Landminer — til hvilken pris?

Den 26. desember 1993 gikk den seks år gamle Augusto omkring på et åpent jorde i nærheten av Luanda, hovedstaden i Angola. Plutselig fikk han øye på noe på bakken som skinte. Han ble nysgjerrig og bestemte seg for å ta det opp. Hans neste bevegelse fikk en landmine til å eksplodere.

Som følge av eksplosjonen måtte Augusto få den høyre foten amputert. Nå er han tolv år og må for det meste sitte i rullestol. Han er også blind.

AUGUSTO ble lemlestet av en antipersonellmine, som har fått det navnet fordi den først og fremst er beregnet på mennesker og ikke på stridsvogner eller andre militære kjøretøyer. Man regner med at det fram til nå er blitt produsert over 350 typer antipersonellminer i minst 50 land. Mange av dem er beregnet på å skade, ikke drepe. Hvorfor? Fordi sårede soldater trenger hjelp, og en soldat som er lemlestet av en landmine, sinker militære operasjoner — akkurat hva fienden ønsker. Dessuten kan de fortvilte skrikene fra en såret stridende vekke angst hos hans krigskamerater. Derfor blir landminer vanligvis betraktet som mer effektive når offeret overlever — om enn bare så vidt.

Men som det ble sagt i den forrige artikkelen, er de fleste ofrene for landmineeksplosjoner sivile, ikke soldater. Det er ikke alltid en tilfeldighet at det er slik. Ifølge boken Landmines—A Deadly Legacy er noen eksplosiver «med hensikt beregnet på sivile fordi man vil avfolke områder, ødelegge næringskilder, skape flyktningstrømmer eller rett og slett spre redsel».

For å nevne ett eksempel: I en konflikt i Kambodsja ble det lagt ut miner rundt fiendtlige landsbyer, og så ble disse landsbyene bombardert med artilleriild. I et forsøk på å flykte løp de sivile rett ut i minefeltene. Dessuten hadde medlemmer av Røde Khmer, i et forsøk på å tvinge regjeringen til forhandlingsbordet, plassert miner på rismarkene, noe som skapte frykt hos bøndene og praktisk talt fikk jordbruket til å stoppe opp.

Noe som skjedde i Somalia i 1988, var kanskje enda mer utspekulert. Da Hargeysa ble bombet, ble innbyggerne nødt til å flykte. Soldater plasserte så landminer i de forlatte  husene. Da kamphandlingene tok slutt, kom flyktningene tilbake, bare for å bli lemlestet eller drept av skjulte eksplosiver.

Men landminene truer mer enn liv og lemmer. Tenk over noen andre virkninger av disse utspekulerte våpnene.

Økonomiske og sosiale kostnader

Kofi Annan, FNs generalsekretær, sier: «Det at en eneste landmine er lagt ut — eller bare frykten for at det er gjort — kan hindre at et helt jordstykke blir dyrket, berøve en hel landsby dens levebrød og legge enda en hindring i veien for et lands gjenoppbygging og utvikling.» I Afghanistan og Kambodsja kunne omkring 35 prosent mer jord ha blitt dyrket hvis bøndene ikke var redd for å tråkke på jorden. Noen tar risikoen. «Jeg er livredd miner,» sier en kambodsjansk bonde. «Men hvis jeg ikke går ut for å kutte gress og bambus, kan vi ikke overleve.»

Mange som overlever en landmineeksplosjon, får enorme økonomiske vanskeligheter. Et ti år gammelt barn i et utviklingsland som mister et ben, kan for eksempel komme til å trenge opptil 15 proteser i løpet av sin levetid, og én protese koster gjennomsnittlig 1000 kroner. Noen synes kanskje at det ikke høres mye ut. Men i Angola tilsvarer 1000 kroner mer enn tre månedslønner for folk flest!

Tenk også på de smertelige sosiale kostnadene. I et land i Asia holder for eksempel folk seg unna personer som har amputert en kroppsdel, fordi de er redd for å bli smittet av «ulykke». For en som har gjennomgått en amputasjon, kan det å gifte seg fortone seg som en uoppnåelig drøm. «Jeg har ingen planer om å gifte meg,» sier en mann i Angola som måtte få amputert et ben etter at han ble såret som følge av en landmine. Han sier med et sukk: «En kvinne vil ha en mann som kan arbeide.»

Forståelig nok er det mange ofre som sliter med lav selvaktelse. «Jeg kan ikke brødfø familien min lenger,» sier en mann i Kambodsja, «og det gjør meg skamfull.» Noen ganger kan slike følelser være enda tyngre å bære enn tapet av en kroppsdel. «Jeg tror nok at den verste skaden for meg var den følelsesmessige,» sier Artur, et offer i Mosambik. «Mange ganger ble jeg irritert bare fordi noen så i min retning. Jeg tenkte at ingen hadde noen respekt for meg mer, og at jeg aldri ville komme til å leve et normalt liv igjen.» *

 Hva med minerydding?

I de siste årene er det blitt gjort iherdige anstrengelser for å påvirke nasjonene til å forby bruken av landminer. Noen land har også begynt på det farlige arbeidet med å fjerne miner som er blitt lagt ut. Men det står en rekke hindringer i veien. Den ene har med tiden å gjøre. Minerydding er dessverre et enormt møysommelig arbeid. Mineryddere anslår faktisk at det gjennomsnittlig tar hundre ganger så lang tid å fjerne en mine som å legge en ut. En annen hindring er utgiftene. Én mine koster mellom 25 og 125 kroner, men å fjerne en kan koste omkring 8000 kroner.

Det ser derfor ut til at det er så å si umulig å få fjernet absolutt alle landminer. For å få ryddet alle minene i Kambodsja må for eksempel alle innbyggerne i landet bruke hele inntekten sin til denne oppgaven i flere år framover. Noen har regnet ut at selv om man brukte alle de økonomiske midler som var til rådighet, ville det ta hundre år å fjerne alle minene der. På verdensbasis er bildet enda dystrere. Hvis man bruker den nåværende teknologi, vil det koste anslagsvis 270 milliarder kroner å rydde hele planeten for miner, og det vil ta over 1000 år!

Det er riktignok framsatt forslag om å utvikle nye metoder i mineryddingsarbeidet — fra bruk av fluer som er genmodifisert til å oppdage sprengstoff, til bruk av svære, radiostyrte kjøretøyer som kan rydde områder på 20 mål i timen. Men det kan ta tid før slike metoder kan bli brukt i stort omfang, og sannsynligvis blir det bare de rike landene som får råd til å bruke dem.

Mineryddingen foregår derfor på den gammeldagse måten de fleste steder. En mann åler seg framover på magen og stikker et slags spyd i jorden framfor seg. Han finkjemmer jorden centimeter for centimeter og får ryddet mellom 20 og 50 kvadratmeter om dagen. Farlig? Ja! For hver 5000. mine som blir ryddet, blir én minerydder drept og to skadet.

Forsøk på å forene krefter i kampen mot landminene

I desember 1997 undertegnet representanter for en rekke land Ottawa-avtalen, konvensjonen som forbyr produksjon, bruk, lagring og eksport av antipersonellminer. «Dette er en prestasjon uten paralleller eller sidestykke i internasjonal rett både når det gjelder nedrustning, og når det gjelder humanitært arbeid,» sier Jean Chrétien, statsministeren i Canada. * Men nesten 60 land — deriblant noen av verdens største produsenter av landminer — har ennå ikke undertegnet avtalen.

Vil Ottawa-avtalen lykkes i å eliminere landminenes svøpe? Kanskje til en viss grad. Men mange er skeptiske. Claude Simonnot, som er meddirektør for Handicap International i Frankrike, sier: «Selv om alle land i verden skulle rette seg etter Ottawa-avtalen, ville det bare være ett skritt på veien mot å befri vår planet for all minefare.» Hvorfor? «Det  ligger millioner av miner nede i bakken som tålmodig venter på framtidige ofre,» sier Simonnot.

Militærhistorikeren John Keegan bringer en annen faktor på bane. Han sier at krig er noe som «når helt inn til menneskehjertets mest skjulte steder, . . . hvor stoltheten rår, hvor følelsene er viktigst, hvor instinktet er konge». Avtaler kan ikke fjerne slike dypt rotfestede menneskelige trekk som hat og griskhet. Men er det dermed sagt at mennesker for alltid vil være hjelpeløse ofre for landminer?

[Fotnoter]

[Ramme på side 6]

Tjener de penger to ganger?

Et grunnprinsipp i næringslivet er at bedrifter står ansvarlige når varene deres forårsaker skade. Lou McGrath i Mines Advisory Group (Minerådgivningsgruppen) sier derfor at bedrifter som har profittert på å framstille landminer, bør være forpliktet til å betale erstatning. Men ironisk nok har mange av produsentene vært de som har tjent på mineryddingen. En tidligere mineprodusent i Tyskland skal for eksempel ha fått en mineryddingskontrakt på cirka 800 millioner kroner i Kuwait. I Mosambik var det tre selskaper som i fellesskap fikk en kontrakt på 60 millioner kroner for rydding av viktige veier — og to av disse selskapene hadde framstilt miner.

Noen mener at det er grovt umoralsk av de bedriftene som framstiller landminer, å tjene penger på å rydde dem. De hevder at de som produserer landminer, på en måte tjener penger to ganger. Uansett fortsetter både produksjonen og ryddingen av landminer å være blomstrende forretningsforetagender.

[Oversikt på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

Gjennomsnittlig antall landminer pr. 2,5 kvadratkilometer i de ni landene som er tettest minelagt

BOSNIAHERCEGOVINA 152

KAMBODSJA 143

KROATIA 137

EGYPT 60

IRAK 59

AFGHANISTAN 40

ANGOLA 31

IRAN 25

RWANDA 25

[Rettigheter]

Kilde: United Nations Department of Humanitarian Affairs, 1996

[Bilde på side 7]

I Kambodsja er det satt opp plakater og skilt som tydelig advarer mot landminer

For hver 5000. mine som blir ryddet, blir én minerydder drept og to skadet

[Rettigheter]

© ICRC/Till Mayer

Bakgrunnen: © ICRC/Paul Grabhorn

© ICRC/Philippe Dutoit