 21]

Aimé Boucher

[Bilde på side 24]

Sammen med advokat John Burns og min kone, Linda, som også er advokat