Hva Bibelen sier

Er det mulig å elske sine fiender?

Jesus Kristus sa: «Jeg sier dere: Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere; så dere kan vise at dere er sønner av deres Far, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» – Matteus 5:44, 45.

SER du på religion som noe som bidrar til kjærlighet og fred, eller som noe som er årsak til hat og vold? I dag er det mange som mener det sistnevnte, spesielt når religion blandes med politikk, etnisitet eller nasjonalisme. Men som Jesu ord viser, etterligner de som virkelig er ’sønner av Gud’, hans kjærlighet – også når de har med sine fiender å gjøre.

En annen av Guds tjenere sa: «’Hvis din fiende er sulten, så gi ham mat; hvis han er tørst, så gi ham noe å drikke . . . ’ La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» (Romerne 12:20, 21) Men er det virkelig mulig å vise en slik kjærlighet i vår splittede verden? Jehovas vitner svarer klart og tydelig ja på det! Tenk på det eksemplet som Jesus og hans første etterfølgere foregikk med.

De elsket sine fiender

Jesus lærte andre sannheten om Gud, og det var mange som likte å høre på ham. Men andre vendte seg mot ham – noen av uvitenhet. (Johannes 7:12, 13; Apostlenes gjerninger 2:36–38; 3:15, 17) Jesus fortsatte likevel å gjøre alle kjent med sitt livreddende budskap, også sine motstandere. (Markus 12:13–34) Hvorfor? Han visste at noen kanskje ville forandre seg, anerkjenne ham som Messias og innrette sitt liv etter de åndelige sannhetene i Guds Ord. – Johannes 7:1, 37–46; 17:17.

Selv den natten da Jesus uten grunn ble arrestert av væpnede motstandere, viste han sine fiender kjærlighet. Han helbredet til og med en av dem som var kommet for å ta ham til fange – en som apostelen Peter hadde brukt sverdet på. Ved den anledningen uttalte Jesus  et viktig prinsipp, som hans sanne etterfølgere fortsatt lar seg lede av. Han sa: «Alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26:48–52; Johannes 18:10, 11) Omkring 30 år senere skrev Peter: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge nøye i hans fotspor. . . . Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til [Gud].» (1. Peter 2:21, 23) Det er tydelig at Peter hadde lært at Kristi etterfølgere burde la seg lede av kjærlighet, ikke av hevnlyst. – Matteus 5:9.

Alle som ’følger nøye i Jesu fotspor’, vil etterligne hans kjærlige og vennlige væremåte. «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, . . . idet han behersker seg under onde forhold,» sies det i 2. Timoteus 2:24. Slike egenskaper vil være tydelige i en kristens levemåte, som bør være preget av fred og forsoning.

Fredelige ’ambassadører for Kristus’

Apostelen Paulus skrev til sine trosfeller: «Vi er derfor ambassadører i Kristi sted . . . Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2. Korinter 5:20) Ambassadører blander seg ikke opp i politiske og militære anliggender i de landene der de tjenestegjør. De inntar isteden en nøytral holdning. Deres oppgave er å representere og forsvare den regjeringen de taler på vegne av.

Det er på lignende måte med Kristi ambassadører og envoyeer. De betrakter Jesus som Konge og forsvarer hans himmelske rike ved fredelig å forkynne det gode budskap. (Matteus 24:14; Johannes 18:36) Paulus skrev derfor til de kristne på hans tid: «[Vi] fører . . . ikke krig etter det vi er i kjødet. Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å rive ned . . . resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud.» – 2. Korinter 10:3–5; Efeserne 6:13–20.

Da Paulus skrev disse ordene, ble de kristne forfulgt i mange land. De kunne naturligvis ha tatt igjen. Isteden fortsatte de å elske sine fiender og å forkynne budskapet om forlikelse, eller forsoning, for alle som ville høre. Oppslagsverket Encyclopedia of Religion and War sier: «Jesu tidligste etterfølgere tok avstand fra krig og militærtjeneste», for de var klar over at den slags var «uforenelig med Jesu etikk om kjærlighet og med befalingen om å elske sine fiender». *

I likhet med de første kristne anerkjenner Jehovas vitner Jesus som sin Konge. De anerkjenner ham også som Konge i Guds rike – en himmelsk regjering som snart skal skape varig fred og sikkerhet på jorden. (Daniel 2:44; Matteus 6:9, 10) Som ambassadører og envoyeer forkynner de derfor om dette rikets overlegenhet. Samtidig går de inn for å være gode samfunnsborgere i det landet de bor i, ved at de betaler skatt, og ved at de er lovlydige, så sant det ikke kommer i konflikt med Guds lov. – Apostlenes gjerninger 5:29; Romerne 13:1, 7.

Men noen ganger blir Jehovas vitner dessverre misforstått, baktalt og forfulgt, slik de første kristne ble. Likevel tar de aldri igjen. De prøver isteden å ’holde fred med alle mennesker’ i håp om at noen motstandere skal «bli forlikt med Gud» og få muligheten til å oppnå evig liv. * – Romerne 12:18; Johannes 17:3.

[Fotnoter]

HAR DU LURT PÅ DETTE?

▪ Hvordan bør de kristne behandle sine fiender? – Matteus 5:43–45; Romerne 12:20, 21.

▪ Hvordan reagerte Jesus da han ble forfulgt? – 1. Peter 2:21, 23.

▪ Hvorfor tok de første kristne avstand fra bokstavelig krigføring? – 2. Korinter 5:20; 10:3–5.