Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Ibn Battutas eventyrlige reiser

Ibn Battutas eventyrlige reiser

Ibn Battutas eventyrlige reiser

I ÅR 1325 drog en ung mann ut fra Tanger i Marokko på den første av en rekke reiser som skulle føre ham til noen av de fjerneste delene av den da kjente verden, deriblant de landene som i dag heter India, Indonesia, Iran, Kina, Mali, Russland, Syria, Tanzania og Tyrkia, og alle de arabiske landene. Mannen var Abu Abdallah ibn Battuta, og han reiste over 120 000 kilometer – en bragd uten sidestykke før dampalderen.

Ibn Battuta er blitt kalt islams store reisende og den største reisende i førmoderne tid. Hans memoarer, som ble nedskrevet etter at han kom hjem for siste gang, etter nesten 30 år på reise, kastet lys over mange fasetter ved livet og kulturen på 1300-tallet, særlig i middelalderens muslimske verden.

Pilegrimsferd til Mekka

Ibn Battuta reiste fra Tanger for å besøke de hellige stedene og for å foreta haddsj (hajj), den muslimske pilegrimsferden til Mekka, som blir krevd av hver voksen muslim som er økonomisk og fysisk i stand til å reise. Mekka ligger nesten 5000 kilometer øst for Tanger. Som de fleste andre pilegrimer valgte Ibn Battuta av sikkerhetsgrunner å slå følge med karavaner som kunne hjelpe ham til å nå fram til bestemmelsesstedet hans.

Fordi Ibn Battutas far var kadi, det vil si dommer, fikk også sønnen utdannelse som kadi, den beste utdannelsen det var mulig å få i Tanger. Når de som han slo seg sammen med på reisene sine, fikk vite om dette, gjorde de ham til sin dommer for å få avgjort eventuelle uoverensstemmelser underveis.

Til Alexandria, Kairo og øvre del av Nilen

Karavanen fulgte kysten av Nord-Afrika til Egypt. Her så Ibn Battuta det berømte fyrtårnet i Alexandria – et av oldtidens underverker – som allerede da delvis lå i ruiner. Han beskrev Kairo som «uovertruffen i sin mangfoldighet av bygninger, uforlignelig i skjønnhet og prakt, møtestedet for tilreisende og frareisende, oppholdsstedet for høy og lav, byen der mylderet av mennesker svulmer som havets bølger». Han var en stor beundrer av båtene, hagene, basarene, de religiøse bygningene og skikkene i denne imponerende byen. I Egypt søkte og oppnådde han støtte og beskyttelse hos religiøse ledere og andre lærde og innflytelsesrike personer, og det samme gikk han inn for å gjøre også andre steder han kom til.

Fra Kairo fulgte han Nilen sørover til Øvre Egypt, og underveis nøt han gjestfrihet hos religiøse menn og i klostre og også på donasjonsstøttede herberger og læresteder, som da var vanlige i muslimske byer. Planen hans var å dra gjennom ørkenen til Rødehavet, seile til den vestlige delen av Arabia og så dra til Medina, der profeten Muhammeds moské lå, og videre til Mekka. Men på grunn av krigshandlinger kom han ikke fram, så han drog tilbake til Kairo.

En lang omvei

Ibn Battuta var fortsatt bestemt på å komme seg til Medina og Mekka, så han drog nordover til Gaza, deretter til Hebron og så til det som ble holdt for å være gravstedet til Abraham, Isak og Jakob. På veien til Jerusalem og Klippedomen gjorde han opphold i Betlehem, der han la merke til den ærbødighet som de som kalte seg kristne, viste Jesu fødested.

Ibn Battuta drog så nordover til Damaskus, der han studerte hos framstående muslimske lærde og fikk papirer som beviste at han hadde rett til å undervise som lærer. Omajade-moskeen (Omayyade-moskeen) i Damaskus var «verdens mest praktfulle moské», sa han. Lokale basarer solgte smykker, tøystoffer, skrivesaker, bøker og glassting, mens boder som tilhørte offentlige notarer, hadde «fem–seks vitner til stede og en person som var bemyndiget av kadien til å foreta vielser». Ibn Battuta giftet seg faktisk mens han var i Damaskus. Men bruden var bare én av mange koner og konkubiner som forsvinner ut av historien hans like raskt som de kommer inn i den.

I Damaskus sluttet Ibn Battuta seg til andre pilegrimer som skulle til Mekka. På veien slo gruppen hans leir ved en kilde der vannbærere brukte bøffelskinn til å lage store cisterner, eller vanntanker. De reisende hentet vann derfra til kamelene sine og også til sine egne vannsekker før de krysset ørkenen. Omsider kom Ibn Battuta fram til Mekka. Dette var den første av sju pilegrimsreiser han foretok dit. De fleste pilegrimer drog hjem igjen etter at de hadde utført ritualene sine. Men ikke Ibn Battuta. Han drog til Bagdad, «av ren og skjær eventyrlyst», skriver biografen Ross E. Dunn.

Blir globetrotter for alvor

I Bagdad, som da var islams hovedstad, ble Ibn Battuta imponert over de offentlige badene. «Hver badeanstalt har et større antall private baderom», skrev han. «Hvert av disse har også en vaskekum i hjørnet, med to kraner med varmt og kaldt vann.» En vennlig general gjorde det mulig for den unge Ibn Battuta å få treffe sultanen, Abu Sa’id. Da Ibn Battuta drog fra dette møtet, hadde han med seg kostbare gaver – en hest, en seremoniell kappe og et introduksjonsbrev der guvernøren av Bagdad ble anmodet om å skaffe ham kameler og forsyninger.

Senere seilte Ibn Battuta til de østafrikanske havnebyene Mogadishu, Mombasa og Zanzibar før han drog videre til Arabia og inn i Persiabukta. Han beskrev senere de menneskene, skikkene og varene han så underveis – gjestfriheten mot reisende kjøpmenn i Somalia, betelnøttygging og kokosnøttdyrking i Jemen og perledykking i Persiabukta. Han drog deretter til India, men tok en ekstremt lang omvei – han reiste gjennom Egypt, Syria og Anatolia (Tyrkia), tvers over Svartehavet, rundt den nordlige delen av Kaspihavet og så ned til det som i dag er Kasakhstan, Usbekistan, Afghanistan og Pakistan.

Fra India til Kina

I India arbeidet Ibn Battuta som kadi for sultanen av Delhi i åtte år. Sultanen, som visste at Ibn Battuta var glad i å reise, bestemte seg for å sende ham som ambassadør til den mongolske keiseren av Kina, Togon-temür. Ved ankomsten skulle han overbringe en diplomatisk gave som bestod av «100 fullblodshester, 100 hvite slaver, 100 hinduiske danse- og syngepiker, 1200 stykker stoff av forskjellige slag, kandelabre og kar i gull og sølv, kapper av brokade, hatter, pilkogger, sverd, perlebroderte hansker og 15 evnukker».

I havnebyen Calicut i Sør-India så Ibn Battuta store handelsfartøyer, kalt djunker, som seilte på den ruten han hadde tenkt å ta til Kina. Skipene hadde så mange som 12 seil, alle laget av flettet bambus, og de hadde et mannskap på opptil 1000 personer – 600 sjømenn og 400 soldater. Sjømennenes familier bodde om bord på skipene, der «de [dyrket] urter, grønnsaker og ingefær i trebeholdere», sa Ibn Battuta.

Skipsforlis hindret Ibn Battuta i å komme seg til Kina og fullføre sitt diplomatiske oppdrag. I stedet trådte han i tjeneste hos en muslimsk hersker på Maldivene og var den første som beskrev skikkene der for omverdenen. Omsider kom han seg til Kina. Men i tillegg til alt det han likte der, så han ting som krenket hans religiøse følelser. Det lille han skrev om Kina, får noen til å tvile på at han reiste så mye der som han hevder. Kanskje han bare kom til noen havnebyer i Sør-Kina.

Sorger på hjemveien

Da Ibn Battuta kom tilbake til Damaskus, fikk han vite at en sønn som han hadde reist fra der omkring 20 år tidligere, hadde vært død i 12 år, og at hans egen far, som bodde i Tanger, hadde vært død i 15 år. Nå var det år 1348, og svartedauden herjet i Midtøsten. Ibn Battuta rapporterte faktisk at det i Kairo døde 21 000 mennesker hver dag!

Et år senere kom Ibn Battuta, som nå var 45 år gammel, tilbake til Marokko, bare for å finne ut at moren hans hadde dødd av pesten noen måneder tidligere. Han hadde vært 21 år da han reiste ut. Hadde 24 år på reise tilfredsstilt hans eventyrlyst? Tydeligvis ikke, for snart satte han kursen mot Spania. Tre år senere la han ut på den siste av reisene sine. Den førte ham til Niger-elven og til Timbuktu (nå Tombouctou), en by i det afrikanske landet som nå heter Mali.

Får i oppdrag å skrive sine memoarer

Etter at sultanen av Fez i Marokko hadde hørt om Ibn Battutas reiser, gav han ham beskjed om å lage en skriftlig beretning til glede for hoffet og gav ham en sekretær, Ibn Juzayy. Det ferdige verket fikk ikke stor utbredelse på arabisk og begynte ikke å bli oversatt til vestlige språk før etter at beretningen ble gjenoppdaget av europeiske lærde på 1800-tallet.

Ibn Juzayy omtaler reiseskildringen som et sammendrag av den reisendes diktat, men det ser ut til at han tok seg noen friheter med fortellingen. Uansett gir dette verket unik innsikt i middelalderens dagligliv, handelsvirksomhet, skikker, religion og politikk i de landene Ibn Battuta besøkte, særlig i den islamske verden.

[Bilde på side 14]

En illustrasjon laget av al-Wasiti på 1200-tallet som forestiller muslimer på pilegrimsreise

[Rettigheter]

Scala/White Images/Art Resource, NY

[Bilde på side 16]

Det katalanske atlas fra 1375, som viser en del av det området som Ibn Battuta reiste i

[Rettigheter]

Snark/Art Resource, NY