Jeg flyktet fra dødsmarkene og fant livet

Fortalt av Sam Tan

Sammen med omkring 2000 andre kambodsjanere klarte familien min og jeg til slutt å komme oss til den elven som grenser til Thailand. Vi fikk presset oss sammen på en av de små båtene som brakte folk i sikkerhet. Akkurat idet den siste båten drog av sted, kom noen soldater fra Røde Khmer og skjøt på oss.

VI KOM oss heldigvis trygt over til Thailand. Alle var glade bortsett fra oss, for vi hadde dratt uten faren min og onkelen min. Noen måneder tidligere var de blitt ført bort. Mor satte seg rett ned og gråt. Men før jeg fortsetter, skal jeg fortelle litt om bakgrunnen min.

Mine unge år som buddhist

Jeg ble født i Kambodsja i 1960 og fikk etter hvert en bror og en søster. Da jeg var ni år, bestemte foreldrene mine og jeg at jeg skulle bli buddhistmunk, noe som ikke var uvanlig for gutter. For en munk begynner dagen omkring klokken seks om morgenen, når han forlater templet for å samle inn mat fra hus til hus. Enkelte familier syntes jeg det var vanskelig å spørre, for det var tydelig at de var svært fattige. Deretter laget vi unge munker mat og serverte de eldre munkene. Vi spiste etterpå.

Klokken seks om kvelden samlet de eldre munkene seg til bønn, og de snakket et språk som få, om noen i det hele tatt, forstod. Etter to år ble jeg det vi kalte en liten munk, og jeg fikk noen av de privilegiene som de eldre munkene hadde. Jeg fikk også lov til å be sammen med dem. På den tiden trodde jeg at buddhismen var den eneste religionen i verden.

Flukten fra Kambodsja

Jeg trivdes ikke med tempellivet, så da jeg var 14 år, flyttet jeg hjem igjen. Kort tid etter kom den politiske lederen Pol Pot til makten. Hans Røde Khmer-regime, som varte fra 1975 til 1979, prøvde å gjøre Kambodsja til en kommuniststat og tvang alle til å flytte fra byene og ut på landet. Familien min ble også omplassert. Senere kom Pol Pots menn og hentet far og onkel. Vi så dem aldri igjen. Under Røde Khmer-regimet ble nesten 1,7 millioner kambodsjanere henrettet på de såkalte «dødsmarkene», eller de døde som følge av overanstrengelse, sykdom eller sult.

Som nevnt innledningsvis fikk disse forholdene 2000 av oss til å legge ut på en tre dagers farefull reise over fjellendt terreng til grensen mot Thailand. Vi kom alle trygt fram, innbefattet en liten gutt som ble født underveis. De fleste av oss hadde med seg penger, men det endte med at vi kastet dem, for den kambodsjanske valuta var så å si verdiløs i Thailand på den tiden.

Livet i Thailand

Familien min flyttet inn hos slektninger i Thailand, og jeg begynte å arbeide som fisker. Vi våget oss ofte inn i kambodsjanske farvann, hvor det var mer fisk – men også oppsynsbåter  fra Røde Khmer. Hvis vi ble tatt, ville vi miste både livet og båten. To ganger ble vi nesten tatt. Andre gikk det ikke så bra med, deriblant naboen min, som ble tatt og deretter halshogd. Selv om det gikk inn på meg at han døde, fortsatte jeg å fiske utenfor kysten av Kambodsja. Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville familien min ha sultet.

Av hensyn til familien og meg selv bestemte jeg meg for å komme meg inn i en flyktningleir i Thailand, søke om å få emigrere til et annet land og sende penger til familien derfra. Da jeg fortalte det til slektningene mine, hadde de sterke innvendinger. Men jeg var fast bestemt på å gjennomføre det.

Engelskspråklige besøkende som jeg traff i flyktningleiren, sa at de var kristne. Det slo bena under den oppfatning at buddhismen var den eneste religionen i verden. Teng Hann, som da var blitt min venn, og jeg begynte å komme sammen med de «kristne», som viste oss Bibelen og gav oss mat. Jeg bodde i leiren i et år og søkte om å få emigrere til New Zealand.

Et nytt liv på New Zealand

Søknaden min ble godkjent i mai 1979, og kort tid senere kom jeg til en flyktningleir i Auckland. En vennlig sponsor ordnet det slik at jeg kunne dra til byen Wellington for å arbeide på en fabrikk. Da jeg kom dit, arbeidet jeg hardt og sendte penger hjem, slik jeg hadde lovt.

Jeg prøvde å lære mer om kristendommen og begynte derfor å gå i to protestantiske kirker. Men det var lite som ble sagt om Bibelen. Fordi jeg gjerne ville be på en riktig måte, lærte en venn av meg det som vanligvis kalles Fadervår. (Matteus 6:9–13) Men ingen forklarte meg hva den bønnen egentlig betyr. Jeg uttalte bare ordene om og om igjen uten å forstå hva jeg sa, akkurat som når jeg hadde bedt de buddhistiske bønnene.

Problemer i ekteskapet

Jeg giftet meg i 1981. Omkring et år senere ble min kone og jeg begge døpt ved at presten stenket vann på hodene våre. På det tidspunktet hadde jeg to jobber, et pent hjem og et komfortabelt liv – ting som jeg aldri hadde hatt i Kambodsja. Likevel var jeg ikke lykkelig. Vi fikk problemer i ekteskapet, og det at vi gikk i kirken, så ikke ut til å hjelpe. Det gjorde heller ikke oppførselen min, for jeg drev med pengespill, røykte, misbrukte alkohol og var sammen med andre kvinner. Men samvittigheten plaget meg, og jeg tvilte alvorlig på om jeg oppfylte kravene til å komme til himmelen, hvor jeg hadde lært at alle gode mennesker kom når de døde.

I 1987 hjalp jeg moren min og søsteren min slik at de kunne komme til New Zealand, og de bodde sammen med oss en stund. Da de drog, gjorde jeg det samme, og vi flyttet alle tre til Auckland.

Jeg får endelig kunnskap om Bibelen

En gang jeg hadde besøkt en venn, traff jeg to menn som gikk fra hus til hus. En av dem, Bill, spurte meg: «Hvor håper du å komme når du dør?» «Til himmelen,» svarte jeg. Så viste han meg ut fra Bibelen at det bare er 144 000 som kommer til himmelen, hvor de skal herske som konger over jorden. Han fortalte meg også at jorden skal bli bebodd av millioner av gudfryktige mennesker og bli forvandlet til et paradis. (Åpenbaringen 5:9, 10; 14:1, 4; 21:3, 4) Det han lærte meg, irriterte meg til å begynne med, for det var helt i strid med det jeg hadde lært tidligere. Men innerst inne var jeg imponert over å se hvor godt kjent disse mennene var i Bibelen, og hvor rolige de var. Jeg angret faktisk på at jeg ikke hadde spurt dem om hvilken religion de hadde.

Noen uker senere besøkte jeg en venn av meg, og det viste seg at barna hans studerte Bibelen sammen med et ektepar som het Dick og Stephanie. De studerte ved hjelp av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Jeg begynte å lese i den og fant ut at det jeg leste, hørtes fornuftig ut. Jeg fikk også vite at dette ekteparet var Jehovas vitner. Da gikk det opp for meg at de to mennene jeg hadde truffet tidligere, også måtte ha vært Jehovas vitner, for det de sa, harmonerte med det som stod i brosjyren.

Fordi jeg var ivrig etter å lære mer, bad jeg Dick og Stephanie om å komme hjem  til meg, og jeg bombarderte dem med bibelske spørsmål. Senere spurte Stephanie meg om jeg visste hva Guds navn er. Hun viste meg Salme 83:18, hvor det står: «Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» Det skriftstedet gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg begynte å studere Bibelen regelmessig. La, den laotiske kvinnen jeg da bodde sammen med, ble også med på studiet. I mellomtiden var jeg også sponsor for broren min og hans kone. Etter at de var kommet til New Zealand, begynte de også å studere Bibelen sammen med vitnene.

Ikke lenge etter måtte La og jeg avbryte studiet fordi vi flyttet til Australia for å arbeide. Vi var riktignok opptatt av å tjene penger, men vi begynte å savne det å studere Bibelen. En kveld bad vi derfor oppriktig til Jehova om at han måtte lede oss til hans folk.

Vi får svar på vår bønn

Da jeg noen dager senere kom hjem etter en handletur, stod det to av Jehovas vitner utenfor døren min. Jeg sendte en stille takk til Jehova, og La og jeg gjenopptok studiet. Vi begynte også å gå på møtene i Rikets sal på stedet. Men jeg forstod snart at jeg måtte foreta en rekke forandringer i livet for å kunne behage Gud. Jeg kvittet meg derfor med de dårlige vanene mine og klipte det lange håret mitt. Gamle bekjente gjorde narr av meg, men jeg klarte å styre mitt temperament. Jeg måtte også ordne opp i ekteskapet mitt, for La og jeg var ikke gift, og min kone og jeg var ikke skilt i juridisk forstand. Så i 1990 drog La og jeg tilbake til New Zealand.

Vi ringte straks til Dick og Stephanie. «Sam, jeg trodde vi hadde mistet deg!» utbrøt Stephanie. Vi gjenopptok bibelstudiet med dem, og så snart skilsmissen var i orden, ble La og jeg gift og kunne ha en ren samvittighet overfor Gud. Vi ble boende på New Zealand, hvor vi ble døpt som symbol på vår innvielse til Gud. Jeg var ivrig etter å fortelle andre det jeg hadde lært, og jeg fikk det privilegium å studere Bibelen med mange kambodsjanere og thailendere som bodde i Auckland og området der omkring.

Tilbake til Australia

I mai 1996 drog La og jeg tilbake til Australia og slo oss ned i Cairns i det nordlige Queensland. Her har jeg det privilegium å koordinere forkynnelsesarbeidet blant kambodsjanere, laoter og thailendere i området.

Jeg kan aldri få takket Jehova nok for alle hans velsignelser, som omfatter min enestående kone og de tre guttene våre – Daniel, Michael og Benjamin. Jeg er også dypt takknemlig for at moren min, søsteren min, broren min, svigermoren min og Teng Hann, min venn i flyktningleiren i Thailand, også har tatt imot Bibelens sannhet. Familien min og jeg sørger naturligvis fortsatt over tapet av far og onkel, men det er en trøst å vite at Gud skal sørge for at det vil finne sted en oppstandelse, og at tidligere urett og lignende ting ’ikke skal minnes og ikke stige opp i hjertet’. – Jesaja 65:17; Apostlenes gjerninger 24:15.

På et av Jehovas vitners stevner for noen år siden så jeg et kjent ansikt. Det var Bill, som hadde besøkt meg mange år tidligere. «Husker du meg?» spurte jeg.

«Ja!» svarte han. «Jeg traff deg på New Zealand for mange år siden, og jeg husker jeg sa at det bare er 144 000 som kommer til himmelen.» Bill husket meg etter alle disse årene. Vi omfavnet hverandre og snakket om gamle dager, nå som brødre.

[Bilderettigheter på side 21]

I bakgrunnen: AFP/Getty Images