Jeg lærte å stole på Gud

FORTALT AV ELLA TOOM

FAMILIEN min bodde i nærheten av den lille byen Otepää i Sør-Estland, omkring seks mil fra den russiske grensen. I oktober 1944, bare noen måneder etter at jeg var ferdig med videregående skole, nærmet den annen verdenskrig seg slutten. Mens den russiske hæren drev tyskerne tilbake gjennom Estland, gjemte vi oss i skogen sammen med naboene våre — vi var omkring 20 stykker. Vi hadde også tatt med oss husdyrene våre.

I to måneder, mens bombene falt rundt oss, var vi fanget midt i striden. Vi satt sammen, og jeg leste avsnitt fra Bibelen, spesielt fra Klagesangene. Dette var første gang jeg leste i Bibelen. En dag klatret jeg opp på en høy ås, hvor jeg knelte og bad: «Jeg lover at når krigen her er over, skal jeg gå i kirken hver søndag.»

Snart flyttet fronten seg vestover. Til slutt, da Tyskland kapitulerte i mai 1945, endte den annen verdenskrig i Europa. Men før det oppfylte jeg mitt løfte til Gud og gikk i kirken hver uke. Det var bare noen få eldre kvinner som var til stede, og jeg syntes det var flaut å være der. Når noen stakk innom på besøk hjemme hos oss, gjemte jeg Bibelen under bordet.

Snart fikk jeg jobb som lærer på den lokale skolen. Innen den tid hadde kommunistregimet tatt over, og ateisme var utbredt. Men jeg nektet å bli medlem av kommunistpartiet. Jeg holdt meg travelt opptatt med mange sosiale tilstelninger, som å organisere folkedans for barna.

Hvordan jeg kom i kontakt med vitnene

Barna trengte drakter til å opptre i, så i april 1945 oppsøkte jeg Emilie Sannamees, en flink sydame. Jeg visste ikke at hun var et av Jehovas vitner. Hun spurte meg: «Hva synes du om verdenssituasjonen?» Fordi det ble holdt en fredskonferanse i San Francisco i USA akkurat da, sa jeg: «Snart vil de styresmaktene vi har nå, bli borte, og jeg er sikker på at denne fredskonferansen blir holdt for å sikre at det skjer.»

Emilie sa at fredskonferansen ikke ville føre til noen varige goder, og hun tilbød seg å vise meg ut fra Bibelen hvorfor den ikke ville det. På det tidspunktet var jeg ikke villig til å høre på denne milde, middelaldrende kvinnen, så hun stilte meg bare et spørsmål før jeg gikk: «Vet du hvor Gud hadde tenkt at Adam og Eva skulle leve?» Siden jeg ikke kunne svare på det, sa hun bare: «Spør faren din.»

Jeg gjorde det da jeg kom hjem. Han visste ikke svaret og sa at vi ikke trengte å studere Bibelen; vi måtte bare tro. Da jeg gikk tilbake for å hente  draktene, nevnte jeg for Emilie at far ikke visste svaret på spørsmålet hennes. Hun og søsteren hennes tok fram biblene sine og leste for meg hva Gud sa til Adam og Eva — om at de skulle ta vare på sitt hagelignende hjem og leve lykkelig der for alltid. De viste meg ut fra Bibelen at det var Guds hensikt at Adam og Eva skulle få barn og utvide sitt paradisiske hjem til å omfatte hele jorden. Jeg ble fascinert av det jeg fikk se i Bibelen! — 1. Mosebok 1: 28; 2: 8, 9, 15; Salme 37: 29; Jesaja 45: 18; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Mitt første møte hos Jehovas vitner

Fordi jeg skulle gå på et tremåneders lærerkurs i Tartu om sommeren, gav Emilie meg adressen til et vitne i den byen. Hun gav meg også boken Skabelsen, som gjorde inntrykk på meg med sin klare presentasjon av grunnleggende bibelske sannheter. Den 4. august 1945 gikk jeg derfor til den adressen hun hadde gitt meg.

Da ingen lukket opp første gang jeg banket på, banket jeg på på nytt så hardt at en nabo åpnet døren sin. Hun gav meg en annen adresse jeg kunne prøve — Salmegaten 56. Der traff jeg en kvinne som holdt på å skrelle poteter, og spurte henne: «Blir det holdt et religiøst møte her?» Sint bad hun meg om å gå og sa at jeg ikke var velkommen. Men fordi jeg ikke gav meg, bad hun meg om å gå opp trappen der det var en bibelstudiegruppe. Like etter at jeg kom, var det en pause i møtet fordi man skulle spise lunsj, og jeg gjorde meg klar til å gå, men de andre bad meg om å bli.

Da jeg kikket meg rundt mens vi satt og spiste, så jeg to unge menn som var uvanlig bleke og tynne, og som satt like ved vinduet. Senere fikk jeg vite at de under krigen hadde vært i dekning forskjellige steder i over et år for å unngå å bli tatt til fange. * Under ettermiddagens møte brukte Friedrich Altpere ordet «Harmageddon» i en tale. Siden dette uttrykket var ukjent for meg, spurte jeg ham om det etterpå, og han viste meg det i Bibelen. (Åpenbaringen 16: 16) Da han så hvor overrasket jeg ble, virket han like overrasket over at dette var nytt for meg.

Det begynte å gå opp for meg at dette møtet bare var arrangert for kjente, pålitelige vitner. Senere fikk jeg vite at dette var deres første møte etter krigen! Fra da av ble jeg svært bevisst på hvor viktig det er å stole på Gud. (Ordspråkene 3: 5, 6) Et år senere, i august 1946, da jeg var 20 år, ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til den sanne Gud, Jehova.

Motstand fra familien

Myndighetene krevde at det ble undervist i ateisme på skolen, og det utgjorde en prøve på min samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen. Jeg ønsket å bytte yrke. Da jeg nevnte det for mor, ble hun så rasende at hun gikk løs på meg og rev av meg noe av håret. Jeg bestemte meg for å flytte hjemmefra, men far oppmuntret meg til å være føyelig og sa at han skulle hjelpe meg.

Ants, broren min, motarbeidet meg sammen med mor. Men så en dag spurte han meg om å få noe litteratur, som han leste, og han likte den veldig godt. Mor ble helt ifra seg. Ants begynte til og med å snakke om Gud på skolen, men da han opplevde å bli forfulgt, sluttet han å komme sammen med vitnene. Kort tid etter fikk han en hodeskade i en dykkerulykke. Da jeg så ham, lå han lam på en båre, men han var helt klar i hodet. «Vil Jehova tilgi meg?» spurte han. «Ja,» sa jeg. Ants døde noen få dager senere. Han ble bare 17 år.

I september 1947 sluttet jeg i jobben på skolen. Mor var fortsatt svært fiendtlig mot meg. Da hun kastet alle klærne mine ut av huset, flyttet jeg hjemmefra og fikk bo hos søstrene Sannamees. Deres påminnelser om at Jehova aldri forlater sine tjenere, oppmuntret meg.

Prøvelser i Estland etter krigen

Søstrene Sannamees lot meg få arbeide sammen med dem, og vi sydde klær for  familiene på gårdene. Vi fikk ofte muligheten til å fortelle dem om sannhetene i Bibelen. Dette var en hyggelig tid, for ikke bare lærte jeg å sy, men jeg fikk også mer erfaring i den kristne tjeneste. I tillegg til å sy skaffet jeg meg også arbeid som privatlærer i matematikk. Men i 1948 begynte myndighetene å arrestere vitner.

I oktober året etter var jeg tilfeldigvis på en gård og jobbet da jeg fikk vite at myndighetene hadde vært hjemme hos Sannamees for å arrestere meg. Da jeg kom til gården til bror Hugo Susi for å gjemme meg der, fikk jeg vite at han akkurat var blitt arrestert. En kvinne som jeg hadde sydd for, sa at jeg kunne få bo hos henne. Senere flyttet jeg fra gård til gård mens jeg arbeidet med søm og fortsatte å forkynne.

Da vinteren kom, var det til slutt noen agenter for den sovjetiske Komiteen for statens sikkerhet (KGB) som fant meg i Tartu, hjemme hos Linda Mettig, et nidkjært ungt vitne som bare var noen få år eldre enn meg. De arresterte meg og brakte meg til politistasjonen til forhør. Jeg følte meg ydmyket da jeg ble tvunget til å ta av meg alle klærne og ble beglodd av unge politimenn. Men etter at jeg hadde bedt til Jehova, fikk jeg en indre fred og ro.

Deretter ble jeg satt i en bitteliten celle som var så liten at jeg ikke engang kunne legge meg ned. Jeg fikk bare komme ut av cellen når jeg skulle bli forhørt. Politimennene sa: «Vi ber deg ikke om å fornekte Guds eksistens. Bare slutt med den dumme forkynnelsen din! Du kan ha en lovende framtid.» Og de truet meg: «Ønsker du å leve? Eller vil du dø med din Gud ute på jordene i Sibir?»

I tre dager ble jeg hindret i å sovne mellom de gjentatte forhørene. Det at jeg mediterte over bibelske prinsipper, hjalp meg til å holde ut. Til slutt bad en forhører meg om å underskrive et dokument hvor det stod at jeg ville slutte å forkynne. «Jeg har tenkt mye over denne saken,» sa jeg, «og jeg vil heller leve i fengsel med mitt forhold til Gud i behold enn å bli fri og miste hans godkjennelse.» Til dette ropte forhøreren: «Ditt fjols! Dere kommer alle sammen til å bli arrestert og sendt til Sibir!»

Uventet satt fri

Like før midnatt sa forhørerne helt overraskende at jeg skulle ta tingene mine og gå. Siden jeg regnet med at noen kom til å følge etter meg, gikk jeg ikke hjem til noen trosfeller, for da ville det bli avslørt hvor de bodde. Mens jeg gikk gjennom gatene, var det noen som fulgte etter meg — tre menn. Jeg bad til Jehova om rettledning og svingte inn en mørk gate og løp raskt inn i en hage. Jeg la meg ned på bakken og dekket meg til med løv. Jeg kunne høre raslingen fra mennene som kom gående, og se lysstrålene fra lommelyktene deres.

Det gikk flere timer, og kulden gikk gjennom marg og ben på meg. Til slutt gikk jeg langs brosteinsgatene og bar skoene mine for at jeg ikke skulle lage en lyd. Jeg gikk i grøften langs hovedveien ut av byen. Når det kom biler, la jeg meg ned. Klokken fem om morgenen kom jeg fram til Jüri og Meeta Toomel, som ikke bodde så langt fra Tartu.

Meeta varmet med én gang opp badstuen, slik at jeg skulle få varmen igjen. Neste dag gikk hun til Tartu og kontaktet Linda Mettig. Linda sa til meg: «La oss begynne å forkynne nå og reise i hele Estland med det gode budskap.» Etter at jeg hadde forandret utseende med ny frisyre, litt sminke og briller, tok vi fatt på forkynnelsesarbeidet vårt. De neste månedene syklet vi lange strekninger. Underveis oppmuntret vi trosfeller som bodde på gårder i det området vi var i.

 Vitnene planla et stevne som skulle holdes den 24. juli 1950 i en stor låve like ved Otepää, som en som studerte Bibelen, eide. Da vi fikk vite at KGB hadde oppdaget planene våre, klarte vi å advare nesten alle de vitnene som var på vei til stevnet. Det ble ordnet med at stevnet ble holdt på et annet sted dagen etter, og cirka 115 var til stede. Hver og én reiste hjem fylt av glede og mer bestemt enn noen gang på å være trofast under prøvelser. *

Etterpå fortsatte Linda og jeg å forkynne og å oppmuntre våre trosfeller. Senere det samme året var vi med på potethøsten og forkynte Rikets budskap for dem vi jobbet sammen med. På en gård stoppet eieren opp og lyttet til oss en time og bemerket: «Man hører ikke nyheter som dette hver dag!»

Linda og jeg vendte tilbake til Tartu, der vi fikk vite at enda flere vitner var blitt arrestert, innbefattet Lindas mor. De fleste av vennene våre var nå arrestert, også søstrene Sannamees. Fordi vi visste at KGB var på utkikk etter oss, skaffet vi oss to sykler og fortsatte å forkynne utenfor Tartu. En kveld fant KGB meg hjemme hos Alma Vardja, som nylig var blitt døpt. Da de så på passet mitt, utbrøt en av agentene: «Ella! Vi har lett etter deg overalt!» Det var den 27. desember 1950.

Fengslet og sendt til Sibir

Alma og jeg pakket rolig noen få ting, og så satte vi oss ned og spiste. KGB-agentene var helt forbløffet og sa: «Dere gråter ikke engang. Dere bare sitter her og spiser.» Vi svarte: «Vi skal til vårt nye distrikt, og vi vet ikke når vi kommer til å få mat neste gang.» Jeg tok med et pledd som jeg senere laget varme sokker og votter av. I august 1951, etter flere måneder i fengsel, ble jeg og andre vitner i Estland forvist. *

Fra Estland ble vi sendt med tog til Leningrad (nå St. Petersburg) i Russland, og derfra til de beryktede slavearbeidsleirene i Vorkuta i Komi, nord for polarsirkelen. Det var tre vitner i vår gruppe. På skolen hadde jeg lært russisk, og jeg hadde praktisert språket siden jeg var blitt arrestert. Så jeg kunne snakke russisk flytende da vi kom fram til leirene.

I Vorkuta traff vi en ung ukrainsk kvinne som var blitt et vitne mens hun var i en av nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen. I 1945 var hun og 14 andre vitner blitt satt på et skip som tyskerne hadde til hensikt å senke i Østersjøen, men skipet kom trygt fram til Danmark. Senere, etter at hun hadde vendt tilbake til Russland, ble hun arrestert fordi hun forkynte, og ble sendt til Vorkuta, der hun ble en kilde til oppmuntring for oss.

Vi traff også to kvinner som spurte på ukrainsk: «Hvem her er vitner for Jehova?» Vi forstod med én gang at de var våre kristne søstre! De oppmuntret oss og tok seg av oss. Andre fanger bemerket at det var som om vi hadde en familie som ventet på oss da vi kom fram.

Overflyttet til arbeidsleirer i Mordovia

Da en medisinsk undersøkelse i desember 1951 viste at jeg hadde en sykdom i skjoldbruskkjertelen, ble jeg flyttet omkring 150 mil sørvestover til det store Mordovia leirkompleks, som lå cirka 40 mil sørøst for Moskva. I de årene jeg var der, traff jeg tyske, ungarske, polske og ukrainske Jehovas vitner i  de kvinneleirene som jeg var i. Jeg traff også Maimu, en politisk fange fra Estland.

Mens Maimu satt i fengsel i Estland, hadde hun født en datter, og en vennlig fengselsbetjent hadde gitt babyen til Maimus mor. Mens Maimu og jeg var fanger i Mordovia, studerte vi Bibelen sammen, og hun begynte å tro på det hun lærte. Hun skrev til sin mor, som også begynte å tro på Bibelens sannheter og lærte dem videre til Maimus lille datter, Karin. Seks år senere ble Maimu løslatt og gjenforent med datteren sin. Da Karin ble voksen, giftet hun seg med en trosfelle. De siste elleve årene har de tjent ved Jehovas vitners avdelingskontor i Tallinn i Estland.

En av fangeleirene i det enorme Mordovia leirkompleks hadde noe som ble kalt «buret». Det var en liten, strengt bevoktet brakke inne i den inngjerdede leiren. Seks andre vitner og jeg ble satt i den på grunn av vår kristne virksomhet. Men selv da vi var der, laget vi håndskrevne miniatyrkopier av artikler i Vakttårnet og smuglet dem til andre i leirer i nærheten. En av metodene våre gikk ut på å hule ut et såpestykke, legge artikkelen inni og forsegle såpestykket igjen.

I løpet av de årene jeg var i Mordovia leirkompleks, fikk jeg muligheten til å hjelpe over ti personer til å begynne å tjene Gud. Til slutt, den 4. mai 1956, fikk jeg denne beskjeden: «Du er fri til å dra og å tro på din Gud, Jehova.» Før måneden var omme, hadde jeg reist helt hjem til Estland.

Hjemme i nesten 50 år nå

Jeg hadde ikke jobb, ingen penger og ikke noe sted å bo. Men et par dager etter at jeg kom tilbake, traff jeg en kvinne som viste interesse for Bibelen. Hun lot meg få bo en stund hos henne og mannen hennes i deres ettroms leilighet. Jeg kjøpte litt ullgarn for penger jeg hadde lånt, og strikket gensere som jeg solgte på markedet. Senere ble jeg tilbudt arbeid ved Tartu kreftsykehus, der jeg hadde forskjellige jobber de neste sju årene. I mellomtiden kom også Lembit Toom tilbake fra Sibir, som han var blitt forvist til, og i november 1957 giftet vi oss.

KGB holdt oss under oppsikt, og vi ble stadig trakassert fordi forkynnelsesarbeidet fortsatt var forbudt. Vi gjorde allikevel det vi kunne for å snakke med andre om vår tro. Lembit fortalte om denne delen av livet vårt i Våkn opp! for 22. februar 1999. Mot slutten av 1950-årene og i 1960- og 1970-årene fortsatte vitner som var blitt forvist, å vende hjem igjen. I slutten av 1980-årene var vi mer enn 700 vitner i Estland. I 1991 ble vår kristne virksomhet juridisk anerkjent, og siden da har vi økt til over 4100 vitner i Estland!

Det er nå over 60 år siden jeg var på Jehovas vitners første hemmelige møte i Estland etter den annen verdenskrig. Helt siden da har jeg vært fast bestemt på å følge Bibelens formaning: «Sett din lit til Jehova og gjør det gode.» Jeg har lært at når en gjør dette, fører det til at en får ’det ens hjerte ber om’. — Salme 37: 3, 4.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 23]

«La oss begynne å forkynne nå og reise i hele Estland med det gode budskap.» — Linda Mettig

[Bilde på side 24]

Sammen med ni andre vitner i Mordovia leirkompleks

[Bilde på side 24]

I dag, sammen med min mann, Lembit