Atomkrig — hvem utgjør en trussel?

«Muligheten for total utryddelse med kjernefysiske våpen er reell. Den eksisterer i dag . . .  til tross for at den kalde krigen tok slutt for mer enn et tiår siden.» — Robert S. McNamara, tidligere amerikansk forsvarsminister, og James G. Blight, professor i internasjonale relasjoner ved Watson institutt for internasjonale studier.

DA DEN kalde krigen tok slutt i 1991, ble minuttviseren på den berømte dommedagsklokken stilt tilbake til 17 minutter på «midnatt». Denne dommedagsklokken er avbildet på forsiden av tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists og symboliserer hvor nær verden formodentlig er kommet atomkrig (midnatt). I 1991 ble minuttviseren stilt lenger tilbake fra midnatt enn den noensinne hadde stått siden klokken først ble introdusert i 1947. Siden den gang er klokken imidlertid blitt stilt framover igjen. Det skjedde blant annet i februar 2002, da den ble stilt fram til sju minutter på midnatt. Dette var den tredje gangen  den var blitt stilt fram siden den kalde krigens slutt.

Hvorfor mente utgiverne av dette vitenskapelige tidsskriftet at klokken måtte stilles fram? Hvorfor tror de at det fortsatt er fare for en atomkrig? Og hvem er det som utgjør en trussel mot freden?

Hva «reduksjon» egentlig innebærer

«Mer enn 31 000 atomvåpen blir fortsatt holdt i stand,» forteller Bulletin of the Atomic Scientists. Tidsskriftet fortsetter: «Nittifem prosent av disse våpnene befinner seg i USA og Russland, og mer enn 16 000 er utplassert og klare til bruk.» Noen vil kanskje legge merke til den tilsynelatende uoverensstemmelsen i antall eksisterende atomstridshoder. Var det ikke slik at disse atomsupermaktene allerede har begrenset antallet stridshoder til 6000 hver?

Her ligger hemmeligheten bak den såkalte reduksjonen. En rapport utgitt av Carnegie Endowment for International Peace forklarer: «Når man snakker om 6000 stridshoder, bruker man bestemte bokføringsprinsipper som man ble enig om i START-avtalen. I tillegg vil begge land beholde tusenvis av taktiske våpen og reservevåpen.» (Uthevet av oss.) Ifølge Bulletin of the Atomic Scientists vil «mange, om ikke de fleste, av USAs stridshoder som er fjernet fra den aktive beholdningen, bli oppbevart på beredskapslagre (sammen med cirka 5000 stridshoder som allerede er lagret) i stedet for å bli demontert».

Så i tillegg til de mange tusen strategiske atomvåpnene som er klare til bruk og kan sendes direkte fra ett kontinent til et annet, finnes det tusenvis av andre atomstridshoder og andre taktiske atomvåpen som er laget for å angripe mål som ligger nærmere. Det er ikke tvil om at de to atomsupermaktene fortsatt har nok kjernefysiske våpen til å utrydde hele verdens befolkning flere ganger! Det at et så stort antall farlige våpen er klare til bruk, gjør at det også oppstår en annen trussel — faren for at atomvåpen avfyres ved en feiltagelse.

Utilsiktet atomkrig

Ifølge Robert S. McNamara og James G. Blight, som er sitert tidligere, er de amerikanske kjernefysiske styrkene blitt kontrollert av en strategi kalt «launch on warning», «avfyring ved varsel». Hva innebærer dette? «Dersom russiske stridshoder er på vei, står våre stridshoder allerede klare til avfyring,» forklarer de. De legger til: «Ifølge doktrinen kan det ikke gå mer enn 15 minutter fra den første advarselen om et russisk angrep er gitt, til vi må avfyre våre raketter.» Ifølge en tidligere amerikansk offiser med ansvar for avfyring av atomraketter er «så godt som alle raketter som er stasjonert på land, . . . klare for avfyring på to minutter».

Med en slik beredskapsgrad er det fare for at raketter kan avfyres ved falsk alarm. En artikkel i tidsskriftet U.S.News & World Report sier: «Ved mer enn ett tilfelle er faktiske avfyringsordrer blitt sendt ved en feiltagelse under amerikanske atomberedskapsøvelser.» Tilsvarende falske varsler har forekommet i Russland også. Da en norsk meteorologisk forskningsrakett utløste en falsk alarm i 1995,  begynte den russiske presidenten å aktivere avfyringskodene for atomraketter.

Det at rakettene står klare til å bli avfyrt, legger et enormt press på dem som tar avgjørelsene. Fram til nå har heldigvis de ansvarlige forstått at varslene har vært falske, og så langt har en atomkrig vært unngått. En forsker forklarte angående en hendelse som fant sted i 1979: «Det som hindret [avfyringen av] amerikanske raketter, var tidligvarslingssatellittene våre, som viste at det ikke var noen sovjetiske raketter i luften.» Tidens tann tærer imidlertid på slike satellittsystemer. Forskere og analytikere er redd for at «mesteparten av Russlands tidligvarslingssatellitter har sluttet å fungere eller har kommet bort fra sine baner». Som en pensjonert amerikansk viseadmiral uttalte for noen år siden, er «muligheten for et forkjøpsangrep eller en rakettoppskytning på grunn av en misforståelse, fordi feil person har fått ansvar, eller som følge av uhell . . . like stor i dag som noen gang tidligere».

Nye medlemmer av atomklubben

Selv om størsteparten av verdens atomvåpenarsenal tilhører de to atomsupermaktene, finnes det andre land som også har atomvåpen, deriblant Frankrike, Kina og Storbritannia. Disse erklærte atommaktene, som kalles atomklubben, fikk nylig selskap av India og Pakistan. I tillegg til disse er det flere andre land, deriblant Israel, som man tror prøver å skaffe seg — eller allerede har — atomvåpen.

En politisk konflikt hvor et av de nevnte landene er involvert, kan utløse bruk av kjernefysiske våpen. «Krisen mellom India og Pakistan . . . er det nærmeste to land har kommet en atomkrig siden Cuba-krisen,» sier Bulletin of the Atomic Scientists. Da situasjonen tilspisset seg i begynnelsen av 2002, ble frykten for et kjernefysisk angrep svært virkelig for mange.

I tillegg har utviklingen av andre former for masseødeleggelsesvåpen gjort det aktuelt å bruke atombomben på nye måter. I en kommentar til en delvis hemmeligstemplet rapport fra Pentagon (USAs forsvarsledelse) skrev The New York Times at USAs atomstrategi nå kan innbefatte «muligheten for å bruke kjernefysiske våpen til å ødelegge fiendens beholdning av biologiske våpen, kjemiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen».

Terrorangrepene på USA den 11. september 2001 gjorde enda en atomtrussel åpenbar. Mange tror nå  at terroristorganisasjoner prøver å utvikle — eller allerede er i besittelse av — atomvåpen. Hvordan er det mulig?

Terrorister og «skitne bomber»

Er det mulig å konstruere en atombombe ved å bruke deler en kan få på svartebørsen? Ifølge bladet Time er svaret ja. Bladet skrev om en gruppe som har i oppgave å forhindre at terrorister får anledning til å bruke atomvåpen. Så langt har gruppen «satt sammen mer enn et dusin» hjemmelagde bomber ved å bruke «hyllevarer fra en gjennomsnitts elektronikkbutikk og atombrennstoff som en kan få tak i på svartebørsen».

Kjernefysisk nedrustning og demontering av atomvåpen har økt mulighetene for tyveri av slike våpen. «Når man fjerner tusenvis av russiske kjernevåpen fra godt bevoktede raketter, bombefly og ubåter for å stue dem bort på mindre sikre lagre, blir det mer fristende for ambisiøse terrorister å stjele dem,» sier Time. Hvis en liten gruppe mennesker får tak i demonterte deler fra et atomvåpen og setter dem sammen igjen, kan de raskt bli en del av atomklubben!

Bladet Peace hevder at det ikke engang er nødvendig å sette sammen en bombe for å bli med i atomklubben. Alt som trengs, er en tilstrekkelig mengde spaltbart uran eller plutonium. Bladet sier: «Terrorister som er i besittelse av uran av en kvalitet som kan brukes til utvikling av moderne kjernevåpen, vil med stor sannsynlighet kunne utløse en eksplosjon ganske enkelt ved å slippe den ene halvparten ned på den andre.» Hvor mye anriket stoff er nødvendig? Bladet sier at «tre kilo ville være nok». Dette er omtrent en like stor mengde egnet radioaktivt stoff som den som ble beslaglagt da noen smuglere ble arrestert i Tsjekkia i 1994.

Atomavfall kan også benyttes i et kjernefysisk våpen. «Det som virkelig bekymrer ekspertene, er den dødelige kombinasjonen av radioaktivt avfall og tradisjonelle eksplosiver,» sier tidsskriftet The American Spectator. Denne våpentypen, som sprer radioaktivt stoff, kalles gjerne «skitne bomber». Hvor skadelige er de? Skitne bomber bruker «alminnelig høyeksplosivt sprengstoff til å spre svært radioaktivt materiale for å forgifte målet, i stedet for å ødelegge det med en eksplosjon og varmeutvikling,» forklarer avisen IHT Asahi Shimbum. Avisen fortsetter: «Virkningen på mennesker kan variere fra strålingssyke til en smertefull, langsom død.» Selv om noen sier at det å bruke lett tilgjengelig radioaktivt avfall ikke ville gjøre spesielt stor skade, er det mange som er bekymret for at det er mulig å få tak i anriket kjernefysisk materiale på svartebørsen. Ifølge en fersk verdensomfattende undersøkelse tror mer enn 60 prosent av de spurte at kjernefysisk terrorisme vil finne sted i løpet av de neste ti årene.

Det er ikke tvil om at atomtrusselen fortsatt er reell. Ukeavisen The Guardian Weekly sier i utgaven for 16.—22. januar 2003: «Muligheten for at USA vil gjøre bruk av atomvåpen, er større enn noen gang siden den mørkeste perioden av den kalde krigen. . . . USAs terskel for å starte en atomkrig [blir] stadig lavere.» Det er derfor fornuftig å spørre: Kan en atomkrig unngås? Er det noe håp om at verden vil bli befridd fra atomtrusselen? Disse spørsmålene vil bli behandlet i den neste artikkelen.

[Ramme på side 6]

Den andre atomalderen?

Kommentatoren Bill Keller (nå sjefredaktør i The New York Times) skrev i The New York Times Magazine at verden, slik han ser det, har gått inn i den andre atomalderen. Den første varte til januar 1994, da Ukraina gikk med på å overgi våpen som landet hadde fått fra det tidligere Sovjetunionen. Hvorfor snakker han om en ny atomalder?

Han skriver: «Den andre atomalderen ble innvarslet av en buldring under ørkenen i Rajasthan i 1998, da Indias nyvalgte hinduiske nasjonalistiske regjering foretok fem prøvesprengninger. To uker senere fulgte Pakistan opp med egne prøvesprengninger.» Hva gjorde disse prøvesprengningene forskjellige fra dem som var foretatt i den tidligere atomalderen? «Dette var atomvåpen med et regionalt formål.»

Kan så verden føle seg tryggere etter at to nye nasjoner er blitt aktive medlemmer av atomklubben? Keller fortsetter: «For hvert nytt land som får atomvåpen, øker muligheten for en krig hvor en atommakt er involvert.» — «The Thinkable», The New York Times Magazine, 4. mai 2003, side 50.

Situasjonen blir ytterligere vanskeliggjort av nyheten om at Nord-Korea muligens har «nok plutonium til snart å kunne framstille seks atombomber. . . . For hver dag som går, øker risikoen for at Nord-Korea vil lykkes i å produsere nye kjernefysiske våpen og kanskje til og med prøve ett av dem for å bevise at de har lyktes». — The New York Times, 18. juli 2003.

[Bilde på side 7]

En statstjenestemann viser fram en modell av en atombombe plassert i en koffert

[Rettigheter]

AP Photo/Dennis Cook

[Bilde på side 7]

Tidens tann tærer på gamle tidligvarslingssatellitter

[Rettigheter]

NASA-foto

[Bilderettigheter på side 5]

Jorden: NASA-foto