Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Lær av de kristne i det første århundre

Lær av de kristne i det første århundre

Lær av de kristne i det første århundre

«Pass på: Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting og ikke i samsvar med Kristus.» — Kolosserne 2: 8.

SLIK advarte apostelen Paulus de kristne i det første århundre om farene ved blindt å følge menneskers filosofi. De kristne kunne enten holde seg til den pålitelige veiledningen som Jesus og hans apostler hadde kommet med, en lære som allerede hadde vært til stort gagn for dem, eller de kunne bli bytte for menneskers skiftende teorier — noe som allerede hadde ført til sorg og elendighet for millioner av mennesker. — 1. Korinter 1: 19—21; 3: 18—20.

Å leve «i samsvar med Kristus»

Korsfarerne for omkring tusen år siden hadde ikke forstått at det å leve «i samsvar med Kristus» betyr mye mer enn bare å erklære troskap mot Jesus Kristus. (Matteus 7: 21—23) Det innebærer å leve fullstendig i harmoni med Jesu lære, som er å finne i Guds inspirerte Ord, Bibelen. (Matteus 7: 15—20; Johannes 17: 17) «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,» sa Jesus Kristus. (Johannes 8: 31) Han sa også: «Alle [skal] vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 35.

Korsfarerne var i virkeligheten blitt bytte for «det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon». Og det er ikke så rart at vanlige mennesker ble lurt, for de religiøse lederne deres, selv biskopene, «ble kjent som militære». En «krigersk ånd ble så utbredt blant de geistlige at hver gang de kunne tjene på det, var de rede til å gå ut i krig,» sier et teologisk oppslagsverk. — Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature av McClintock og Strong.

Hva var det som hadde ført til denne sørgelige situasjonen? Etter at de kristne apostlene i det første århundre døde, gikk frafalne kirkeledere i stadig større grad bort fra Kristi lære, akkurat som Guds Ord hadde forutsagt. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Kirken, som nå var fordervet, ble med tiden mer og mer involvert i den verdslige staten. På 300-tallet skal den romerske keiser Konstantin ha konvertert til kristendommen på dødsleiet. McClintock og Strongs Cyclopedia sier: «Det at avgudsbannerne ble skiftet ut med korsfanen, førte til at enhver kristen ble forpliktet til å tjene som soldat.»

De kristne var selvfølgelig ikke forpliktet til det. Men «overtalende argumenter» som skrev seg fra menneskelig filosofi, fikk dem til å begå grove overtredelser mot alt det Kristus stod for. (Kolosserne 2: 4) Det er lenge blitt brukt svært bedragerske argumenter for å rettferdiggjøre menneskenes kriger og konflikter. Men det at en som er menneskekjærlig og gudfryktig, blir involvert i «krigens ondskap, slik som det systematisk er blitt praktisert i gammel og nyere tid,» sier McClintock og Strong i sitt oppslagsverk, «kan ikke på noen som helst måte forenes med . . . kristendommens prinsipper».

Religionssamfunnene utenfor kristenheten har også tydd til krig opp gjennom århundrene. I likhet med kirkesamfunnene i kristenheten har de slaktet ned medlemmer av sitt eget religionssamfunn og andre på grunn av nasjonale, politiske og religiøse uoverensstemmelser. De har brukt vold eller trusler om vold for å omvende andre til sine trosoppfatninger. Noen av dem har deltatt i historiens mange blodbad for å prøve å nå sine mål. De er slett ikke annerledes enn kristenhetens trossamfunn.

Atskilt fra verden

Hvordan klarte de kristne i det første århundre å unngå å bli innblandet i datidens politikk og blodige kriger? Det var to grunnleggende prinsipper som hjalp dem. For det første var det Jesu befaling til apostelen Peter da Peter hadde dratt sverdet for å forsvare ham: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26: 52) For det andre var det Jesu ord til Pilatus da Pilatus stilte spørsmål om Jesu kongedømme: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» — Johannes 18: 36.

Hvordan levde de første kristne etter disse prinsippene? De holdt seg fullstendig atskilt fra verden og var strengt nøytrale i politiske og militære anliggender. (Johannes 15: 17—19; 17: 14—16; Jakob 4: 4) De nektet å gripe til våpen mot sine medmennesker. Historien viser tydelig at de kristne i det første århundre verken sluttet seg til jødiske nasjonalistiske bevegelser eller til de romerske hærer. Men de prøvde heller ikke å fortelle de politiske lederne hva de skulle gjøre, for det var myndighetenes eget ansvar. — Galaterne 6: 5.

Justinus martyr, som levde på 100-tallet, skrev at de kristne hadde ’smidd sine sverd om til plogskjær’. (Mika 4: 3) Til dem som kom med innvendinger mot de kristnes standpunkt, stilte Tertullian spørsmålet: «Skal det anses for å være lovlig å være i besittelse av et sverd når Herren sa at den som griper til sverd, skal falle for sverd?»

’Adlyd Gud som hersker mer enn mennesker’

Det at de første kristne nektet å gå i krig, gjorde det ikke lett for dem. Det stred mot de aksepterte oppfatningene på den tiden. Celsus, en motstander av kristendommen, latterliggjorde holdningen til de kristne. Han mente at alle skulle gå i krig når de som satt ved makten, krevde det. Selv om de første kristne møtte voldsom fiendtlighet, nektet de å følge menneskelige filosofier som var i strid med Kristi lære. «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker,» sa de. — Apostlenes gjerninger 4: 19; 5: 29.

Jehovas vitner i nyere tid har fulgt deres eksempel. I Nazi-Tyskland, for eksempel, nektet de bestemt å ta del i Hitlers blodige kriger. De var villig til å utholde grusom forfølgelse, og om nødvendig ville de heller dø enn å bryte sin kristne nøytralitet. Det fortelles at «halvparten av dem ble fengslet og en fjerdedel henrettet» av nazistene fordi de holdt fast ved Bibelens prinsipper. (Of Gods and Men) Av de titalls millioner som ble drept i den annen verdenskrig, ble altså ikke én drept av et vitne for Jehova. Jehovas vitner ville heller ofre sitt eget liv enn drepe andre, og mange av dem gjorde også det.

Noe vi kan lære

Hva kan vi lære av historien? Én ting er at menneskelige filosofier støtt og stadig har ført med seg hat og blodsutgytelser blant folk og nasjoner. Forkynneren 8: 9 sier med rette: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» Og den underliggende årsaken til dette finner vi i Jeremia 10: 23, der Guds Ord sier: ’Menneskets vei står ikke til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt.’ Nei, Gud skapte ikke menneskene slik at de kunne styre seg selv på en god måte uavhengig av ham. De fikk ikke den evnen. Det har historien også bevist.

Som enkeltpersoner kan ikke vi gjøre noe med at nasjonenes ledere gjentar fortidens tragedier, og vi er heller ikke bemyndiget til å prøve å overtale dem til å følge en bestemt kurs. Vi trenger ikke å bli trukket inn i deres konflikter og bli delaktige i dem. Jesus sa om sine etterfølgere: ’De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.’ (Johannes 17: 14) Skal vi unngå å bli en del av denne verdens konflikter, må vi la Guds Ord, Bibelen, ikke ustabile, menneskelige filosofier, være rettesnoren i livet vårt. — Matteus 7: 24—27; 2. Timoteus 3: 16, 17.

En god framtid

Guds pålitelige Ord kaster ikke bare lys over fortiden og nåtiden. Det inneholder også sikker veiledning med tanke på framtiden. (Salme 119: 105; Jesaja 46: 9—11) Det gir også et klart bilde av hva som er Guds hensikt med jorden. Han vil ikke tillate at menneskene ødelegger jorden ved at de på en meningsløs måte misbruker de enorme kreftene som vitenskapen og teknologien har gitt dem. Han vil sørge for at det blir paradisiske forhold her på jorden, slik som hans opprinnelige hensikt med den var. — Lukas 23: 43.

I forbindelse med dette sier Guds Ord: «Det er de rettskafne som skal bo på jorden, og det er de uklanderlige som skal bli igjen på den. Men de onde skal bli avskåret fra jorden, og forræderne skal bli revet bort fra den.» (Ordspråkene 2: 21, 22) Dette kommer til å skje snart. De vanskelige tidene vi opplever i dag, vitner nemlig om at vi lever i «de siste dager» for denne onde verden. (2. Timoteus 3: 1—5, 13) Og disse «siste dager» er talte; de holder på å ta slutt. Bibelen sier i en profeti: «Verden forsvinner, og det gjør også dens begjær, men den som gjør Guds vilje, blir for evig.» — 1. Johannes 2: 17; Daniel 2: 44.

Gud skal snart «ødelegge dem som ødelegger jorden», og erstatte den nåværende, onde verden med en ny verden, ’der rettferdighet skal bo’. (Åpenbaringen 11: 18; 2. Peter 3: 10—13) Da skal han «tørke bort hver tåre fra [menneskenes] øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer». (Åpenbaringen 21: 1—4) Kriger og vold blir borte for godt, for profetien i Jesaja 2: 4 vil fullt ut bli oppfylt: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig.» Hvis du lærer av historien, kan du også få oppleve en slik god og evig framtid. — Johannes 17: 3.

[Uthevet tekst på side 11]

Jehovas vitner har lært av de kristne i det første århundre

[Bilde på sidene 8 og 9]

Jesus sa at hans rike ikke er en del av denne verden

[Bilde på side 10]

Guds Ord lover evig liv i fullkommenhet på en paradisisk jord