Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Det dorske dovendyret

Det dorske dovendyret

Det dorske dovendyret

«SKYND deg og ta fram kameraet!» ropte jeg til søsteren min idet jeg fikk øye på et grønt dovendyr på jungelstien foran meg. Vi måtte le da vi skjønte at det ikke var noen grunn til å skynde seg – dovendyret er jo et av verdens tregeste dyr!

Jeg fikk lyst til å finne ut mer om dette pattedyret, så jeg drog for å besøke Zoo Ave, en dyrehage i La Garita de Alajuela i Costa Rica. Dette er ikke bare en dyrehage, men også et senter som arbeider for å redde og rehabilitere dyr, slik at de kan slippes ut i naturen igjen. Der møtte jeg biologen Shirley Ramírez, dyrehagens entusiastiske forskningsleder. Hun tok meg med for å hilse på dovendyret Pelota. Navnet hans betyr «ball» på spansk. Et dovendyr kan faktisk krølle seg sammen til en ball når det skal sove. Pelota er et hoffmanndovendyr, som tilhører de tofingrete dovendyrene. Han er på størrelse med en liten hund og har myk pels, stumpnese og store, brune, blanke øyne.

Jeg hadde tidligere lært at dovendyr lever hver for seg, og at de får én unge omkring én gang i året. Ungen klamrer seg til moren de første fire til seks ukene før den er avvent, men moren kan bære den på magen i ytterligere fem til åtte måneder. I løpet av den tiden mater moren ungen med myke, lettfordøyelige blad som hun holder i munnen. Senere begynner ungen å plukke sine egne blad, men den holder seg hele tiden fast i moren. Moren bruker også denne tiden sammen med ungen til å gjøre den kjent med det lille skogsområdet hvor den skal leve.

Tofingrete, trefingrete, grønne og kalde

Jeg fikk vite at det dovendyret jeg hadde sett i jungelen, var et trefingret dovendyr. Det hadde en svart «maske» rundt øynene, kort hale, grov pels, en gullgul flekk mellom skuldrene og forlemmer som var mye lengre enn baklemmene. Denne arten har ni halsvirvler, noe som gjør at den kan snu hodet 270 grader når den leter etter sine favorittblad. Men hvorfor var dyret grønt? Shirley svarer: «Grønnskjæret skyldes alger som vokser i dovendyrets pels.»

Til forskjell fra sine trefingrete slektninger har de tofingrete dovendyrene forlemmer som er omtrent like lange som baklemmene. Pelsen deres er myk, langhåret og brungul.

Dovendyret tilbringer dagene i solen, høyt oppe i løvtaket. Kroppstemperaturen varierer etter lufttemperaturen, fra 33 grader om dagen til 24 grader om natten – en temperatursvingning som er større enn hos noe annet pattedyr. Dovendyret har så liten muskelmasse at det ikke kan holde varmen ved å skjelve. Det er grunnen til at det ofte krøller seg sammen til en ball når det skal sove, for da holder det bedre på varmen. Pelsen har et bunnlag med kort, fint grunnhår som fungerer som isolasjon. Og ikke overraskende kan dovendyret sove opptil 20 timer i døgnet!

Lang lunsj

Ettersom fordøyelsen er avhengig av kroppsvarme for å opprettholde bakterieaktiviteten og gjæringsprosessen, har dovendyret, med sin lave kroppstemperatur, et utrolig lavt stoffskifte. Det kan gå opptil en måned før bladene har passert gjennom magesekken, som er inndelt i flere avdelinger, og gått videre til den korte tarmen. I regntiden, når dagene kan være kalde, hender det at dovendyr dør av sult, selv om magen er full av mat. «Varmen fra solen er helt nødvendig for at dovendyret skal kunne fordøye maten,» forklarer Shirley.

Hun legger til: «Siden jeg er dyrepasser og tar hånd om dyrene og gjør rent i burene, må jeg si at det jeg liker aller best ved dovendyr, er at de avgir ekskrementer og urin bare én gang i uken! Når de skal gjøre det, klatrer de ned på bakken, graver et hull og dekker over ekskrementene. Det er det eneste de gjør på bakken.»

Skapt for å leve opp ned

Nesten alt det dovendyret foretar seg, gjør det i trærne – enten det er å spise, sove, pare seg eller føde. Dette lille pattedyret ble på en sinnrik måte designet av sin Skaper for å leve i en opp-ned-verden. Det henger etter forlemmene og baklemmene, som er utstyrt med sju centimeter lange klør som det hekter og låser fast rundt grener og klatreplanter. Til og med pelshårene vokser opp ned for at huden ikke skal bli gjennomvåt av de tropiske regnskurene! Hårene vokser nemlig fra magen mot ryggen – helt motsatt av hårveksten hos andre landpattedyr – slik at regnet lett renner av. Selv om dovendyret er klønete og klossete på bakken, er det selve innbegrepet av rolig eleganse når det beveger seg oppe i trærne. Dovendyret er også overraskende nok en utmerket svømmer.

Hva mer fikk jeg vite om denne makelige skapningen i tretoppene? Det var to ting jeg spesielt bet meg merke i. For det første har dovendyret en imponerende evne til å komme seg etter skader og kan til og med tåle giftdoser som ville vært dødelige for andre pattedyr. Store sår gror raskt, og de blir sjelden infisert. Det ville derfor vært nyttig for medisinsk forskning å få vite mer om dovendyrets immunforsvar. For det andre kan folk som stresser og alltid er på farten, med fordel etterligne, i hvert fall til en viss grad, dovendyrets avslappede tempo og flegmatiske natur. – Innsendt.

[Ramme/bilder på side 15]

DEN PERFEKTE «VERT»

Grønnskjæret i dovendyrets langhårete pels skyldes symbiotiske alger som vokser i langsgående riller på hvert av dyrets dekkhår. Dovendyret er vert for algene, og algene gir til gjengjeld dovendyret næringsstoffer, som det enten får i seg ved å slikke pelsen eller ved at de blir absorbert gjennom huden. Den grågrønne fargen får også dovendyret til å se ut som en bunt med tørre blad som henger ned fra en gren – den perfekte jungelkamuflasje! Og jo lenger et dovendyr lever, desto grønnere blir det!

[Rettigheter]

Øverst til høyre: © Michael and Patricia Fogden; nederst: © Jan Ševčík