Kvinner

Definisjon: Voksne mennesker av hunnkjønn. Det hebraiske ordet for kvinne er ʼisjsjạh, som bokstavelig betyr «manninne».

Nedvurderer Bibelen kvinnene? Behandler den dem som mindreverdige mennesker?

1. Mos. 2: 18: «Da sa [Jehova] Gud: ’Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like [som et motstykke til ham, NV].’» (Gud sa ikke her at mannen er bedre enn kvinnen. Han viste snarere at kvinnen skulle ha egenskaper som ville utfylle mannens egenskaper innen Guds ordning. Et motstykke er den ene av to deler som utfyller hverandre. Noen egenskaper og evner er derfor mer fremtredende hos kvinner, som gruppe  betraktet, mens andre er mer fremtredende hos menn. Jevnfør 1. Korinter 11: 11, 12.)

1. Mos. 3: 16: «Til kvinnen sa [Gud]: ’. . . Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.’» (Denne uttalelsen, som Jehova kom med etter at Adam og Eva hadde syndet, var ikke en erklæring om noe mennene ble pålagt å gjøre, men en erklæring om hva Jehova på forhånd visste at de ville komme til å gjøre nå som selviskhet var blitt en del av menneskenes liv. En rekke senere bibelske beretninger forteller om de tragiske situasjonene som utviklet seg fordi mennene rådde over kvinnene i selviskhet. Men Bibelen sier ikke at Gud godkjente en slik handlemåte, eller at en slik handlemåte skulle være et eksempel for andre.)

Er det nedverdigende for kvinner å være underlagt menns lederskap?

Det å være underlagt lederskap er ikke nedverdigende i seg selv. Lederskap bidrar til at alt går ordentlig for seg, og Jehova er «ikke uordens Gud, men fredens Gud». (1. Kor. 14: 33) Jesus Kristus er underlagt Jehova Guds lederskap, og han finner stor tilfredshet i dette forholdet. — Joh. 5: 19, 20; 8: 29; 1. Kor. 15: 27, 28.

Mannen har fått et relativt lederskap, særlig i familien og i den kristne menighet. Gud har ikke gitt mannen absolutt myndighet over kvinnen; mannen må svare for den måten han ivaretar sin lederstilling på, overfor sitt hode, Jesus Kristus, og overfor Gud. (1. Kor. 11: 3) Ektemenn er dessuten pålagt å «elske sine hustruer som sitt eget legeme» og å ’vise hustruen ære’. (Ef. 5: 28; 1. Pet. 3: 7) En ektemanns seksuelle behov blir ikke satt over hans hustrus behov i den ordning Gud har truffet for ektepar. (1. Kor. 7: 3, 4) I Bibelens beskrivelse av en god kones rolle blir det lagt vekt på hvor verdifull hun er i hjemmet og i samfunnet. Hun kan ta initiativet innenfor et vidt område, og hun viser at hun setter pris på sin manns lederskap. (Ordsp. 31: 10—31) Bibelen befaler barna å hedre ikke bare sin far, men også sin mor. (Ef. 6: 1—3) Den retter også spesiell oppmerksomhet mot hvordan enkers behov bør dekkes. (Jak. 1: 27) Blant sanne kristne kan derfor kvinner finne stor trygghet. Der vil de virkelig bli verdsatt  som individer, og de vil finne stor tilfredshet i sin gjerning. Kvinnens opphøyde stilling i Guds ordning blir ytterligere illustrert ved at Jehova omtaler sin egen organisasjon av lojale åndeskapninger som en kvinne, som sin hustru, som sine sønners mor. (Åp. 12: 1; Gal. 4: 26) Jesu Kristi åndsavlede menighet blir dessuten omtalt som hans brud. (Åp. 19: 7; 21: 2, 9) Og fra et åndelig synspunkt er det ingen forskjell mellom mann og kvinne blant dem som er kalt til å få del i det himmelske rike sammen med Kristus. — Gal. 3: 26—28.

Kan kvinner være Ordets tjenere?

De som skulle føre tilsyn med en menighet, beskrives i Bibelen som menn. Alle Jesu Kristi 12 apostler var menn, og de som senere ble utnevnt til å være tilsynsmenn og menighetstjenere i de kristne menigheter, var menn. (Matt. 10: 1—4; 1. Tim. 3: 2, 12) Når det gjelder menighetens møter, gir Bibelen dette rådet: «En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg.» Det betyr at kvinnene ikke bør reise spørsmål som utfordrer mennenes stilling i menigheten. Kvinnene skal ’ikke tale’ på slike møter hvis det de kunne komme til å si, ville vitne om at de ikke underordnet seg. (1. Tim. 2: 11, 12; 1. Kor. 14: 33, 34) Selv om kvinnene yter verdifulle bidrag til menighetens virksomhet, har de altså ikke fått i oppgave å føre ordet eller å ta ledelsen ved å undervise menigheten når det er kvalifiserte menn til stede.

Men kan kvinner være Ordets tjenere som forkynner det gode budskap, utenfor menighetens møter? På pinsedagen i år 33 evt. ble den hellige ånd utøst over både menn og kvinner. Peter forklarte hva som skjedde, og siterte Joel 3: 1, 2. Han sa: «I de siste dager skal det skje, sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker. Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord, de unge menn skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utøse av min Ånd, og de skal tale profetisk.» (Apg. 2: 17, 18) Også i dag deltar kvinner med rette i den kristne tjeneste. De forkynner fra hus til hus og leder hjemmebibelstudier. — Se også Salme 68: 12; Filipperne 4: 2, 3.

 Hvorfor må kristne kvinner ha noe på hodet ved visse anledninger?

1. Kor. 11: 3—10: «Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud. . . . en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. . . . Mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn.» (Når en kristen kvinne har noe på hodet i visse situasjoner, viser hun at hun respekterer den lederskapsordningen som Gud har truffet. Kristus respekterer teokratisk lederskap; menn og kvinner er forpliktet til å gjøre det samme. Den første mannen, Adam, ble ikke født av en kvinne. Han ble skapt av Gud. Da Gud skapte Eva, brukte han et ribben fra Adam som grunnlag, og Gud sa at hun skulle være en hjelper for Adam. Mannen, som ble skapt først, fikk dermed stillingen som hode. Mannen har ikke noe på hodet når han «ber eller taler profetisk», for når det gjelder lederskap, er mannen «Guds bilde», ettersom han ikke har noe jordisk overhode i saker som gjelder hans familie. Men hvis en kvinne «ber eller taler profetisk» uten å ha noe på hodet, vil hun vise mangel på respekt for mannens gudgitte stilling og føre skam over ham. Også englene, som er medlemmer av Jehovas hustrulignende, himmelske organisasjon, iakttar det «myndighetstegn» som trofaste kristne kvinner har på seg, og blir minnet om at de selv er underordnet Jehova.)

Når er det nødvendig for en kvinne å ha noe på hodet?

Når hun «ber eller taler profetisk», slik det står i 1. Korinter 11: 5. Dette betyr ikke at hun må ha noe på hodet når hun ber i enrom, eller når hun snakker med andre om Bibelens profetier. Hun bør imidlertid ha noe på hodet som et ytre tegn på sin respekt for mannens lederskap når hun tar seg av oppgaver som vedrører tilbedelsen, og som hennes mann eller en annen mann vanligvis ville ha tatt seg av. Hvis hun ber høyt på vegne av seg selv og andre eller leder et  formelt bibelstudium, og dermed er den som underviser, mens hennes mann er til stede, bør hun ha noe på hodet, selv om han ikke har samme tro som henne. Men ettersom Gud har gitt henne myndighet til å undervise sine barn, trenger hun ikke ha noe på hodet når hun ber eller studerer sammen med sine uinnviede barn når mannen hennes ikke er til stede. En sjelden gang hender det kanskje at et innviet mannlig medlem av menigheten er til stede når hun leder et bibelstudium som er avtalt på forhånd, eller at en reisende tilsynsmann som er på besøk, er med henne på et slikt studium. Hvis hun leder studiet, bør hun ha noe på hodet, men han bør framsi bønnen.

Passer det seg at kvinner bruker kosmetikk eller smykker?

1. Pet. 3: 3, 4, NTM: «Deres pryd skal ikke være den utvortes: hårfletninger og gullsmykker og klesdrakter, men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige pryd, en mild og stillferdig ånd, som i Guds øyne er overmåte verdifull.» (Betyr dette at kvinner ikke kan bruke smykker? Nei, like lite som det betyr at de ikke skal bruke klesdrakter. Men de blir her oppmuntret til å ha en likevektig holdning til sitt ytre, til å legge størst vekt på den åndelige pryd.)

1. Tim. 2: 9, 10: «Jeg [vil] at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig.» (Hva er det som egentlig teller for Gud — ens ytre eller ens hjertetilstand? Vil en kvinne behage Gud hvis hun ikke bruker kosmetikk eller smykker, men lever et umoralsk liv? Eller vil Gud heller se med velvilje på kvinner som viser at de har «beskjedenhet og et sunt sinn» [vers 9, NV] når de bruker kosmetikk og smykker, og som først og fremst pryder seg med kristne egenskaper og en gudfryktig livsførsel? Jehova sier: «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men [Jehova] ser på hjertet.» — 1. Sam. 16: 7.)

Ordsp. 31: 30: «Ynde svikter, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter [Jehova], skal prises.»