De fascinerende helleristningene i Valcamonica

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

DE HAR i årtusener vært et taust vitnesbyrd om en gammel livsform. Disse stiliserte figurene som er hogd inn i stein, forteller om jakt, jordbruk, krigføring og tilbedelse. Det steinete landskapet i den pittoreske fjelldalen Valcamonica i de italienske alper prydes av flere hundre tusen slike figurer.

De som i dag besøker Valcamonica, ser fortsatt disse helleristningene tydelig i morgensolens skrå lysstrimer. Men hvem laget dem, og hvorfor?

Camunerne

Denne vakre dalen har fått navn etter det folket som bodde der i gammel tid — camunerne. De trådte ikke fram på historiens skueplass før i år 16 fvt., da de ble underlagt romerne og mistet sin uavhengighet. Helleristningene i Valcamonica ble imidlertid påbegynt mange hundre år før de romerske legioner kom.

En undersøkelse av hva disse ristningene forestiller — krigsmateriell, redskaper, husdyr og kart over landsbyer — har fått forskerne til å trekke den slutning at kunstnerne må ha  tilhørt et folk som hadde et innviklet økonomisk system. De drev tydeligvis en rekke virksomheter, deriblant metallurgi, tekstilproduksjon, jordbruk, husdyrbruk og handel.

De fleste helleristningene ble laget i løpet av det første årtusen fvt., men mange er mye eldre. Det ser ut til at camunernes kultur hadde sin blomstringstid mellom år 1000 og år 800 fvt. Tusenvis av motiver fra denne perioden skildrer deres levemåte i detalj. Noen forestiller sammenbundne mennesker og menn til hest bevæpnet med spyd, noe som antyder at noen er tatt til fange. Andre forestiller grovsmeder, arbeidshester, vogner og dessuten bygninger på påler.

Inspirasjon fra fjellene

Forskere omtaler opphavsmennene til disse ristningene som «kunstner-prester», eller menn som lot seg lede av religiøs eller okkult påvirkning. De kan ha isolert seg på rolige steder, borte fra befolkningssentrene, for å tenke og meditere. I den forbindelse kan camunerne ha blitt spesielt inspirert av minst to uvanlige naturfenomener som inntreffer her noen dager hvert år.

Om våren og om høsten kommer solen opp bak Pizzo Badile, en majestetisk fjelltopp som kneiser over dalen. Før soloppgang på visse dager brytes sollyset rundt fjelltoppen, slik at den framstår som en enorm skygge som omgitt av sterkt lys rager opp mot den melkehvite himmelen. Dette stemningsfulle skuet er fortsatt kjent som «ånden i fjellet». Og når solen går ned bak en smal kløft i Concarena, fjellet på den andre siden av dalen, viser det seg en kraftig lysstråle som ser ut til å dele fjellet i to. Den skinner opp mot skumringshimmelen i bare noen minutter før den svinner hen. Slike «uforklarlige» hendelser fikk tydeligvis dalens beboere i gammel tid til å tro at det var knyttet overnaturlige egenskaper til stedet.

Man har funnet tallrike helleristninger ved foten av Pizzo Badile og andre steder i nærheten. De ble hogd inn med redskaper som var laget av stein, horn, ben eller elfenben. Av og til laget kunstneren en konturtegning med en spiss gjenstand. Ristningene varierer i dybde fra merker som bare er skrapt inn i steinoverflaten, til renner som er over tre centimeter dype. Det er ting som tyder på at kunstnerne også malte med mange forskjellige farger, men det er ikke lenger mulig å se disse fargene med det blotte øye.

Ristninger som en form for bønn

Camunerne kan ha vært soltilbedere. Det kan forklare et av de stadig tilbakevendende temaene i ristningene — en figur som med oppløftede armer ber foran en rund skive, sannsynligvis et symbol på solen. Arkeologen Ausilio Priuli omtaler «solgudens sekt» som den største, men han nevner også «mindre sekter». Han sier: «Prosesjoner, blidgjørende dans, ofringer, rituell kamp og fellesbønn var de vanligste og oftest framstilte religiøse handlingene. Det å lage ristninger var i seg selv en form for bønn.» Men hva var det en bønn om?

Ifølge Emmanuel Anati, som er ekspert på forhistorisk ristningskunst, ble arbeidet med helleristningene «sett på som en del av de virksomheter som var nødvendige for å sikre gruppen økonomisk og sosial velferd og fredelig sameksistens med okkulte krefter». Camunerne håpet tydeligvis at motiver som forestilte pløying, skulle gi dem større avlinger, at motiver som forestilte husdyravl, skulle gi dem frodigere beitemarker, at motiver som forestilte krigføring, skulle gi dem herredømme over deres fiender, og så videre.

Som et av verdens fremste kulturminnesmerker blir Valcamonica beskyttet av FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Det finnes innhogde og malte helleristninger i minst 120 land — i Afrika, Asia, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika og på en rekke øyer. Og det er interessant nok de samme temaene som går igjen i all ristningskunst over hele verden. De utgjør et vitnesbyrd om at menneskene har et naturlig ønske om å vende seg til åndemakter som står høyere enn dem selv.

[Bilde på side 26]

Solstråler som skinner gjennom en smal kløft i fjellet Concarena

Valcamonica er et av verdens fremste kulturminnesmerker

Helleristninger som skulle bringe jaktlykke

Et menneske som ber med oppløftede armer

[Rettigheter]

Concarena: Ausilio Priuli, “IL Mondo dei Camuni”; helleristningene og menneskeskikkelsen: Parco nazionale delle incisioni rupestri: su concessione del Ministero per i Beni e le Attività Culturali. Ogni riproduzione è vietata