Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Da moralen sank drastisk

Da moralen sank drastisk

Da moralen sank drastisk

NÅR mener du moralen begynte å synke drastisk? Har det skjedd i din levetid eller kanskje i levetiden til slektninger og venner som er eldre enn deg? Noen sier at den første verdenskrig, som brøt ut i 1914, innledet en epoke med moralsk forfall som er uten sidestykke. Historieprofessoren Robert Wohl skrev i sin bok The Generation of 1914: «De som overlevde krigen, kunne aldri bli kvitt følelsen av at én verden endte i august 1914 og en annen begynte.»

«Overalt var det slik at normene for sosial oppførsel — som allerede var i forfall — gikk i oppløsning,» skrev historikeren Norman Cantor for noen år siden. «Når politikerne og generalene hadde behandlet de millioner som var i deres varetekt, som dyr som ble sendt til slakting, hvilke religiøse eller etiske regler skulle da kunne hindre folk i å behandle hverandre like grusomt som ville dyr?» Han skrev også at «nedslaktingen under den første verdenskrig [1914—18] fullstendig forringet menneskelivets verdi».

Den engelske historikeren H.G. Wells skrev i 1920 om hva det hadde ført til at evolusjonsteorien var blitt godtatt: «Følgen blev en virkelig demoralisasjon.» Hvorfor det? Noen mente at mennesket rett og slett er et høyerestående dyr. Wells, som selv var evolusjonist, skrev: «De kom til at mennesket er et sosialt dyr som den indianske jakthund . . . . det [syntes] dem å være rett at de store hundene i det menneskelige kobbel skulde tyrannisere og underkue.» — Wells’ verdenshistorie.

Ja, som Cantor var inne på, hadde den første verdenskrig virkelig en ødeleggende virkning på folks sans for moral. Cantor forklarte: «Den eldre generasjonen mistet innflytelse på alle områder — både når det gjaldt politikk, klesdrakt og seksualmoral.» Kirkesamfunnene, som brakte skam over den kristne lære ved å støtte evolusjonsteorien og ved å oppildne de krigførende partene, bidrog i høy grad til at moralen sank. Den britiske brigadegeneralen Frank Crozier skrev etter krigen: «De kristne kirkesamfunn er de ypperste midler vi har til å få i stand blodsutgytelser, og dem har vi benyttet oss flittig av.»

Moralnormer blir forkastet

I tiåret etter den første verdenskrig — de såkalte glade tjueårene — ble gamle verdinormer og brysomme moralske hemninger feid til side og erstattet av den holdningen at alt er tillatt. Historikeren Frederick Lewis Allen skrev i 1931: «En vakker dag vil kanskje de ti årene som fulgte etter krigen, meget treffende bli kalt de dårlige manerers tiår. . . . Den gamle tingenes ordning hadde forsvunnet, og med den et sett av verdinormer som hadde gjort livet rikt og meningsfylt, og som det ikke var så lett å finne en erstatning for.»

Den store depresjonen i 1930-årene gjorde mange mer nøkterne, ettersom de brått ble svært fattige. I slutten av det tiåret opplevde verden imidlertid begynnelsen på enda en ødeleggende krig — den annen verdenskrig. Snart var nasjonene i gang med å produsere fryktelige ødeleggelsesvåpen, noe som riktignok fikk verden ut av depresjonen, men som voldte lidelser og redsler som overstiger den menneskelige fatteevne. Ved krigens slutt lå hundrevis av byer i ruiner; to byer i Japan var hver blitt ødelagt av en enkelt atombombe! Millioner hadde dødd i forferdelige konsentrasjonsleirer. I alt hadde omkring 50 millioner menn, kvinner og barn mistet livet som følge av krigen.

Under de fryktelige forholdene som rådde under den annen verdenskrig, holdt folk ikke lenger fast ved tradisjonelle normer for hva som passet seg, men laget sine egne regler for oppførsel. Som det sies i en bok om hvordan verdier og normer forandret seg under krigen: «Så lenge krigen varte, rådde det øyensynlig en hemningsløs frihet på det seksuelle området, for den hevdvunne frihet på slagmarken vant også innpass på hjemmefronten. . . . Krigstidens press og uro førte til at moralske hemninger brast, og mange steder så det ut til at livet på hjemmefronten var like lite verdt og like kort som livet på slagmarken.» — Love, Sex and War—Changing Values, 1939-45.

Den konstante trusselen om død forsterket folks lengsel etter følelsesmessig kontakt, selv i flyktige forhold. I et forsøk på å rettferdiggjøre den seksuelle frigjortheten som rådde i disse dramatiske årene, sa en britisk husmor senere: «Vi var egentlig ikke umoralske; det var jo krig.» En amerikansk soldat innrømmet: «Etter de fleste menneskers normer var vi umoralske.» Så la han til: «Men vi var unge, og vi visste at vi kanskje kom til å dø dagen etter.»

Mange som overlevde denne krigen, slet med virkningene av de redselsfulle hendelsene de hadde opplevd. Den dag i dag er en del, deriblant noen som var barn den gangen, plaget av flashbacks, livaktige glimt av de traumatiske hendelsene. Mange mennesker mistet sin tro og med den det moralske kompass. Folk uten respekt for noen som helst autoriteter som kunne fastsette normer for hva som er rett og galt, antok den oppfatning at alt er relativt.

Nye sosiale normer

Etter den annen verdenskrig ble det utgitt forskningsrapporter om menneskers seksuelle atferd. En av de rapportene som ble utgitt i USA i 1940-årene, var Kinsey-rapporten, som var på over 800 sider. Den førte til at mange begynte å snakke åpent om seksuelle emner, noe som ikke hadde vært vanlig før. Senere ble man klar over at rapporten overdrev når det gjaldt de statistiske opplysningene om personer som deltok i homoseksuelle handlinger og annen seksuell atferd som ble ansett som avvikende. Men selv når man tok dette i betraktning, viste rapporten hvor drastisk moralen hadde sunket under og etter krigen.

En stund forsøkte man å bevare en anstendig fasade. Det var for eksempel slik at umoralske innslag i filmer og i radio- og fjernsynsprogrammer ble sensurert bort. Men den ordningen varte ikke lenge. William Bennett, en tidligere amerikansk utdanningsminister, skrev for noen år siden: «I 1960-årene begynte Amerika et bratt og vedvarende fall mot det som kan kalles avsivilisasjon.» Den samme tendensen gjorde seg gjeldende i mange andre land. Hvorfor sank moralen stadig raskere i 1960-årene?

I det tiåret vokste den nye kvinnebevegelsen fram, og nesten samtidig begynte den seksuelle revolusjon med dens såkalte nye moral. Det ble dessuten utviklet effektive p-piller. Da man kunne ha sex uten frykt for at det skulle resultere i svangerskap, ble det vanlig med det som er blitt kalt «fri kjærlighet» eller «seksuelle forhold uten forpliktelser for noen av partene».

På den tiden ble holdningen til moral mer avslappet også i pressen, i fjernsynet og på film. Zbigniew Brzezinski, som har vært leder for det amerikanske sikkerhetsrådet, har senere sagt dette om verdinormer som formidles på TV: «Det er tydelig at de forherliger selvdyrkelse, de normaliserer grov vold og brutalitet, [og] de oppfordrer til løse seksuelle forbindelser.»

Allerede i 1970-årene var det blitt populært med videospillere. Hjemme hos seg selv kunne folk nå se umoralsk og pornografisk stoff som de aldri ville ha tillatt seg å se sammen med andre på kino. I nyere tid er det ved hjelp av Internett blitt mulig for alle som har en datamaskin — uansett hvor på kloden de befinner seg — å få tilgang på de mest frastøtende former for pornografi.

Følgene av det moralske forfallet er på mange måter skremmende. En fengselsbetjent i USA sa nylig: «For ti år siden var det slik at når det kom inn ungdommer fra gaten, kunne jeg snakke med dem om rett og galt. Men de ungdommene vi får inn nå, skjønner overhodet ikke hva jeg snakker om.»

Hvor kan vi få veiledning?

Vi kan ikke regne med å få moralsk veiledning i verdens kirkesamfunn. I stedet for å holde fast ved rettferdige prinsipper, slik Jesus og hans etterfølgere i det første århundre gjorde, har kirkesamfunnene gjort seg selv til en del av denne onde verden. Som en skribent har spurt: «Hvilken krig er noen gang blitt utkjempet uten at det er blitt påstått at Gud har stått på begge sider?» Og om det å følge Guds moralnormer sa en prest i New York for noen år siden: «Kirken er den eneste organisasjonen i verden der kravene til dem som vil inn, er lavere enn kravene til dem som vil inn på en buss.»

Det at moralen i denne verden har sunket drastisk, viser klart og tydelig at noe må gjøres raskt. Men hva? Hvilken forandring må til? Hvem kan gjennomføre den, og hvordan vil det bli gjort?

[Uthevet tekst på side 5]

’Nedslaktingen under den første verdenskrig [1914—18] forringet fullstendig menneskelivets verdi’

[Ramme på side 6]

DYDER ELLER VERDIER?

Dyder er entydige begreper. Slik var det iallfall før i tiden. Enten var man ærlig, redelig, trofast og rettskaffen, eller så var man det ikke. I dag snakker folk heller om livsverdier, eller bare verdier, enn om dyder. Men dyder og verdier er ikke helt det samme, noe historikeren Gertrude Himmelfarb gjør oppmerksom på i sin bok The De-Moralization of Society (Samfunnets demoralisering): «Man kan ikke si at alle kan velge sine egne dyder, på samme måte som man sier . . . at alle har rett til å velge sine egne verdier.»

Hun peker på at verdier kan være «meninger, oppfatninger, holdninger, følelser, vaner, tradisjoner, preferanser, fordommer eller til og med særegenheter — alt som en hvilken som helst person, gruppe eller samfunnsklasse setter høyt på et eller annet tidspunkt og av en eller annen grunn». I våre dagers frigjorte samfunn føler folk at de har rett til å velge sine egne verdier, akkurat som de velger varer på et supermarked. Men når det er slik, hva skjer da med ekte dyd og moral?

[Bilde på sidene 7 og 8]

Det blir stadig lettere å få tilgang på nedbrytende underholdning