Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Atomkrig — fortsatt en trussel?

Atomkrig — fortsatt en trussel?

Atomkrig — fortsatt en trussel?

Av en Våkn opp!-skribent i Japan

«Ethvert tenkende menneske frykter en kjernefysisk krig, og alle teknologisk avanserte nasjoner planlegger med en slik krig for øyet. Alle vet at det er galskap, men alle nasjoner har en unnskyldning for å gjøre det.» — Astronomen Carl Sagan.

DEN 6. AUGUST 1945 slapp et amerikansk krigsfly en atombombe over Hiroshima i Japan og tok på et øyeblikk livet av et enormt antall mennesker. Dette var den første atombomben som ble brukt i krig. Tretten kvadratkilometer av byen, som hadde 343 000 innbyggere, ble fullstendig lagt i ruiner. Mer enn to tredjedeler av bygningene i byen ble ødelagt, og minst 70 000 mennesker ble drept og 69 000 såret. Tre dager senere ble en annen atombombe sluppet, denne gangen over Nagasaki. Her ble 39 000 drept og 25 000 såret. Omtrent halvparten av byens bygninger ble ødelagt eller skadet. Aldri tidligere i menneskenes historie var det blitt brukt et så kraftig våpen. Verden var forandret. Atomalderen hadde begynt. Bare noen få år senere utviklet USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina en enda kraftigere bombe, hydrogenbomben.

Den kalde krigen — rivaliseringen mellom kommunistiske og ikke-kommunistiske nasjoner — satte fart i utviklingen av stadig mer avanserte atomvåpen og våpenbæringssystemer. Det ble utviklet interkontinentale ballistiske raketter (ICBM), som kunne gjennomføre et angrep med kjernevåpen mot mål mer enn 5500 kilometer unna på noen minutter i stedet for på noen timer. Verden ble grepet av frykt. Ubåter ble utstyrt med atomraketter — så mange at én ubåt kunne ødelegge 192 forskjellige mål. På ett tidspunkt ble det totale antall atomstridshoder i verden anslått til nærmere 50 000! Under den kalde krigen stod menneskeheten på randen av det noen kalte et kjernefysisk Harmageddon — en krig uten vinnere.

Slutten på den kalde krigen

I 1970-årene avtok den kalde krigens spenninger, «noe som kom til uttrykk ved avtalene SALT I og II [Strategic Arms Limitation Talks, forhandlinger om begrensning av strategiske våpen],» forklarer Encyclopædia Britannica. Oppslagsverket sier videre at de to supermaktene med disse avtalene satte «begrensninger for sine antiballistiske missiler og sine strategiske missiler som kunne benytte kjernefysiske våpen». Så, i slutten av 1980-årene, ble det mer politisk tøvær, og det endte med at den kalde krigen tok slutt.

«Slutten på den kalde krigen gav grunnlag for håp om at det kjernefysiske rustningskappløpet og konfrontasjonen mellom USA og Russland snart var over,» sier en rapport fra Carnegie Endowment for International Peace (Carnegiefondet for internasjonal fred). Som følge av nedrustningsbestrebelser er flere hundre kjernefysiske våpenlagre blitt tømt de senere årene. I 1991 signerte Sovjetunionen og USA avtalen om reduksjon av strategiske offensive våpen (Strategic Arms Reduction Talks, START-avtalen), hvor disse landene for første gang i historien forpliktet seg til ikke bare å begrense, men også å redusere antallet utplasserte strategiske stridshoder — til 6000 hver. I slutten av 2001 kunngjorde begge parter, det vil si USA og Russland, at de hadde oppfylt avtalen ved å skjære ned på antallet atomstridshoder slik man var blitt enig om. I 2002 ble Moskva-avtalen inngått. Ifølge denne avtalen forpliktet landene seg til ytterligere reduksjoner; man skulle ned i mellom 1700 og 2200 atomstridshoder i løpet av de neste ti årene.

Til tross for denne utviklingen sa FNs generalsekretær, Kofi Annan, at «det ikke er tid for selvtilfredshet hva trusselen om en atomkrig angår». Han la til: «Trusselen om en atomkrig er fortsatt svært reell og svært skremmende i begynnelsen av det 21. århundre.» Beklageligvis er en kjernefysisk katastrofe — langt verre enn den som rammet Hiroshima og Nagasaki — fortsatt en trussel i dag. Hvem er det som utgjør en trussel? Og enda viktigere: Kan en slik katastrofe unngås?