Frafall

Definisjon: Frafall er det å forlate eller svikte tilbedelsen av og tjenesten for Gud, i virkeligheten et opprør mot Jehova Gud. Noen frafalne hevder at de kjenner Gud og tjener ham, men forkaster læresetninger eller krav som finnes i Guds Ord. Andre hevder at de tror på Bibelen, men forkaster Jehovas organisasjon.

Bør vi vente at det skal framstå frafalne innen den kristne menighet?

1. Tim. 4: 1: «Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.»

2. Tess. 2: 3: «La ingen bedra dere på noe vis! For først [før Jehovas dag kommer] må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse.»

Noen kjennetegn på frafalne:

De prøver å gjøre andre til sine etterfølgere og skaper derved sekteriske splittelser

Apg. 20: 30: «Blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.»

 2. Pet. 2: 1, 3, NV: «Det . . . kommer til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter og skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem . . . Og med begjærlighet skal de utnytte dere med falske ord.»

De hevder kanskje at de tror på Kristus, men de tar lett på det forkynnelses- og undervisningsarbeidet som han gav sine etterfølgere i oppdrag å utføre

Luk. 6: 46: «Hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! og gjør ikke det jeg sier?»

Matt. 28: 19, 20: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.»

Matt. 24: 14: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

De hevder kanskje at de tjener Gud, men de forkaster hans representanter, hans synlige organisasjon

Jud. 8, 11: «Disse menneskene [gjør] det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter [slike som er herlige, NV]. Ve dem! . . . de har gjort opprør som Korah og er gått til grunne.»

4. Mos. 16: 1—3, 11, 19—21: «Korah . . . fikk med seg to hundre og femti israelitter som var høvdinger i folket . . . De slo seg sammen mot Moses og Aron og sa til dem: ’Nå går dere for langt! Alle som tilhører menigheten, er hellige, og [Jehova] er midt iblant dem. Hvorfor vil dere da sette dere over [Jehovas] menighet?’ [Moses sa:] ’Si meg da, du og hele flokken din, som slår dere sammen mot [Jehova]: Hva er Aron, siden dere er misnøyde og murrer mot ham?’ Korah hadde samlet hele flokken mot dem ved inngangen til møteteltet. Da viste [Jehovas] herlighet seg for hele menigheten. Og [Jehova] sa til Moses og Aron: ’Skill dere ut fra denne flokken, så skal jeg gjøre ende på dem på et øyeblikk!’»

 De forlater ikke bare den sanne tro, men de ’slår’ deretter sine tidligere medarbeidere ved å komme med offentlig kritikk og ved å bruke andre metoder for å hindre arbeidet deres. Slike frafalne anstrenger seg for å rive ned, ikke for å bygge opp

Matt. 24: 45—51, EN: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? . . . Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hogge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne.»

2. Tim. 2: 16—18: «Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakket. For de som driver med det, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann. Til dem hører Hymeneus og Filetus. De har forlatt sannheten og er kommet på avveier, for de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted, og de bryter ned troen hos folk.»

Vil trofaste kristne omgås frafalne, enten personlig eller ved å lese deres litteratur?

2. Joh. 9, 10: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NV].»

Rom. 16: 17, 18: «Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem. . . . Med fine ord og talemåter fører de godtroende folk på avveier.»

Kan det få skadelige følger å tilfredsstille sin nysgjerrighet og finne ut hvordan de frafalne tenker?

Ordsp. 11: 9, EN: «Med munnen ødelegger den gudløse [den frafalne, NV] sin neste.»

 Jes. 32: 6: «En dåre taler jo bare dårskap, i sitt hjerte legger han onde planer: Han vil gjøre gudløs gjerning [virke for frafall, NV], tale vilt og vrangt mot [Jehova], la den sultende savne mat og den tørstende mangle drikke.» (Jevnfør Jesaja 65: 13, 14.)

Hvor alvorlig er det å falle fra?

2. Pet. 2: 1: «De skal lure inn vranglære som fører til undergang, og til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem. Dermed fører de seg selv snart i fortapelse.»

Job 13: 16: «Ingen gudløs [frafallen, NV] kan tre fram for ham.»

Hebr. 6: 4—6: «Når noen engang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester [pælfester, NV] selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.»