Når bjørnemor går i hi

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FINLAND

NÅR trekkfuglene begynner å dra sørover, er det et sikkert tegn på at høsten nærmer seg i Norden. For å komme seg unna den bitende kulden flyr stær i oppspilte, glade flokker og traner i imponerende V-formasjon sørover på himmelen. Også den europeiske brunbjørnen som tasser bortover bakken, må gjøre sine forberedelser før vinteren setter inn. Hvordan skal den overleve når vegetasjonen visner, bakken fryser, og alt blir dekket av et teppe av snø? Det er lett for dem som har vinger, å komme seg unna, men brunbjørnen kan ikke bare skynde seg gjennom store skogsområder og villmark for å komme seg til et varmere klima.

Løsningen er veldig praktisk. I løpet av sommeren spiser bjørnen den næringen den trenger for hele vinteren, og ligger så i hi inntil våren. Men dette er ikke så enkelt som det kanskje høres ut. Bare forestill deg hvilken form du ville være i, hvis du ikke spiste eller drakk på et halvt år. La oss se på noen forbløffende sider ved en bjørnemors vintersøvn.

En travel sommer

For å kunne faste i flere måneder må en bjørnemor lagre energi på forhånd. Derfor er hun ikke opptatt av figuren. Hennes hovedmål er å få et tykt fettlag under huden, noen steder så mye som åtte  centimeter tykt. Selv om søte bær er det beste hun vet, er hun ikke kresen — alt går ned. Hun spiser røtter, små pattedyr, fisk og maur. På høsten kan til slutt vekten ha økt fra 130 kilo til 160 kilo, og omkring en tredjedel av vekten er fett (på den tiden kan hannen veie opptil 300 kilo). Før tiden er inne til å trekke seg tilbake til drømmeland, slutter hun å spise og tømmer tarmene. Hun verken spiser, urinerer eller har avføring før det har gått omkring et halvt år.

Et passende sted for et hi kan være en hule, en forlatt maurtue eller et hulrom under røttene til et tre, så lenge stedet er stille og fredelig — det er jo ingen som liker å bli forstyrret mens de sover. Bjørnen samler grankvister, mose, torv og annet som kan brukes som soveunderlag, for å gjøre hiet så varmt og godt som mulig. Hiet er ikke så mye større enn bjørnens kraftige kropp. Når vinteren kommer, vil snøen dekke hiet, og det er bare pustehullet som vil være synlig for en skarpøyd iakttaker.

Søvnen

Noen små pattedyr som pinnsvin, flaggermus og sjusovere, eller sovemus, kalles ekte vintersovere fordi de det meste av vinteren befinner seg i en nærmest dødlignende tilstand med en kroppstemperatur som er nesten lik temperaturen i omgivelsene. Men bjørnens kroppstemperatur synker bare omkring fem grader celsius, så den sover ikke så dypt. «Det er ikke som om bjørnen er bevisstløs. Den løfter på hodet og forandrer stilling stort sett hver dag,» forklarer professor Raimo Hissa, som er knyttet til Oulu universitet i Finland og har studert bjørnens vintersøvn i mange år. Men det er sjelden at en bjørn går ut av hiet midt på vinteren.

I løpet av bjørnens vintersøvn går dens livsprosesser på sparebluss. Hjerterytmen går ned til mindre enn ti slag i minuttet, og stoffskiftet blir nedsatt. Med en gang bjørnemoren sover trygt, begynner en livsviktig fettforbrenningsprosess. Fettvev nedbrytes og forsyner bjørnens kropp med de nødvendige kalorier og med vann. Til tross for at de vitale funksjonene er nedsatt, fører forbrenningen til en viss mengde avfallsstoffer. Hvordan blir hun kvitt dem samtidig som hun holder hiet rent? I stedet for å kvitte seg med avfallsstoffene resirkulerer kroppen dem.

Professor Hissa forklarer: «Det nitrogenholdige urinstoffet blir sugd opp igjen fra nyrene og blæren og blir transportert gjennom blodomløpet til tarmene, hvor bakterier omdanner urinstoffet til ammoniakk.» Noe som er enda mer forbløffende, er at ammoniakken går tilbake til leveren, hvor den blir brukt til å danne nye aminosyrer, som proteiner er bygd opp av. Ved at bjørnens kropp omdanner avfallsstoffer til byggematerialer, får den næring hele den lange perioden den ligger i hiet.

Tidligere pleide folk å jakte på bjørner som lå i hi. En bamse som halvsov, var et lett bytte. Først fant man ut hvor hiet var, så ble det litt etter litt omringet av skiløpere. Deretter ble bjørnen vekket og drept. Men nå er vinterjakt på bjørn forbudt i praktisk talt hele Europa fordi man mener at det er en grusom framgangsmåte.

Nytt liv

Hannbjørnen later seg hele vinteren og snur seg bare fra den ene siden til den andre, mens bjørnemor holder på med noe helt annet. Bjørnene parer seg tidlig på sommeren, men de befruktede eggene inne i moren ligger i dvale til hun går i hi. Da fester embryoene seg i livmorveggen og begynner å vokse. Bare to måneder senere, i desember eller januar, øker morens kroppstemperatur litt, og hun føder to—tre unger. Så synker kroppstemperaturen igjen, men den blir ikke så lav som før hun fødte. Faren til ungene er ikke til stede ved fødselen, men hvis han hadde vært det, ville han nok ha opplevd den som litt av en skuffelse. Den kraftige hannen ville neppe ha vedkjent seg disse ørsmå stakkarene, som veier under 350 gram hver, som sitt avkom.

 Bjørnemor mater ungene med næringsrik melk, noe som belaster hennes energiressurser enda mer. Ungene vokser fort, og når våren kommer, veier de pelskledde, små bjørnene allerede omkring fem kilo. Det betyr at det er ganske stor aktivitet inne i bjørnemors lille hi.

Vår

Mars. Vinterens kulde er forbi, snøen smelter, og trekkfuglene kommer tilbake fra sør. I slutten av måneden kommer hannbjørnene ut av vinterhiene sine. Men hunnbjørnene slapper av noen uker til; kanskje de små har tatt mye av kreftene deres.

Etter den lange vintersøvnen er bjørnemor bare skinn og ben sammenlignet med hennes fyldige utseende på høsten. Snøen har smeltet, og det har også fettet. Ellers er hun overraskende sprek — ingen liggesår, ingen kramper, ingen benskjørhet. Hun kommer ut av hiet, og etter en stund får hun ut en avføringsplugg, en «bekaktig plugg» av stoffskifteavfall. Vanligvis begynner hun ikke å spise før det har gått to—tre uker, fordi det tar litt tid for kroppen å komme seg igjen. Da er hun naturligvis svært sulten. Men i begynnelsen er det ikke mye å spise i skogen; våren har bare så vidt begynt. Hun knasker i seg larver og biller og rensker gamle kadavre, og kanskje hun jakter på reinsdyr også.

Naturligvis må bjørnemor oppdra ungene sine, slik at de lærer å oppføre seg som bjørner, og de er virkelig hennes yndlinger. Et gammelt ordspråk sier: «La en mann heller møte en bjørn som er frarøvet sine unger, enn en tåpe i hans dårskap.» (Ordspråkene 17: 12) Med andre ord så ønsker man ikke å møte noen av disse. «Bjørnemoren har mye å gjøre når hun tar seg av ungene. Hvis en hannbjørn nærmer seg, sender hun straks ungene opp i et tre fordi hannen kan skade dem, selv om han skulle være faren deres,» forklarer Hissa.

Bjørnemoren tar med seg ungene inn i hiet sitt neste vinter. Året etter må de avvente ungene finne sine egne vinterhi, for da er tiden inne til at moren føder et nytt kull med bittesmå unger.

Man har lært mye om det komplekse og sinnrike fenomenet med bjørnens vintersøvn, men det er fortsatt mange forbløffende trekk ved den som er et mysterium. Hvorfor blir bjørnen søvnig på høsten og mister appetitten? Hvorfor får den ikke benskjørhet? Det er ikke enkelt å få vite alt om bjørnens hemmeligheter, og det er forståelig. Alle har jo rett til litt privatliv!

[Ramme på side 20]

Studiet av bjørnens vintersøvn

Det zoologiske institutt ved Oulu universitet har i flere år drevet med fysiologiske undersøkelser av de mekanismene som gjør at dyr tilpasser seg kulde. Studiet av den europeiske brunbjørnen begynte i 1988, og i alt 20 bjørner er blitt studert siden da. Det ble bygd et spesielt forskningshi i universitetets zoologiske hage. Datamaskiner, laboratorieprøver og et videokamera ble brukt for å undersøke bjørnenes kroppstemperatur, stoffskifte og aktivitet, samt forandringer i blodet og hormonene i løpet av vintersøvnen. Man har samarbeidet med universiteter i andre land, til og med så langt unna som i Japan. Forskerne håper at resultatene kan gi informasjon som også kan bidra til å løse problemer med menneskers fysiologi.

[Bilde på side 18]

Bjørnemors hi

[Bilde på side 18]

Søte bær