Er det ville blomster eller ugress?

Av en Våkn opp!-skribent i Canada

Markblomster er fascinerende. Stopp opp litt og ta en titt på disse blomstenes innviklede former. Se på alle de flotte fargene. Kjenn den herlige duften. Hvor fristende er det ikke å strekke hånden ut for å ta på de myke, sarte kronbladene! En slik eleganse stimulerer sanseorganene våre. Også følelsene våre blir berørt av en slik prakt. Markblomstene er virkelig et vakkert innslag i våre omgivelser. De øker gleden ved livet, og vi føler virkelig dyp takknemlighet mot ham som har konstruert og skapt dem!

Vi beundrer gjerne disse blomstene for deres imponerende farger, former og dufter, men deres viktigste funksjon består i å lage frø til den livsviktige formeringen. Selve blomsten er derfor konstruert slik at den skal tiltrekke seg insekter, fugler og til og med flaggermus, som den er avhengig av for å bli bestøvet. Sangfugler og sommerfugler er spesielt på utkikk etter markblomstene. «De utgjør en næringskilde for slike flygende skapninger, noe de dyrkede blomstene ikke gjør,» sier hagebrukseksperten og forfatteren Jim Wilson. Det er interessant at oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier at «alle blomster opprinnelig var ville blomster».

Verden over finnes det mange tusen blomsterplanter, så hvordan kan vi vite hvilke som er ville? Er markblomstene ville blomster? For å si det enkelt: En vill blomst er en hvilken som helst plante som er viltvoksende, som vokser uten menneskers inngripen. Bare i Nord-Amerika blir over 10 000 av dem klassifisert som markblomster. «Betegnelsen gjelder vanligvis planter med myk stengel og vakre blomster. Noen blomsterbøker omtaler også visse planter med treaktig stengel som markblomster. Slike uoverensstemmelser gjør det så å si umulig å gi en absolutt definisjon av alle de plantearter som vi kaller markblomster,» sier naturforskeren Michael Runtz, som har skrevet boken Beauty and the Beasts—The Hidden World of Wildflowers.

Frø er mye på farten. Noen av dem blir ført langt av gårde med  vinden eller med vannet. De fleste har imidlertid naturlige begrensninger fordi de er konstruert med tanke på bestemte områder. Vinden kan transportere støvfine frø flere kilometer av gårde. Men frø med fallskjermaktige utvekster, for eksempel løvetannfrøene, kan ikke forflytte seg særlig langt.

En som bor i Nord-Amerika, vil sikkert bli overrasket over å få vite at mange av de markblomstene som nå er naturlig hjemmehørende der, er blitt innført fra andre land. Da det begynte å gå havgående skip og det ble mulig for nybyggere å rydde nytt land, ble en mengde planter og frø spredt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Mange slike planter hadde sin opprinnelse i Europa og Asia. Noen ble «invitert» til å komme, og andre kom som «blindpassasjerer». Ja, mange av de plantene som nå pryder det nordamerikanske landskap, «kom som ugress blant jordbruksplanter; andre kom blant kornprodukter, i innpakningsmateriale som strå og høy, eller som frø i ballastjord fra skip . . . Andre ble tatt med som urter til krydderier, fargestoffer, dufter og legemidler,» sies det i boken Wildflowers Across America. Men hvorfor blir disse og utallige andre blomsterplanter noen ganger kalt ugress?

Når en markblomst blir ugress

Generelt sett kan enhver plante som vokser i rikelige mengder på et sted hvor man ikke ønsker det, kalles ugress, enten det er på plenen, i hagen eller blant noe av det man dyrker. «Mange planter som blir  klassifisert som ugress, kunne ikke ha overlevd . . . med mindre disse kunstige voksestedene hadde eksistert,» står det i oppslagsboken Weeds of Canada. Det sies videre: «Det er i første rekke vi som er ansvarlige for at de plantene som vi er mest oppsatt på å fjerne, har fått et egnet voksested.» Noen av de innførte markblomstene invaderer voksestedet til andre, mindre aggressive, men naturlig forekommende planter og forandrer omgivelsene fullstendig. På den måten kan en innført plante skifte karakter fra å være en naturalisert viltvoksende blomst til å bli en invaderende ugressplante.

Hvis du har prøvd å dyrke noe på en aldri så liten hageflekk, vet du hva det vil si å bli invadert av uønskede planter. Et ubeplantet jordstykke er sårbart for vind og vann. I det øverste jordlaget ligger det til enhver tid bokstavelig talt millioner av hvilende frø fra en rekke planter. Ugressplantene er programmert til raskt å vokse opp og fylle igjen et jordstykke som blir liggende åpent, og holde på jorden. Selv om denne prosessen nok kan forårsake en stadig kamp i en hage, vil det at du forstår den, hjelpe deg til å se at både ugressplantene og markblomstene har sine respektive oppgaver.

Finn glede i denne fascinerende delen av skaperverket

Man kan ikke annet enn å beundre den naturlige prakt av skogkledde skråninger med et teppe av hvit trillium eller himmelblå sikori. På klare dager blomstrer disse vårblomstene på formiddagen, følger solen og lukker seg igjen midt på dagen. De kappes om vår  oppmerksomhet og innvarsler bare begynnelsen på en utfoldelse av naturlig skjønnhet gjennom de forskjellige årstidene, år etter år. Noen av blomstene, for eksempel brun daglilje, viser seg bare en kort stund. Andre, som lodnesolhatt, kan blomstre i solrike åkrer eller langs veikanten fra sent på våren og hele sommeren igjennom.

Markblomstenes verden er virkelig en fascinerende del av skaperverket. Ta deg tid til å beundre de innviklede formene, de flotte fargene og de herlige duftene neste gang de dukker opp på plenen eller i hagen din, eller når du ser dem langs veikanten eller i skogen. Verdsett dem for det de er — en gave fra vår gavmilde Skaper.

[Ramme/bilder på side 18]

Visste du dette?

Alminnelig løvetann var en gang en helt ukjent plante i hele Nord-Amerika. Nå er den godt kjent overalt i verden. Noen botanikere mener at den har sin opprinnelse i Lilleasia. De europeiske nybyggerne på det amerikanske kontinent hadde vært vant til å bruke den som et næringsmiddel og tok den derfor med seg til de nye hagene sine. Roten er blitt brukt i mange patentbeskyttede legemidler, mens de unge bladene er blitt brukt i salater.

Prestekrage er en av de vanligste blomstene som vokser langs veikanten. Den har sin opprinnelse i Europa. Stort sett er den et trivelig innslag i landskapet. Hver blomsterstand er faktisk en liten bukett gule og hvite blomster. Den midtre delen av blomsten består av flere hundre gylne, frøbærende skivekroner, som er omkranset av 20—30 hvite tungekroner, eller kronblad. Kronbladene inneholder ikke frø, men fungerer som landingsunderlag for insekter.

Brun daglilje, som man tror stammer fra Asia, ble tatt med til England og siden til Nord-Amerika. Hver stengel bærer mange blomster, men hver blomst varer bare én dag. De åpner seg om formiddagen og lukker seg for alltid når dagen er omme.

Høyvokst engsoleie, eller smørblomst, er en annen blomst som ble innført fra Europa til Nord-Amerika. Der vokser den vanligvis på fuktige enger og langs veikanten. Av og til blir den over to meter høy. Det er imidlertid ikke så mange som vet at den kan være farlig. Nesten alle arter av denne blomsten er mer eller mindre giftige. Noen smørblomster har i flere hundre år vært kjent som planter som gir blemmer. Anne Pratt, en britisk forfatter på 1800-tallet, skrev en gang: «Det er ganske vanlig at en vandringsmann som har lagt seg ned for å sove ved siden av en gruppe [smør]blomster, våkner opp med sterk svie og irritasjon på kinnet fordi han har ligget inntil de giftige blomstene.»

[Rettigheter]

Løvetann: Walter Knight © California Academy of Sciences; engsoleie: © John Crellin/www.floralimages.co.uk

[Bilde på side 16]

Sikoriblomster

[Bilde på side 16]

Brun daglilje

[Bilde på sidene 16 og 17]

Hvit trillium

[Bilde på side 17]

Lodnesolhatt

[Bilderettigheter på side 16]

Øverst til venstre: www.aborea.se; øverst i midten: Gjengitt med tillattelse av John Somerville/www.british-wild-flowers.co.uk; brun daglilje: Dan Tenaglia, www.missouriplants.com, www.ipmimages.org