Sjel

Definisjon: I Bibelen er ordet «sjel» oversatt fra det hebraiske ordet nẹfesj og det greske ordet psykhẹ. Den måten Bibelen bruker ordet «sjel» på, viser at sjelen kan være et menneske eller et dyr eller livet til et menneske eller et dyr, og slik er det hebraiske og det greske ordet også gjengitt i mange bibeloversettelser. Mange oppfatter imidlertid «sjelen» som en immateriell eller åndelig del av mennesket som lever videre når det fysiske legeme dør. Andre oppfatter sjelen som livsprinsippet. Men disse sistnevnte oppfatningene er ikke i samsvar med Bibelen.

Hva sier Bibelen som hjelper oss til å forstå hva sjelen er?

1. Mos. 2: 7, EN: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (Legg merke til at det ikke står at mennesket fikk en sjel, men at det ble en sjel, en levende person.) (Den delen av det hebraiske ordet som her er gjengitt med «sjel», er nẹfesj. Den norske oversettelsen av 1978 sier «skapning».)

1. Kor. 15: 44, 45: «For slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv.» (De kristne greske skrifter gir således uttrykk for den samme oppfatning som de hebraiske skrifter når det gjelder hva sjelen er.) (Det greske ordet som her er oversatt med «sjel», er akkusativ av psykhẹ.)

 1. Pet. 3: 20: «På Noahs tid . . . ble noen få mennesker [sjeler, EN] — i alt åtte — frelst ved vann.» (Det greske ordet som her er oversatt med «mennesker» eller «sjeler», er psykhai, flertallsformen av psykhẹ.)

1. Mos. 9: 5, NV: «Blodet av deres sjeler [eller «liv»; hebraisk: fra nẹfesj] skal jeg kreve tilbake.» (Her sies det at sjelen har blod.)

Jos. 11: 11: «Hver skapning [hebraisk: nẹfesj; sjel, EN] som fantes der, hogg Josva ned med sverd.» (Når disse sjelene ble hogd ned med sverd, kan de ikke ha vært ånder.)

Hvor i Bibelen står det at dyrene er sjeler?

1. Mos. 1: 20, 21, 24, 25: «Gud sa: ’I vannet skal det myldre av liv [hebraisk: nẹfesj] . . . ’ Og Gud skapte de store sjødyrene og alt liv [nẹfesj] som det yrer og kryr av i vannet, hvert etter sitt slag, og alle dyr som har vinger til å fly med, hvert etter sitt slag. . . . Gud sa: ’Jorden skal la alle slags levende skapninger [nẹfesj] gå fram, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.’ . . . Gud skapte alle slags ville dyr og alle slags fe og krypet på marken av alle slag.»

3. Mos. 24: 17, 18: «Når noen slår et menneske [bokstavelig: et menneskes sjel; hebraisk: nẹfesj] i hjel, skal han dø. Den som slår i hjel et dyr [bokstavelig: et dyrs sjel; hebraisk: nẹfesj], skal gi vederlag for det, liv for liv.» (Legg merke til at det samme hebraiske ordet for «sjel» blir brukt om både mennesker og dyr.)

Åp. 16: 3: «Det ble til blod som av en død kropp, og alt liv [hver levende sjel, EN; gresk: psykhẹ] i havet døde.» (Vi ser at også de kristne greske skrifter viser at dyrene er sjeler.)

Er det noen autoriteter som ikke er Jehovas vitner, som er enige i at dette er Bibelens lære om sjelen?

«Det [er ikke] tale om noen dikotomi [todeling] i form av kropp og sjel i GT [Det gamle testamente]. Israelitten så tingene som noe konkret, i sin helhet, og han betraktet følgelig menneskene som personer og ikke som sammensetninger. Ordet nepeš [nẹfesj], som riktignok er oversatt med vårt ord ’sjel’, sikter aldri til en ’sjel’ atskilt fra legemet eller personen. . . . Ordet [psykhẹ] er det ordet i NT  [Det nye testamente] som tilsvarer nepeš. Det kan bety livsprinsippet, selve livet, eller det levende vesen.» — New Catholic Encyclopedia (1967), bd. XIII, s. 449, 450.

«Det hebraiske ordet for ’sjel’ (nefesj, det som ånder) ble brukt av Moses . . . , og det betegner et ’levende vesen’ og brukes også om andre vesener enn mennesker. . . . Det nye testamente bruker psykhẹ (’sjel’) på tilsvarende måte.» — The New Encyclopædia Britannica (1976), Macropædia, bd. 15, s. 152.

«Den oppfatning at sjelen fortsetter sin tilværelse etter at kroppen har gått i oppløsning, er et resultat av filosofiske eller teologiske spekulasjoner snarere enn av enkel tro, og den kommer følgelig ikke tydelig til uttrykk noe sted i Bibelen.» — The Jewish Encyclopedia (1910), bd. VI, s. 564.

Kan menneskesjelen dø?

Esek. 18: 4, EN: «Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel; meg hører de til; den [hebraisk: den nẹfesj; den sjel, GN, Åk] som synder, han skal dø.»

Matt. 10: 28: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen [eller «livet»]. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel [gresk: akkusativ av psykhẹ] og legeme i helvete [gresk: gẹenna].»

Apg. 3: 23: «Hver og en [gresk: psykhẹ; hver sjel, EN] som ikke hører på denne profet, skal bli utryddet av folket.»

Jak. 5: 20: «Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden.»

Er det mulig for menneskesjeler (mennesker) å leve evig?

Se sidene 252—255, under overskriften «Liv».

Er «sjelen» det samme som «ånden»?

Fork. 12: 7: «Støvet vender tilbake til jorden, og ånden [eller livskraften; hebraisk: rụach] går [vender tilbake, EN] til Gud, som gav den.» (Legg merke til at det hebraiske ordet for ånd er rụach. Det ordet som blir oversatt med sjel,  er nẹfesj. Skriftstedet betyr ikke at ånden ved døden bokstavelig talt drar hele den lange veien til der hvor Gud er; det betyr at menneskets hele og fulle mulighet for å få liv igjen avhenger av Gud. Hvis en som har kjøpt en eiendom, ikke betaler de avtalte avdragene, sier vi på lignende måte at eiendommen ’går tilbake’ til eieren.)

Fork. 3: 19: «Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre, samme livsånde [hebraisk: rụach] har de alle.» (Både mennesker og dyr har altså den samme rụach eller ånd. Se kommentarene til versene 20 og 21 på sidene 437, 438.)

Hebr. 4: 12: «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel [gresk: psykhẹs] og ånd [gresk: pneumatos], marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.» (Legg merke til at det greske ordet for «ånd» ikke er det samme som for «sjel».)

Fortsetter mennesket en bevisst tilværelse etter at ånden har forlatt legemet?

Sal. 146: 4, EN: «Farer hans ånd [hebraisk: fra rụach] ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» (Se også Salme 104: 29.)

Hva er opprinnelsen til kristenhetens tro på en immateriell, udødelig sjel?

«Tanken om en udødelig sjel stammer som kjent ikke fra Bibelen, men fra gresk religiøsitet og filosofi.» — Prof. dr. theol. Jakob Jervell i foredraget «De siste ting, det bibelske budskap» i serien «Universitetenes radioforedrag», 21. nov. 1962.

«I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendig eksisterende og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige . . . Fra det hellenistiske miljøet overtok kristendommen i stor utstrekning denne dualismen, som er ukjent i jødisk tenkning.» — Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1980), bd. 10, s. 475.

 «Sjelens udødelighet er en gresk forestilling som ble utformet i gamle mysteriekultuser og utarbeidet i detalj av filosofen Platon.» — Presbyterian Life, 1. mai 1970, s. 35.

«’Faidon’-dialogen har allerede mye av Platons egen tenkning i seg. Den lærer at sjelen er udødelig, og den har hatt stor innflytelse på vårt kristne forestillingsliv ned gjennom tidene.» — Familieboka, 4. utg., bd. 8, s. 3.

«Tror vi at døden er noe? . . . Er døden noe annet enn det at sjelen skiller seg fra kroppen? Og å være død, det er at kroppen er for seg selv, skilt fra sjelen, og at sjelen er for seg selv, skilt fra kroppen? Er døden noe annet enn dette? . . . Stenger ikke sjelen døden ute? Jo. Så er sjelen udødelig? Ja, det er den.» — Platons «Faidon», avsn. 64, 105.

«Vi har sett at de babylonske teologene viet udødelighetens problem stor oppmerksomhet. . . . Verken folket eller lederne for den religiøse tenkning så noen gang muligheten av en total tilintetgjørelse av noe som en gang var blitt kalt til livet. Døden var en overgang til et annet slags liv.» — The Religion of Babylonia and Assyria (Boston 1898), M. Jastrow jr., s. 556.

Se også sidene 94—96, under overskriften «Døden».