Hva Bibelen sier

Er det galt å være ærgjerrig?

«ER DET egentlig så galt å oppnå berømmelse, rikdom og makt?» Dette spørsmålet stod i en rapport fra en religiøs forening under overskriften «Etiske dilemmaer». I rapporten ble det pekt på noe Gud i sin tid sa til Abraham: «Jeg skal gjøre deg til en stor nasjon, og jeg skal velsigne deg, og jeg vil gjøre ditt navn stort.» — 1. Mosebok 12: 2.

Samtidig som det i rapporten stod at man ikke skulle «være ærgjerrig på en måte som er til skade for andre», ble det vist til en kjent rabbi i det første århundre som sa: «Hvis ikke jeg selv viser hva jeg duger til, hvem skal da gjøre det?» Og konklusjonen lød: «Hvis ikke vi selv utnytter våre muligheter, er det ingen andre som gjør det for oss.» Er det å være ærgjerrig, eller å ha ambisjoner, et dilemma for dem som ønsker å tjene Gud? Hva innebærer det å utnytte sine muligheter? Er det galt å være ærgjerrig? Hva sier Bibelen?

Var Abraham ærgjerrig?

Abraham blir i Bibelen omtalt som en fremtredende troens mann. (Hebreerne 11: 8, 17) Gud oppfordret ikke Abraham til å være ærgjerrig ved å love ham at Han skulle gjøre ham til en stor nasjon og gjøre hans navn stort. Gud gav uttrykk for at han hadde til hensikt å velsigne menneskene gjennom Abraham, en hensikt som langt overgikk de ambisjoner noe menneske måtte ha. — Galaterne 3: 14.

Som et uttrykk for sin hengivenhet for Gud gav Abraham, som var en velstående mann, avkall på en etter alt å dømme komfortabel tilværelse i Ur. (1. Mosebok 11: 31) Senere gav han for fredens skyld avkall på makt og myndighet da han lot nevøen Lot få velge å slå seg ned i den beste delen av landet. (1. Mosebok 13: 8, 9) Det er ikke noe i den bibelske beretning som tyder på at Abraham var en ærgjerrig mann. Men det var hans tro, hans lydighet og hans ydmykhet som gjorde at Gud holdt av ham og kalte ham sin «venn». — Jesaja 41: 8.

Et annet syn på ære, berømmelse og makt

Ifølge Norsk Riksmålsordbok er en ærgjerrig person en «som har sterk trang, lyst til å [oppnå] ære og berømmelse, til å . . . få makt». Kong Salomo i gammel tid hadde berømmelse, makt og dessuten stor rikdom. (Forkynneren 2: 3—9) Men i utgangspunktet hadde han interessant nok ikke noe sterkt ønske om å oppnå noe av dette. Da han arvet kongedømmet, oppfordret Gud ham til å be Ham om det han ønsket seg.  Salomo bad ydmykt om å få et lydig hjerte og innsikt og forstand til å herske over Guds utvalgte folk. (1. Kongebok 3: 5—9) Etter at Salomo senere hadde beskrevet all den rikdom og makt han hadde fått, sa han at «alt var tomhet og jag etter vind». — Forkynneren 2: 11.

Sa Salomo noe om at vi mennesker skulle utnytte våre muligheter? På en måte gjorde han det. Etter at han hadde tenkt igjennom alt det han hadde opplevd i livet, kom han til denne konklusjonen: «Frykt den sanne Gud og hold hans bud. For dette er hele den forpliktelse mennesket har.» (Forkynneren 12: 13) Vi kan utnytte våre muligheter ved å gjøre Guds vilje, ikke ved å strebe etter å oppnå ære, rikdom, berømmelse eller makt.

En som er ydmyk, blir opphøyd

Det er naturligvis ikke galt å ha en viss kjærlighet til seg selv. Bibelen formaner oss til å elske vår neste som oss selv. (Matteus 22: 39) Det er naturlig å ønske seg lykke og tilfredshet. Men Bibelen oppfordrer oss også til å arbeide hardt og være ydmyke og beskjedne. (Ordspråkene 15: 33; Forkynneren 3: 13; Mika 6: 8) Ærlige og pålitelige mennesker som arbeider hardt, blir lagt merke til. De får ofte gode jobber og oppnår respekt. Det er utvilsomt bedre å følge en slik kurs enn å manipulere andre for å oppnå personlige fordeler eller konkurrere med andre for å oppnå anseelse.

Jesus advarte sine tilhørere mot å velge den mest fremtredende plassen i et bryllup. Han rådde dem til å gå til den nederste plassen og overlate til verten å avgjøre om de skulle få en bedre plass. Jesus viste tydelig hvilket prinsipp som var inne i bildet. Han sa: «Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» — Lukas 14: 7—11.

De sanne kristne unngår å være ærgjerrige

Bibelen viser at ærgjerrighet er knyttet til menneskelig ufullkommenhet. (Jakob 4: 5, 6) Apostelen Johannes viste seg en gang å være ærgjerrig. Han hadde et så sterkt ønske om å oppnå en ærefull stilling at han sammen med broren dristet seg til å spørre Jesus om de kunne få en betydningsfull plass i Riket. (Markus 10: 37) Senere forandret Johannes innstilling. Ja, i sitt tredje brev rettet han sterk kritikk mot Diotrefes. Han sa om ham at han ’gjerne ville ha den fremste plassen’. (3. Johannes 9, 10) De kristne i dag legger seg Jesu ord på hjerte og ydmyker seg. De følger samtidig eksemplet til den aldrende apostelen Johannes, som lærte å sky ærgjerrige tendenser.

Realistisk sett kan det nok sies at den enkeltes talenter, evner, gode gjerninger og harde arbeid ikke i seg selv er en garanti for anerkjennelse. Noen ganger blir de belønnet av andre, og andre ganger blir de det ikke. (Ordspråkene 22: 29; Forkynneren 10: 7) Av og til får de som er mindre kvalifisert, ansvarsfulle stillinger, mens noen som er mer kvalifisert, blir forbigått. I vår ufullkomne verden er det ikke nødvendigvis de som er best kvalifisert, som oppnår makt og posisjon.

For de sanne kristne utgjør ikke spørsmålet om ærgjerrighet et etisk dilemma. Deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hjelper dem tvert imot til å sky ærgjerrighet. De prøver ganske enkelt å gjøre sitt beste i alle situasjoner, til Guds ære, og overlater utfallet til Gud. (1. Korinter 10: 31) De kristne bestreber seg på å utvikle sine evner og muligheter ved å frykte Gud og holde hans bud.

[Bilde på sidene 12 og 13]

Oppfordret Gud Abraham til å være ærgjerrig?