Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvem er det som rykker ut når du ringer etter hjelp?

Hvem er det som rykker ut når du ringer etter hjelp?

Hvem er det som rykker ut når du ringer etter hjelp?

Vi slår på blålyset, og det blinkende lyset fra ambulansen begynner å gi gjenskinn på biler og bygninger. Den gjennomtrengende lyden fra sirenene får trafikken og fotgjengerne til å stoppe opp, slik at vi kan manøvrere oss fram til noen som har ringt etter hjelp.

I OVER 20 år har jeg vært ambulansearbeider, noe som innebærer å gi akutt medisinsk hjelp til syke og skadede før de kommer til sykehuset. * Som ambulansearbeider vet man aldri hva som vil skje i løpet av en arbeidsdag. Jeg har vært oppe i veldig forskjellige situasjoner – alt fra det trivielle til det ekstraordinære. Mange ganger har det endt bra, men jeg har også vært vitne til ubeskrivelige tragedier.

Betydning for samfunnet

I Canada er ambulansearbeidere («paramedics») en viktig del av helsevesenet. Den profesjonelle medisinske behandlingen de gir en person før vedkommende kommer til et sykehus, kan være livreddende eller kan redusere skadevirkningene av ulykker og sykdommer. *

Mange steder er ambulansearbeidere tilgjengelige 24 timer i døgnet, 365 dager i året. De kan være ansatt ved akuttmedisinske avdelinger i det offentlige, i det private eller i tilknytning til et sykehus, og de kan være knyttet til ambulansetjenesten eller brannvesenet.

Slike spesialutdannede menn og kvinner rykker ut sekunder etter at en nødsamtale er mottatt. Det kan bli behov for øyeblikkelig hjelp når som helst, uten forvarsel. Tenk over hva en ambulansearbeider er utdannet til å gjøre.

Utdannet til å redde liv

Her i Canada er det slik at utdanningen for å bli ambulansearbeider og de betegnelsene som blir brukt om den, varierer fra provins til provins, men generelt sett blir den inndelt i fire nivåer («emergency medical responder», «primary care paramedic», «advanced care provider» og «critical care provider»). Helsemyndighetene og andre offentlige instanser krever at man har autorisasjon for å praktisere som ambulansearbeider.

For meg bestod den første delen av den utdanningen jeg tok, av mange timer med klasseromsundervisning og også av mange timer på et sykehus og i en ambulanse. Vi lærte å måle livsviktige funksjoner, å bruke utstyr for å tilføre oksygen og utstyr for å hjelpe pasienten til å puste, å utføre hjerte-lunge-redning (HLR) og også å legge bandasjer og å stabilisere brudd og nakke- og ryggskader.

Så fikk jeg 300 timer med verdifull klinisk opplæring på forskjellige sykehus – på akuttmottaket, intensivavdelingen og fødeavdelingen. Den første fødselen jeg assisterte ved, var en uforglemmelig opplevelse – det var som å være med på et mirakel! Denne erfaringen sammen med andre hendelser var med på å forberede meg til neste trinn av utdanningen, som bestod av over 300 timer med praksis i en ambulanse, der jeg samarbeidet med to erfarne ambulansearbeidere som gav meg veiledning og hjelp. Etter at jeg hadde bestått skriftlige og praktiske eksamener, ble jeg godkjent som det som nå blir kalt en «primary care paramedic».

I flere år arbeidet jeg i både landdistrikter og byområder. Det tok ikke lang tid før jeg fikk erfare verdien av at jeg hadde lært livreddende behandling. En bygningsarbeider som hadde smerter i brystet, kom gående inn på sykehusets akuttmottak. Kort tid etter at han var kommet, fikk han hjertestans. Jeg samarbeidet med leger og sykepleiere, som utførte hjerte-lunge-redning og defibrillering og gav medisiner. I løpet av noen minutter var pasientens hjerterytme normal igjen, og han begynte å puste selv. Han ble så overført til intensivavdelingen. Dagen etter ble jeg sendt dit, og en lege presenterte meg for en mann som satt i sengen og snakket med sin kone. Jeg kjente ham ikke igjen før han sa: «Husker du meg? Dere reddet livet mitt i går!» Det var en utrolig følelse.

I den siste fasen av utdanningen arbeidet jeg blant annet sammen med en lege som fulgte meg på et tolvtimers skift for å se hvordan jeg behandlet pasienter. Jeg bestod så de skriftlige og praktiske eksamenene og ble godkjent som en «advanced care paramedic».

Ambulansearbeidere jobber under en lege som har ansvaret, og legen samarbeider vanligvis med et medisinskfaglig råd for å utarbeide skriftlige retningslinjer for hva slags behandling som skal gis. Den akuttmedisinske behandlingen ambulansearbeidere gir, er basert på disse retningslinjene. Noen ganger arbeider de direkte under en gruppe leger som de kommuniserer med via radio eller telefon. Ambulansearbeidere er derfor blitt omtalt som en leges øyne, ører og hender. Den behandlingen som blir gitt i et privat hjem, i offentlige bygninger eller på et ulykkessted, kan variere fra det å gi oksygen og medisiner og bruke defibrillator til det å foreta intubasjon og kirurgiske inngrep. – Se rammen  «Hva en ambulansearbeider skal kunne» på side 15.

Risikoer og utfordringer

Risikoer og utfordringer hører med til en ambulansearbeiders hverdag. Man arbeider i all slags vær og noen ganger på utrygge steder og under risikable forhold. Det å kjøre til et sted der det trengs øyeblikkelig hjelp, kan være farlig i seg selv.

Risikoen for at man kommer i kontakt med blod og andre kroppsvæsker og blir utsatt for smittsomme sykdommer, er alltid til stede. For å beskytte oss bruker vi slikt verneutstyr som hansker, munnbind, vernebriller og vernemasker og spesielle drakter eller frakker etter behov.

Det å ta hånd om pasienter innebærer også å forholde seg til familiemedlemmene og vennene deres eller til og med til fremmede, som alle kan få uforutsigbare eller veldig sterke følelsesmessige reaksjoner. Det er tragisk når ektefeller som har levd sammen i flere tiår, blir skilt fra hverandre på grunn av døden. Å informere den gjenlevende ektefellen er ikke lett. En gang måtte jeg fortelle en kvinne at mannen hennes var død. Hun reagerte ved å slå løs på meg, og mens hun skrek og gråt, løp hun ut av huset og ut på gaten. Jeg klarte å nå henne igjen, og hun snudde seg, grep tak i meg, klamret seg til meg og begynte så å gråte utrøstelig på skulderen min.

Å ha å gjøre med slike som er følelsesmessig ute av balanse eller påvirket av alkohol eller narkotika, krever at man viser empati og omtanke og er taktfull. De som er i en slik tilstand, kan være uberegnelige. I løpet av min tid som ambulansearbeider er jeg blitt bitt, spyttet på og angrepet på andre måter av pasienter som ikke har vært i stand til å kontrollere seg selv.

Jobben er også fysisk krevende. Den innebærer til stadighet tunge løft, noen ganger i en svært upraktisk stilling. Mye av tiden står man på kne eller sitter man bøyd for å gi pasienten behandling. Arbeidsrelaterte skader er en realitet for oss, og det er skader i ryggen, skuldrene og knærne som er det vanligste. Noen skader er så alvorlige at man ikke kan fortsette å jobbe som ambulansearbeider. Det forventes også at man jobber skift, noe som kan være fysisk slitsomt.

Å hjelpe mennesker som har en livstruende sykdom eller skade, er en påkjenning både mentalt og følelsesmessig. En ambulansearbeider må bevare roen, bruke god dømmekraft og treffe rasjonelle avgjørelser i akuttsituasjoner. Ambulansearbeidere er øyenvitner til menneskers lidelser og tragedier. De ser og behandler mennesker som har fått forferdelige fysiske skader. Jeg husker klart og tydelig en ung mann som var blitt klemt i en industriulykke. Han var praktisk talt ugjenkjennelig fra nedre del av brystet, og han tryglet kollegaen min og meg om ikke å la ham dø. Til tross for at både vi og et team av leger og sykepleiere gjorde vårt aller beste, døde han sørgelig nok mindre enn en time senere.

Noen situasjoner er virkelig hjerteskjærende. Tidlig en morgen fikk vi beskjed om å rykke ut til et hus der det hadde begynt å brenne. En ektemann hadde kommet hjem fra jobb akkurat da hans kone og deres tre år gamle datter hadde reddet seg ut av det brennende huset. Tre andre barn, som var mellom fire måneder og fem år gamle, og bestefaren deres var sperret inne helt til brannmennene klarte å få dem ut. Jeg var i ett av flere team med ambulansearbeidere som forgjeves prøvde å redde livet deres.

Nå lurer du kanskje på hvorfor noen har lyst til å være ambulansearbeider. Jeg har av og til lurt på det samme. Men jeg tenker på Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan, som villig gav av seg selv for å hjelpe en mann som var skadet. (Lukas 10:30–37) Å være ambulansearbeider innebærer at man gir av seg selv både fysisk og følelsesmessig når noen trenger akutt hjelp. Personlig synes jeg at det er givende å jobbe som ambulansearbeider, men jeg gleder meg til den tiden kommer da jeg blir arbeidsledig. Hvorfor skal jeg bli arbeidsledig? Fordi Gud lover at det om kort tid ikke skal være noen som sier: «Jeg er syk.» Dessuten ’skal ikke døden eller smerte være mer’. (Jesaja 33:24; Åpenbaringen 21:4) – Fortalt av en ambulansearbeider i Canada.

[Fotnoter]

^ avsn. 3 Opplysninger om mulige samvittighetskonflikter for en kristen som jobber som ambulansearbeider, finner du i Vakttårnet for 15. april 1999, side 29, og for 15. august 1975, sidene 375 og 376.

^ avsn. 5 I noen land er ambulansene ikke bemannet med medisinske fagfolk. Der er det ambulansesjåførens oppgave å frakte pasienten til sykehuset så fort som mulig.

[Uthevet tekst på side 13]

Jeg kjente ham ikke igjen før han sa: «Husker du meg? Dere reddet livet mitt i går!» Det var en utrolig følelse

[Uthevet tekst på side 14]

I løpet av min tid som ambulansearbeider er jeg blitt bitt, spyttet på og angrepet på andre måter av pasienter som ikke har vært i stand til å kontrollere seg selv

[Ramme/bilder på side 15]

 HVA EN AMBULANSEARBEIDER SKAL KUNNE

En ambulansearbeider er opplært til å sikre at en pasient har frie luftveier, slik at pasienten kan puste. Dette kan kreve intubasjon, en prosedyre hvor man ved hjelp av et instrument (laryngoskop) fører et halvstivt rør av plast (trakealtube) gjennom munnen og mellom stemmebåndene og ned i luftrøret. Eller det kan kreve en nødtrakeostomi, et inngrep som kan innebære at man bruker en liten kanyle, en streng og en skalpell for å sette inn en større kanyle direkte inn i luftrøret gjennom pasientens hals. For å behandle en lungekollaps, en livstruende komplikasjon, setter man inn en kanyle og et kateter gjennom brystveggen.

Noe annet en ambulansearbeider må mestre, er intravenøs væskebehandling. Det settes inn en kanyle i en blodåre, og på den måten kan væsker, for eksempel vanlig saltløsning, bli tilført. Alternativt kan man bruke intraossøs infusjon, det vil si at væske blir ført direkte inn i benmargen.

En ambulansearbeider kan bruke hjertemonitor/defibrillator til å overvåke en pasients EKG (elektrokardiogram). En slik enhet kan dessuten brukes til defibrillering (å gi elektrisk støt for å normalisere hjerterytmen og funksjonen etter hjertestans) eller til elektrokonvertering (å gi et synkronisert elektrisk støt for at en farlig rask hjerterytme skal bli langsommere). Hjertemonitoren/defibrillatoren kan også brukes som en midlertidig, ekstern pacemaker for å få et hjerte som slår for sakte, til å slå fortere.

[Rettigheter]

Alle bildene: Tatt med tillatelse av City of Toronto EMS

[Bilderettigheter på side 12]

Tatt med tillatelse av City of Toronto EMS