FOR noen år siden så det ut til at terrorisme bare forekom noen få steder, for eksempel i Nord-Irland, i Baskerland i Nord-Spania og i enkelte områder i Midtøsten. Nå — særlig etter 11. september 2001, da Twin Towers i New York kollapset — er terrorisme raskt blitt et verdensomfattende fenomen som også har dukket opp på den paradisiske øya Bali, i Madrid, i London, på Sri Lanka, i Thailand og i Nepal. Likevel er ikke terrorisme noe nytt. Hva menes egentlig med «terrorisme»?

Noen har definert terrorisme som systematisk bruk eller trussel om bruk av vold i den hensikt å påvirke beslutningstakere og befolkningsgrupper for å oppnå politiske eller ideologiske mål. Men professor Jessica Stern skriver i boken Terror i Guds navn: «Den som studerer terrorisme, blir møtt av hundrevis av definisjoner i litteraturen. . . . Men bare to karakteristikker er nødvendig for å skille terrorisme fra andre typer av vold.» Hva går de ut på? «For det første retter terrorismen seg mot ikke-stridende. . . . For det andre bruker terrorister volden for dramatikkens skyld; å skape redsel blant fienden er ofte viktigere enn de fysiske skadene. Denne bevisste bruken av frykt skiller terror fra ’vanlige’ mord og overfall.»

En voldelig gruppe i Judea i det første århundre, selotene, kjempet for å oppnå jødisk uavhengighet av Roma. Noen av deres ivrigste tilhengere ble kjent som sikarierne, eller dolkmennene, et navn som kommer av de dolkene (sicae) som de skjulte under klærne. Sikarierne blandet seg med folkemengden i Jerusalem under høytidene og skar strupen over på sine fiender eller stakk dem i ryggen. *

I år 66 evt. inntok en gruppe seloter festningen Masada ved Dødehavet. De tilintetgjorde den romerske garnison og  gjorde fjellfestningen til sin operasjonsbase. I flere år gjorde de utfall herfra og trosset de romerske okkupasjonsstyrkene. I år 73 ble Masada gjenerobret av den tiende romerske legion under stattholder Flavius Silva, men legionen klarte aldri å beseire selotene. En samtidig historieskriver sier at 960 av dem — alle de som var der oppe, bortsett fra to kvinner og fem barn — tok sitt eget liv for å slippe å overgi seg til romerne.

 Noen mener at selotenes opprør avmerker begynnelsen på terrorismen slik vi kjenner den i dag. Hvordan det enn forholder seg, har terrorismen siden den gang satt dype spor etter seg i historien.

I 1095 begynte korsfarerne å dra på en rekke hærferder fra Europa til Midtøsten, og det fortsatte de med i 200 år. De kjempet mot muslimske styrker fra Asia og Nord-Afrika. Både korsfarerne og de muslimske styrkene ønsket å ha kontroll over Jerusalem. De «hellige krigerne» hogg hverandre ned i sine mange kamper, og de brukte også sverdet og stridsøksen overfor tilfeldige ofre. Vilhelm av Tyrus, en geistlig som levde på 1100-tallet, beskrev korsfarernes inntog i Jerusalem i 1099 slik:

«De gikk sammen gjennom gatene med sverd og spyd i hånd. Alle dem de møtte, slo de i hjel — menn, kvinner og barn; de sparte ingen. . . . De slo i hjel så mange i gatene at det lå hauger med lik der, og en kunne verken gå eller passere uten å tråkke på dem som lå der. . . . Det ble utøst så mye blod at kanalene og rennesteinene var oversvømt med blod, og alle byens gater var dekket av døde mennesker.» *

I senere århundrer begynte terrorister å bruke bomber og skytevåpen, noe som fikk grusomme, dødbringende følger.

Historikerne ser på den 28. juni 1914 som et vendepunkt i europeisk historie. Da ble den østerrikske tronfølger, erkehertug Franz Ferdinand, skutt av en ung mann som av noen ble betraktet som en helt. Denne hendelsen styrtet menneskeheten ut i Den store krigen, den første verdenskrig. Den endte først etter at 20 millioner mennesker hadde mistet livet.

Etter den første verdenskrig fulgte den annen verdenskrig — med konsentrasjonsleirer, nedslakting av sivile i bombeangrep og gjengjeldelsesaksjoner mot uskyldige mennesker. Etter krigen har drapene bare fortsatt. I 1970-årene mistet over en million mennesker livet på Kambodsjas dødsmarker. Og folk i Rwanda har ennå i friskt minne massakrene i 1990-årene, da over 800 000 mennesker ble slaktet ned.

Fra 1914 og fram til vår tid har menneskene vært utsatt for terrorvirksomhet i mange land. Likevel er det noen i dag som oppfører seg som om det moderne menneske ikke har noe å lære av historien. Med jevne mellomrom tar terrorangrep livet av hundrevis, lemlester tusenvis og berøver millioner av mennesker retten til fred og trygghet. Bomber eksploderer på markedsplasser, landsbyer blir brent ned til grunnen, kvinner blir voldtatt, barn blir tatt til fange, og folk dør. Trass i lover og allmenn fordømmelse er det ingen ende på disse sadistiske handlingene. Er det noe håp om at det vil bli slutt på terrorismen?