Lidelser

Definisjon: Smerte eller sorg. Lidelsene kan være fysiske, mentale eller følelsesmessige. Det er mange ting som kan forårsake lidelser — for eksempel de skader som oppstår på grunn av krig og kommersiell griskhet, uheldige arvelige faktorer, sykdom, ulykker, naturkatastrofer, uvennlige ord eller handlinger, press fra demoner, bevisstheten om en truende katastrofe eller ens egen dumhet. Her skal vi drøfte lidelser som har disse forskjellige årsakene. En kan imidlertid også oppleve lidelser fordi en er følsom overfor den dårlige forfatning andre mennesker er i, eller fordi en gremmes over andres ugudelige oppførsel.

Hvorfor tillater Gud lidelser?

Hvem har egentlig skylden?

Menneskene har skylden for en stor del av lidelsene. De utkjemper kriger, begår forbrytelser og forurenser miljøet. De er ofte motivert av griskhet istedenfor omtanke for sin neste når de driver forretninger, og de tillegger seg ofte vaner som de vet er helsefarlige. Når de gjør dette, skader de andre og seg selv. Ville det være rimelig å vente at menneskene skulle være immune mot virkningene av det de gjør? (Gal. 6: 7; Ordsp. 1: 30—33) Er det fornuftig å gi Gud skylden for det som menneskene gjør selv?

Satan og hans demoner har også en del av ansvaret. Bibelen viser at onde ånders innflytelse er en vesentlig årsak til lidelsene. Mange gir Gud skylden for lidelsene, men det er slett ikke han som står bak dem. — Åp. 12: 12; Apg. 10: 38; se også sidene 340—342, under overskriften «Satan Djevelen».

Hvordan begynte lidelsene? For å finne årsakene må vi rette oppmerksomheten mot alle menneskers foreldre, Adam og Eva. Jehova Gud skapte dem fullkomne og satte dem i paradisiske omgivelser. Hvis de hadde vært lydige mot Gud, ville de aldri ha blitt syke, og de ville aldri ha dødd. De kunne ha gledet seg over livet som fullkomne mennesker for evig. Det var ikke Jehovas hensikt at menneskene skulle lide. Men Jehova sa klart og tydelig til Adam at lydighet var en forutsetning for at menneskene skulle kunne fortsette å glede seg over det han hadde gitt dem. De måtte  selvsagt puste, spise, drikke og sove for å fortsette å leve. Men hvis de skulle glede seg fullt ut over livet og få lov til å leve et slikt liv for evig, måtte de rette seg etter Guds krav på det moralske område. De valgte imidlertid å gå sine egne veier og fastsette sine egne normer for godt og ondt og vendte seg derved bort fra Gud, livets Giver. (1. Mos. 2: 16, 17; 3: 1—6) Synd førte til død. Det var som syndere at Adam og Eva satte barn til verden, og de kunne ikke gi videre til sine barn noe de selv ikke lenger hadde. Alle ble født i synd, med tilbøyeligheter til å gjøre det som er galt, og med svakheter som kunne føre til sykdom, en arv som var knyttet til synden, og som til slutt ville resultere i døden. Fordi alle på jorden i dag er født i synd, opplever vi alle lidelser på forskjellige måter. — 1. Mos. 8: 21; Rom. 5: 12.

Forkynneren 9: 11 (EN) sier at «tid og hendelse [uforutsett hendelse, NV]» også har innvirkning på det som hender oss. Vi kan bli skadet, ikke fordi Djevelen direkte står bak det som skjer, eller fordi noe menneske skader oss, men fordi vi tilfeldigvis befinner oss på et bestemt sted i et uheldig øyeblikk.

Hvorfor gjør ikke Gud noe for å fjerne menneskenes lidelser? Hvorfor må vi lide for noe Adam gjorde?

I Bibelen forteller Gud hvordan vi kan unngå mange lidelser. Han har gitt oss de aller beste råd med hensyn til hvordan vi bør leve. Når vi følger dem, blir vårt liv fylt med mening. Vi får et lykkelig familieliv, vi kommer i et nært samfunn med mennesker som virkelig har kjærlighet til hverandre, og vi blir beskyttet mot handlinger som kan føre til store, unødige fysiske lidelser. Men sett at vi ignorerer denne hjelpen. Er det da riktig å gi Gud skylden for de problemer som vi fører over oss selv og andre? — 2. Tim. 3: 16, 17, EN; Sal. 119: 97—105.

Jehova har truffet tiltak for å gjøre slutt på alle lidelser. Han skapte de to første menneskene fullkomne, og i sin kjærlighet la han alt til rette for at de skulle kunne leve et lykkelig liv. Men de vendte Gud ryggen, og det med overlegg. Var Gud da forpliktet til å gripe inn for å beskytte deres barn mot virkningene av det foreldrene hadde gjort? (5. Mos. 32: 4, 5; Job 14: 4) Som vi vet, kan ektepar oppleve den glede som følger med det å sette barn til verden, men  det er også ansvar forbundet med det. Foreldrenes holdning og det de gjør, berører barna. Ikke desto mindre viste Jehova sin vidunderlige ufortjente godhet ved å sende sin egen, høyt elskede Sønn til jorden for at han skulle gi sitt liv som en løsepenge — for at de av Adams etterkommere som ville verdsette og vise tro på denne foranstaltningen, skulle kunne bli befridd for alle lidelsene. (Joh. 3: 16) Som følge av dette har vi som lever i dag, anledning til å få det Adam mistet — liv som et fullkomment menneske på en paradisisk jord uten lidelser. Er ikke dette en kjærlig foranstaltning?

Se også sidene 135—137, under «Gjenløsningen».

Hvilke grunner hadde Gud, som er kjærlighet, til å la lidelsene få fortsette så lenge?

Har vi hatt gagn av at han har gjort det fram til nå? «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (2. Pet. 3: 9) Hvis Gud hadde fullbyrdet dødsdommen over Adam og Eva med én gang da de syndet, ville ingen av oss ha levd i dag. Vi er derfor glad for at han ikke gjorde det. Hvis Gud på et senere tidspunkt hadde tilintetgjort alle som var syndere, ville vi heller ikke ha blitt født. Det at Gud har latt denne syndige verden eksistere fram til i dag, har ført til at vi er blitt født og har fått anledning til å lære hans veier, til å gjøre de nødvendige forandringer i vårt liv og til å benytte oss av hans kjærlige foranstaltninger for evig liv. Det at Jehova har gitt oss denne muligheten, er et uttrykk for hans store kjærlighet. Bibelen viser at Gud har fastsatt et tidspunkt da han skal ødelegge denne onde ordning. Den tiden er nær. — Hab. 2: 3; Sef. 1: 14.

Guds tjenere kan lide overlast og komme til skade i denne tingenes ordning, men Gud kan og vil fjerne virkningene av det. Det er ikke Gud som forårsaker lidelsene. Men ved hjelp av Jesus Kristus vil Gud oppreise de døde, helbrede de lydige for alle deres sykdommer, fjerne alle spor av synden og til og med la minnet om de sorger vi har hatt, blekne i vårt sinn. — Joh. 5: 28, 29; Åp. 21: 4; Jes. 65: 17.

Den tiden som har gått, har vært nødvendig for at de stridsspørsmål som ble reist i Eden, skulle bli avgjort. Nærmere detaljer finner du på sidene 87—89 og 341, 342.

 Som enkeltpersoner lengter vi etter å bli befridd for lidelsene. Men når Gud går til handling, må han gjøre det til gagn for alle som elsker det som er rett, ikke bare for noen få. Gud gjør ikke forskjell på folk. — Apg. 10: 34.

Illustrasjoner: Kjærlige foreldre lar et barn gjennomgå en smertefull operasjon på grunn av de fordelaktige resultatene den kan gi. «Raske løsninger» som skal kurere smertefulle sykdommer, er ofte overfladiske. Det tar vanligvis lengre tid å fjerne årsaken.

Hvorfor kunne ikke Gud ha tilgitt Adam og derved forhindret de forferdelige lidelsene menneskeheten har erfart?

Ville det egentlig ha forhindret lidelsene, eller ville det isteden ha gjort Gud ansvarlig for dem? Hva skjer når en far bare overser gale ting hans barn gjør med fullt overlegg, istedenfor å være bestemt og tukte dem? Barna blir ofte innblandet i den ene forseelsen etter den andre, og faren har en stor del av ansvaret.

På lignende måte kan vi si at hvis Jehova hadde tilgitt Adam hans overlagte synd, ville han i virkeligheten ha blitt medskyldig. Det ville slett ikke ha forbedret forholdene på jorden. (Jevnfør Forkynneren 8: 11.) Det ville for øvrig ha ført til at Guds engler ville ha mistet respekten for ham, og det ville ha betydd at det ikke fantes noe virkelig grunnlag for å håpe på noe bedre. Men en slik situasjon kunne aldri ha oppstått, for rettferdighet er en uforanderlig grunnvoll for Jehovas herredømme. — Sal. 89: 15.

Hvorfor tillater Gud at barn blir født med alvorlige fysiske og mentale defekter?

Gud forårsaker ikke slike defekter. Han skapte de to første menneskene fullkomne og gav dem evnen til å frembringe fullkomne barn i sitt bilde. — 1. Mos. 1: 27, 28.

Vi har arvet synd fra Adam. Denne arven bærer med seg muligheten for fysiske og mentale defekter. (Rom. 5: 12; nærmere detaljer på sidene 245, 246) Denne nedarvede synden er med oss helt fra unnfangelsen i mors liv. Kong David skrev derfor: «Med synd ble jeg til i mors liv.» (Sal. 51: 7) Hvis Adam ikke hadde syndet, ville det bare ha vært gunstige  anlegg å føre videre. (Se side 318 for kommentarer til Johannes 9: 1, 2.)

Foreldre kan påføre sine ufødte barn skade — for eksempel ved narkotikamisbruk eller ved røkning under svangerskapet. Moren eller faren er naturligvis ikke i ethvert tilfelle ansvarlig for at barna har medfødte defekter eller dårlig helse.

I sin kjærlighet lar Jehova barn få nyte godt av Kristi gjenløsningsoffer. Av hensyn til foreldre som tjener Gud trofast, betrakter han deres små barn som hellige. (1. Kor. 7: 14) Dette motiverer gudfryktige foreldre som viser kjærlig omsorg for sine barn, til å passe på sin egen stilling innfor Gud. Når de unge blir gamle nok til å vise tro og være lydige mot Guds bud, gir Jehova dem det privilegium å komme i en godkjent stilling som hans tjenere. (Sal. 119: 9; 148: 12, 13; Apg. 16: 1—3) Det er verdt å merke seg at Jesus, som gjenspeilte sin Fars bilde til fullkommenhet, viste spesiell interesse for de unges ve og vel. Ja, en gang oppreiste han et barn fra de døde. Vi kan stole på at han vil fortsette å vise en slik interesse som vår messianske konge. — Matt. 19: 13—15; Luk. 8: 41, 42, 49—56.

Hvorfor tillater Gud at det finner sted naturkatastrofer, som volder store skader på liv og eiendom?

Det er ikke Gud som forårsaker jordskjelv, orkan, flom, tørke og vulkanutbrudd, som vi så ofte hører om i nyhetene. Han bruker ikke naturkatastrofer for å straffe bestemte mennesker. I stor utstrekning er årsaken naturkrefter som har virket siden jordens skapelse. Bibelen forutsa at vår tid skulle bli preget av store jordskjelv og matmangel, men dette betyr ikke at Gud eller Kristus er ansvarlig for dem. En meteorolog er ikke ansvarlig for det været han varsler. Disse naturkatastrofene inntreffer sammen med alt det andre som ble forutsagt i profetien om det sammensatte tegnet på avslutningen på denne tingenes ordning. De er derfor med på å vise at Guds rikes velsignelser er nær. — Luk. 21: 11, 31.

Mennesker har ofte et stort ansvar for de skader som skjer. På hvilken måte? Mange nekter å forlate risikoområdet eller unnlater å treffe nødvendige forholdsregler selv om  de får klare advarsler. — Ordsp. 22: 3; jevnfør Matteus 24: 37—39.

Gud kan kontrollere naturkreftene. Han gav Jesus Kristus makt til å stille en storm på Galilea-sjøen som et eksempel på hva han vil gjøre for menneskeheten under sitt messianske rike. (Mark. 4: 37—41) Ved å vende Gud ryggen avviste Adam en slik guddommelig inngripen til gagn for seg og sitt avkom. De som får liv under Kristi messianske styre, vil erfare en slik kjærlig omsorg, en omsorg som bare en regjering som har fått sin makt fra Gud, kan vise. — Jes. 11: 9.

Blir de som møter motgang og opplever ulykker, straffet av Gud på grunn av noe ondt de har gjort?

De som overtrer Guds normer for livsførsel, opplever dårlige resultater. (Gal. 6: 7) Noen ganger høster de ganske snart bitre frukter. Andre ganger ser det ut til at de har medgang i lang tid. Det motsatte hendte Jesus Kristus. Han gjorde aldri noe galt, men han ble brutalt mishandlet og drept. I denne tingenes ordning bør vi derfor ikke betrakte medgang som et bevis på Guds velsignelse, og vi bør heller ikke betrakte motgang som et bevis på hans mishag.

Job mistet det han eide, og fikk en avskyelig sykdom, men dette skjedde ikke fordi Gud hadde uvilje mot ham. Bibelen sier tydelig at det var Satan som stod bak. (Job 2: 3, 7, 8) Men de vennene som kom for å besøke Job, hevdet at hans sørgelige tilstand viste at han hadde gjort noe ondt. (Job 4: 7—9; 15: 6, 20—24) Jehova irettesatte dem med ordene: «Jeg er brennende harm . . . for dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job.» — Job 42: 7.

De onde kan ha medgang en stund. Asaf skrev: «Jeg ble harm på de hovmodige, jeg så at det gikk de ugudelige vel. Menneskers møye er de fri for, de blir ikke rammet som andre. De håner og taler ondskapsfullt, ovenfra truer de med trengsel. Ja, slik er de ugudelige som alltid er trygge og øker sin rikdom.» — Sal. 73: 3, 5, 8, 12.

Den dagen da de må gjøre regnskap overfor Gud, vil komme. Da vil han straffe de onde ved å tilintetgjøre dem for evig. Ordspråkene 2: 21, 22 sier: «De rettsindige skal bo  i landet [på jorden, NV], de hederlige skal få være der. Men de ugudelige skal ryddes ut og svikerne rives bort fra landet [jorden, NV].» Mange av de rettsindige har møtt motgang og ulykker, men da vil de kunne glede seg over fullkommen helse, og de vil få rikelig med mat, for det vil bli dyrket mer enn nok til alle på jorden.

Noen sier . . .

Hvorfor tillater Gud lidelsene i verden?

Du kan svare: Det er et spørsmål som vi alle er svært opptatt av. Kan jeg spørre hva som gjør at du tar det opp i dag? Så kan du kanskje si: 1) (Bruk stoff fra sidene 245—248.) 2) (Trekk fram andre skriftsteder som viser at årsakene til den slags lidelser som har rammet den du snakker med, vil bli fjernet.)

Eller du kan si (hvis vedkommende er bekymret over urettferdigheten i verden): Bibelen viser hvorfor det hersker slike tilstander i dag. (Fork. 4: 1; 8: 9) Visste du at den også viser hva Gud skal gjøre for å befri oss for disse lidelsene? — Sal. 72: 12, 14; Dan. 2: 44.

En annen mulighet: Du tror altså på Gud? . . . Tror du at Gud er kjærlighet? . . . Tror du at han er vis, og at han er allmektig? . . . Da må han ha gode grunner for å tillate lidelsene. Bibelen forteller om disse grunnene. (Se sidene 245—248.)