Silke — «dronningen blant fibrene»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I JAPAN

NOEN av de vakreste klesplaggene i verden — deriblant den japanske kimonoen, den indiske sarien og den koreanske hanboken — har noe til felles. De er ofte laget av silke, et glansfullt stoff som er blitt kalt dronningen blant fibrene. Folk verden over — kongelige i fortiden så vel som vanlige folk i vår tid — har latt seg fengsle av silkens eleganse. Men det har ikke alltid vært så lett å få tak i silke.

Det var bare Kina som produserte silke i oldtiden. Ingen andre visste hvordan man laget silke, og hvem som helst der i landet som røpet hemmeligheten med silkeormen, risikerte å bli henrettet som en forræder. Det at Kina hadde monopol på framstillingen av silke, gjorde naturlig nok silken temmelig kostbar. I hele Romerriket, for eksempel, var silke verd sin vekt i gull.

Med tiden foregikk all eksport av silke fra Kina via Persia. Prisen var fremdeles høy, og forsøkene på å gå utenom persiske kjøpmenn var nytteløse. Men så tenkte den bysantinske keiser Justinian ut en plan. Omkring år 550 evt. sendte han to munker på et hemmelig oppdrag til Kina. To år senere vendte de tilbake. Gjemt i de hule bambusstokkene deres lå den etterlengtede rikdommen — silkeormegg. Hemmeligheten var avslørt. Monopolet på silke opphørte.

Silkens hemmelighet

Silke produseres av silkeormen, som er larven av en sommerfugl som kalles silkespinner. Det finnes flere hundre typer silkeormer, men den larven som lager den aller fineste silken, har det latinske navnet Bombyx mori. Det skal nokså mange silkeormer til for å framstille silkestoffer, noe som har gitt opphav til silkeavl, oppdrett av silkeormer. Shoichi Kawaharada og familien hans, som bor i prefekturet Gumma i Japan, er en av rundt 2000 familier i dette landet som fremdeles holder på med dette krevende arbeidet. Det toetasjes huset deres, som er ideelt bygd for silkeavl, ligger i en åsside med utsyn over en morbærlund (1).

Silkeormhunnen legger opptil 500 egg, og hvert av dem er på størrelse med et knappenålshode (2). Etter cirka 20 dager klekkes eggene. De små silkeormene  har en glupende appetitt. Natt og dag spiser de morbærblad — og bare morbærblad (3, 4). På bare 18 dager blir silkeormene 70 ganger større, og de gjennomgår fire hudskifter.

Omkring 120 000 silkeormer blir alt opp på farmen til Kawaharada. Lyden av dem når de spiser, er ikke ulik lyden av kraftig regn som faller på løv. Når silkeormen er utvokst, har den økt vekten sin 10 000 ganger! På dette tidspunktet er den klar til å spinne seg en kokong.

Lydløse spinnere

Når silkeormene er fullvoksne, blir kroppen deres gjennomskinnelig, noe som viser at tiden er inne til å begynne spinningen. Da blir de urolige og begynner å lete etter et sted å spinne kokongen sin, og det er på tide å plassere dem i en slags ramme med mange kvadratiske kamre. Der utsondrer de sin fine, hvite silketråd (5) og innhyller seg i silke.

Dette er den travleste tiden for Kawaharada, for alle de 120 000 silkeormene begynner å spinne omtrent samtidig. De mange rammene med silkeormer henges opp i det kjølige, ventilerte loftsrommet i andre etasje i huset (6).

I mellomtiden skjer det en forbløffende forandring inni silkeormen. Fordøyde morbærblad er blitt omdannet til fibroin, et protein som er lagret i to kjertler som går langs hele kroppen. Idet fibroinet presses gjennom disse kjertlene, kles det med et limaktig stoff som kalles serisin. Fibroinet kommer ut som to tråder, men før trådene kommer ut av spinnevorten, som ligger ved silkeormens munn, klebes de sammen av serisinet. Når serisinet kommer ut i luft, stivner det og forener de to fibrointrådene til en enkelt tråd.

 Når silkeormen først har begynt å lage silke, er den ikke til å stanse. Den spinner i en fart av cirka 30—40 centimeter i minuttet, og hele tiden svinger den med hodet. En kilde anslår at når kokongen er ferdig spunnet, har silkeormen svingt med hodet omkring 150 000 ganger. I løpet av to døgn har silkeormen spunnet en tråd med en lengde på opptil 1500 meter! Til sammenligning kan vi nevne at høyden til en høy skyskraper er omkring en fjerdedel av dette.

På bare én uke samler Kawaharada inn de 120 000 kokongene, som deretter blir sendt til bearbeiding. Det går med cirka 9000 kokonger til en kimono. Og det går med cirka 140 til et slips, mens et silkeskjerf ofte krever mer enn 100 kokonger.

Hvordan et silkestoff blir til

Den prosessen som går ut på å nøste opp silke fra en kokong og vikle den opp på en hespel, kalles hesping. Hva er opprinnelsen til denne prosessen? Det verserer mange myter og legender. En av dem går ut på at den kinesiske keiserinnen Xi-Ling-Sheh la merke til at en kokong hadde falt fra et morbærtre og ned i tekoppen hennes. Da hun prøvde å plukke den opp, så hun at det kom en fin silketråd ut av den. Dette førte til at man begynte med hesping, en prosess som i dag er automatisert.

For at kokongene skal ha noen markedsverdi, må man ta livet av larvene før de får anledning til å bryte ut av kokongen. Til dette bruker man varme. Defekte kokonger blir fjernet, og de som er igjen, er klare til å bearbeides. Først legger man kokongene i kokende vann eller damp, så trådene løsner. Deretter tar man fatt i enden på tråden ved hjelp av roterende børster (7). Tråder fra to eller flere kokonger, alt etter hvor tykk tråd en vil ha, kan forenes til én tråd. Tråden tørker etter hvert som den vikles opp på en hespel. Råsilken blir deretter viklet opp på en større hespel, slik at man får en bunt som har den ønskede lengde og vekt (8, 9).

Du har kanskje kjent på et silkestoff så glatt og mykt at du nesten fikk lyst til å stryke kinnet ditt med det. Hva er det som gir silken dens egenartede struktur? Én faktor er at man har fjernet serisinet, som dekker fibroinet. Hvis man ikke gjør det, føles silken ru, og den blir vanskelig å farge. Chiffonstoff har en grov struktur, siden det inneholder rester av serisin.

En annen faktor har å gjøre med hvor hardt trådene er tvunnet. Den japanske habutaivevnaden er myk og har en glatt overflate. Trådene i dette stoffet er løstvunnet eller ikke tvunnet i det hele tatt. Stoff som er kreppet, derimot, har en rynket eller knudret overflate. Her er trådene hardtvunnet.

Fargingen av tøyet er en annen viktig prosess. Silke er lett å farge. Fibroinets struktur gjør at fargestoffene trekker godt inn i stoffet, noe som gir en meget god fargeekthet. Dessuten har silke, i motsetning til forskjellige kunstfibrer, både positive og negative ioner, noe som betyr at resultatet blir bra nesten uansett hvilket fargestoff man bruker. Silken kan farges som tråd før den blir vevd på en vevstol (10), eller den kan farges etter at det er vevd et stoff av den. En metode man bruker for å farge kimonoer, er den berømte yuzen-metoden. Den går ut på at man tegner vakre motiver på stoffet etter at silken er vevd, og deretter farger motivene for hånd.

Mens mesteparten av silkeproduksjonen nå foregår i land som Kina og India, er franske og italienske moteskapere fremdeles fremst i verden når det gjelder å skape klær av silke. I dag bruker man slike syntetiske fibrer som rayon og nylon i mange rimelige tekstiler som det blir laget klær av. Men det er fremdeles ingenting som kan måle seg med silke. «Selv med de framskritt vitenskapen har gjort i vår tid, kan silke ikke framstilles syntetisk,» sier konservatoren ved silkemuseet i Yokohama i Japan. «Vi vet alt om silken, fra dens molekylarformel til dens struktur. Men vi kan ikke etterligne den. Det er det jeg kaller silkens mysterium.»

 [Ramme/bilde på side 26]

Silkens egenskaper

Solid: En silketråd er like sterk som en tilsvarende tynn ståltråd.

Glansfull: Silke har en skinnende, perleaktig glans. Det kommer av fibroinets struktur. Fibroinet består av mange prismeformede lag som sprer lyset.

Myk og behagelig: De aminosyrene som silken består av, gjør at silken kjennes behagelig mot huden. Silke skal visstnok beskytte huden mot forskjellige hudsykdommer. Enkelte kosmetikkprodukter er laget av silkepudder.

Absorberer fuktighet: Aminosyrene og de ørsmå hulrommene i silkefiberen absorberer og slipper ut mye svette, noe som gjør at man holder seg tørr og avkjølt i den varme årstiden.

Varmebestandig: Silke brenner ikke lett og avgir ikke giftig gass i tilfelle av brann.

Beskyttende: Silke absorberer ultrafiolette stråler og beskytter på den måten huden.

Danner ikke lett statisk elektrisitet: Siden silke inneholder både positive og negativer ioner og absorberer fuktighet, danner ikke silke lett statisk elektrisitet, slik en del andre tekstiler gjør.

Stell av silke

Vasking: Det er vanligvis best at klær av silke renses. Hvis du vasker dem selv, bør du bruke vann med en temperatur på cirka 30 grader og et nøytralt vaskemiddel. Vask skånsomt og ikke gni eller vri tøyet. La det lufttørke.

Stryking: Legg et klede mellom strykejernet og silken. Stryk tøyet i trådretningen ved en temperatur på cirka 130 grader (lav innstilling). Bruk bare litt damp, om i det hele tatt noe.

Flekkfjerning: Hvis uhellet er ute, kan silkeplagget legges med rettsiden ned på et tørt klede. Slå, ikke skrubb, tøyet på vrangen med en fuktig klut. Deretter bør plagget renses.

Oppbevaring: La ikke klærne bli utsatt for fuktighet eller lys, og beskytt dem mot møll. Bruk polstrede kleshengere, eller legg plaggene flatt, med så få bretter som mulig.

[Bilde på side 25]

Silkekokonger

[Bilderettigheter på side 26]

Bildene 7 til 9: Matsuida Machi, Annaka City, Gumma Prefecture, Japan; 10 og nærbilde av mønster: Kiryu City, Gumma Prefecture, Japan