Hvordan vi lærte vår datter å elske Gud

DATTEREN vår, Kristi, er født i 1977. Kort tid etter kom legen vår med en knusende nyhet: Kristi var født med et alvorlig hørselstap og hadde en lett form for cerebral parese. Lite ante vi hvor mye livet vårt skulle komme til å bli berørt av dette.

Bare noen måneder senere begynte mannen min, Gary, og jeg å gå på et spesielt kurs i byen Melbourne i Australia, hvor vi lærte hvordan vi kunne kommunisere med og lære opp datteren vår. Vi besøkte også Australias nasjonale akustiske laboratorium i Melbourne. Der ble ti måneder gamle Kristi utstyrt med bittesmå høreapparater. Hun kunne ikke fordra disse apparatene, som hadde ledninger festet til seg, så hun drog dem ut så snart vi hadde satt dem på plass i de små ørene hennes! Hun måtte også ha på seg en reim til å ha de forholdsvis tunge batteriene i.

Fordi Kristi hadde cerebral parese, var det vanskelig for henne å lære å gå. Derfor måtte hun ha ukentlige timer med en fysioterapeut. Men da Kristi var tre år, begynte hun å gå alene, selv om hun ofte falt. Hun fortsatte å få fysioterapi til hun var fem år gammel. I mellomtiden flyttet vi til en by i nærheten som heter Benalla, hvor Gary drev forretningen sin.

Opplæringen av Kristi

En døvelærer gjorde oss oppmerksom på hvilke spesielle opplæringsbehov Kristi kom til å ha. Det betydde at vi måtte flytte igjen, denne gangen til Bendigo, en by hvor det var en døveskole. Jeg var da gravid med vårt andre barn, så vi utsatte flyttingen til Kristi var fire år og sønnen vår, Scott, var fem måneder gammel. Ved et sykehus i Bendigo ble det gitt ukentlige timer i taletrening, et opplegg som Kristi skulle komme til å fortsette med i ti år. Gary og jeg begynte også å lære oss tegnspråk.

Det vi var mest opptatt av, var imidlertid den åndelige opplæringen av Kristi. Ettersom Gary og jeg er Jehovas vitner, ønsket vi å oppdra Kristi «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Men hvordan skulle vi klare det? Rektoren ved den skolen Kristi gikk på, sa: «Det å lære Kristi om Gud kommer til å bli det vanskeligste dere lærer henne. Man kan ikke se Gud, så hvordan skal dere lære henne om ham?» Det var virkelig litt av en utfordring vi nå stod overfor! Vi erfarte tidlig at det kom til å kreve mye tid, studium og tålmodighet.

I begynnelsen benyttet vi bilder og tegninger og brukte et så enkelt språk som mulig. Vi tok henne med på kristne møter og i forkynnelsesarbeidet, selv om hun skjønte lite av hva som foregikk. Etter hvert som Kristi lærte å mestre tegnspråk, var det en helt ny verden som åpnet seg for henne! Likevel var det mange ord, uttrykk og begreper i Bibelen som var vanskelige å forklare. En av yndlingsbøkene hennes var Min bok med fortellinger fra Bibelen *, som er  skrevet spesielt for barn. De fargerike bildene i tillegg til de tegningene vi selv laget, viste seg å være av stor verdi. Med tiden begynte Kristi å bli glad i Gud.

Rektoren ved Kristis skole var så snill å sette oss i kontakt med noen andre Jehovas vitner som hadde døve barn. Det var et stort gjennombrudd for oss da de forklarte hvordan døve kan forkynne for hørende. En måte de kan gjøre det på, er at de kan gi dem et kort hvor det står et trykt budskap fra Bibelen. Så da Kristi var klar til å gjøre andre kjent med bibelske sannheter, var det ikke vanskelig for henne å gjøre det! Hun ble udøpt forkynner da hun var 14 år. I 1994, da hun var 17 år gammel, ble hun døpt.

Men Kristi trengte god omgang, og det var vanskelig for henne å utvikle vennskap med hørende Jehovas vitner. Derfor begynte Gary og jeg å gi undervisning i tegnspråk til dem i menigheten vår som var interessert i å kommunisere med døve. Noen av dem som var med på undervisningen vår, fikk senere arbeid som døvetolker. Noe som imidlertid var viktigere, var at mange av dem som lærte seg tegnspråk, kom til å like å kommunisere med Kristi. Nå kunne Kristi få større utbytte av våre kristne møter og stevner. Hun tar fortsatt aktivt del i dem. Kristi er svært takknemlig for den kjærlige omsorgen brødrene og søstrene har vist henne.

En dag fortalte Kristi oss at hun ønsket å bli alminnelig pioner, en heltidsforkynner. Gary hjalp henne med å få førerkort, og etter at hun hadde ordnet med noen andre nødvendige ting, ble hun utnevnt til alminnelig pioner i 1995. Fem år senere fikk hun også deltidsjobb i en grunnskole. Der hjelper hun til med undervisningen av døve barn.

Nå erfarer både Kristi, Gary, Scott og jeg den glede det gir å tjene som alminnelige pionerer. Vi er glade for at vi kan bruke tid på å lære andre om vår Gud, Jehova!

’Det vårt hjerte ber om’

Kristis alvorlige hørselshemning er stadig en utfordring for oss alle. Noen ganger når Kristi tar del i det kristne forkynnelsesarbeidet, er det ingen som kan tolke for henne, og ingen som hun kan dele tankene og følelsene sine med. Hun sier: «Det føles som om jeg bor i et land der alle andre snakker et annet språk.» Likevel har vi alle lært oss å takle situasjonen på en god måte.

Vi synes det er oppmuntrende å lese det som står i Salme 37: 4: «Ha . . . din største glede i Jehova, og han skal gi deg det ditt hjerte ber om.» Kristi ser fram til å kunne lytte til musikk og lyder ute i naturen og til at hun og de hun er glad i, kan snakke sammen ved hjelp av talespråk. Jeg lengter etter den dagen da Kristi kan høre stemmen min. Vi tror at vi snart vil få ’det vårt hjerte ber om’ når det gjelder dette, slik Bibelen lover. — Jesaja 35: 5. — Innsendt.

[Fotnote]

[Bilde på side 14]

Kristi, 14 måneder gammel, med «Min bok med fortellinger fra Bibelen»

[Bilde på side 15]

Kristi forkynner det gode budskap ved hjelp av et trykt kort

[Bilde på side 15]

Scott, Kristi, Gary og Heather Forbes i dag