HVORFOR skulle du være interessert i en romersk keiser som levde i oldtiden? Hvis du er interessert i kristendommen, kan det være greit å vite at Konstantins politiske og religiøse manøvrer har påvirket trosoppfatningene og skikkene til mange kirkesamfunn helt fram til i dag. Vi skal nå se litt nærmere på det.

I 313 evt. hersket Konstantin i Vestromerriket, mens Licinius og Maximinus hersket i Østromerriket. Konstantin og Licinius innførte religionsfrihet for alle, også for de kristne. Konstantin beskyttet kristendommen, for han tenkte at den kunne forene hans rike. *

Konstantin ble derfor forferdet over å oppdage at kirkesamfunnene var dypt uenige seg imellom. Han ønsket at de skulle bli enige, og gikk derfor inn for å avgjøre hva som var «den rette» lære, og deretter tvinge dem til å godta den. Biskoper som ville innynde seg hos ham, måtte inngå religiøse kompromisser, og de som gjorde det, ble fritatt for skatt og fikk sjenerøs støtte og beskyttelse. Historikeren Charles Freeman sier: «De som kom fram til den ‘rette’ versjon av den kristne lære, fikk ikke bare adgang til himmelen,  men også til enorme ressurser på jorden.» Prestene ble på den måten mektige skikkelser i verdslige saker. «Kirken hadde fått en beskytter», sier historikeren A.H.M. Jones, «men den hadde også fått et overhode.»

Konstantins allianse med biskopene førte til at det oppstod en religion med læresetninger som var dels kristne, dels hedenske. Det kunne neppe ha blitt annerledes, for keiserens mål var religiøst mangfold, ikke religiøs sannhet. Det var tross alt et hedensk rike han hersket over. For å gjøre begge religiøse leirer til lags var han «bevisst tvetydig i sine handlinger og i sitt styre generelt», skriver en historiker.

Selv om Konstantin gav seg ut for å være en forkjemper for kristendommen, stod han fortsatt med ett ben i den hedenske verden. Han drev for eksempel med astrologi og andre former for spådomskunst – noe Bibelen fordømmer. (5. Mosebok 18:10–12) På Konstantinsbuen i Roma ser man ham ofre til hedenske guder. Han fortsatte å ære solguden ved å få framstilt mynter med solgudens bilde på og ved aktivt å støtte hans kultus. Og i sine senere år lot Konstantin en liten by i Umbria i Italia få bygge et tempel for ham selv og familien hans og utnevne prester til å tjene der.

Konstantin ventet med å la seg døpe som «kristen» til kort tid før han døde i 337. Mange mener at han utsatte dåpen for å beholde støtten fra både kristne og hedenske elementer i riket. Hans liv og det at han ble døpt så sent, reiser uansett tvil om hvor oppriktig han var i sin kristne tro. Én ting er sikkert: Den kirken Konstantin godkjente, ble en mektig politisk og religiøs enhet, som vendte Kristus ryggen og omfavnet verden. Men Kristus sa om sine etterfølgere: «De [er ikke] en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17:14) Fra denne kirken – som nå var verdslig – fikk utallige trosretninger sitt utspring.

Hva betyr alt dette for oss? Det betyr at vi ikke uten videre bør godta det et trossamfunn lærer, men at vi bør undersøke det i lys av Bibelen. – 1. Johannes 4:1.