Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

KAPITTEL 2

Et brev fra en kjærlig Gud

Et brev fra en kjærlig Gud

HVILKEN bok liker du aller best? — Noen barn er mest glad i bøker som handler om dyr. Andre liker bøker med mange bilder i. Det kan være gøy å lese sånne bøker.

Men de beste bøkene i hele verden er de som forteller oss det som er sant om Gud. Én av disse bøkene er viktigere enn alle de andre. Vet du hvilken bok det er? — Det er Bibelen.

Hvorfor er Bibelen så viktig? — Det er fordi vi har fått den av Gud. Den forteller om ham og om det han skal gjøre for oss. Og den viser hva han vil at vi skal gjøre. Den er som et brev fra Gud.

Gud kunne ha skrevet hele Bibelen oppe i himmelen og gitt den til oss mennesker etterpå. Men han gjorde ikke det. Han fikk noen av sine tjenere på jorden til å skrive nesten alt det som står i Bibelen. Likevel er det Guds tanker den inneholder.

Hvordan kunne Gud få mennesker til å skrive det han ville? — Kanskje det blir lettere å forstå det hvis vi sammenligner det med noe annet. Når vi hører noen snakke i radioen, kan det være at den som snakker, er veldig langt unna. Og når vi ser på TV, kan vi se mennesker i andre land, og vi kan høre hva de sier.

Mennesker kan til og med reise helt til månen i romskip som de har laget, og sende meldinger fra månen tilbake til jorden. Visste du det? — Når mennesker kan gjøre det, så kan vel Gud sende meldinger, eller budskaper, fra himmelen? — Ja, det er klart han kan det. Og han gjorde det lenge før vi mennesker hadde fått radio og TV.

Hvordan vet vi at Gud kan tale til oss, selv om han er langt unna?

Moses var en mann som hørte Gud tale. Han kunne ikke se Gud, men han kunne høre stemmen hans. Det var millioner av mennesker som var der da det skjedde. Den dagen fikk Gud et helt fjell til å riste, og det lynte og tordnet. Menneskene visste at Gud hadde talt, men de var veldig redde. Så de sa til Moses: «La ikke Gud tale med oss, for at vi ikke skal dø.» Senere skrev Moses ned det som Gud hadde sagt. Og det som Moses skrev, står i Bibelen. — 2. Mosebok 20: 18—21.

Moses skrev de fem første bøkene i Bibelen. Hvem var de andre som skrev? Gud brukte omkring 40 menn til å skrive hver sin del av Bibelen. Disse mennene levde for lenge, lenge siden, og det gikk mange år før Bibelen var ferdig. Det gikk cirka 1600 år! Noen av disse mennene traff aldri hverandre. Derfor er det ganske spesielt at alt de skrev, stemte overens, at alt passet fint sammen.

Hva het disse bibelskribentene?

Noen av dem som Gud brukte til å skrive Bibelen, var berømte. Moses, for eksempel, som hadde vært gjeter, ble leder for et stort folk, nasjonen Israel. Og Salomo var en konge som var både den viseste og den rikeste mann i verden. Men noen av de andre som skrev Bibelen, var ikke så kjent. Amos var en som stelte med fikentrær.

En av bibelskribentene var lege. Vet du hva han het? — Han het Lukas. En annen av dem som skrev, hadde vært skatteoppkrever, en som krevde inn skatt. Han het Matteus. En annen hadde vært lovlærer, en som var ekspert på jødenes religiøse lov. Han skrev flere bøker i Bibelen enn noen annen. Vet du hvem det var? — Det var Paulus. Og disiplene Peter og Johannes, som også var med på å skrive Bibelen, hadde vært fiskere.

Mange av disse bibelskribentene skrev om hva Gud skulle gjøre i framtiden. Hvordan kunne de vite om disse tingene før de hadde skjedd? — Gud hadde fortalt dem det. Han hadde informert dem om hva som kom til å skje.

Da Jesus, den store Lærer, var på jorden, var mesteparten av Bibelen allerede blitt skrevet. Trodde han at Bibelen kom fra Gud? — Ja, det gjorde han. Husk at han hadde vært i himmelen. Så han visste hva Gud hadde gjort.

Når Jesus snakket med andre om det Gud hadde gjort og skulle gjøre, leste han høyt fra den delen av Bibelen som fantes den gangen. Noen ganger fortalte han fra hukommelsen hva som stod der. Han fortalte også om andre ting som Gud hadde sagt. Han sa: «Nettopp de ting jeg har hørt av ham, taler jeg i verden.» (Johannes 8: 26) Jesus hadde hørt mye av Gud, for han hadde jo bodd hos Gud. Og hvor kan vi lese om det som Jesus sa? — I Bibelen. Alt sammen ble skrevet ned for at vi skulle få lese det.

De mennene som Gud fikk til å skrive Bibelen, skrev selvfølgelig på sitt eget språk. Derfor ble mesteparten av Bibelen skrevet på hebraisk, litt på arameisk og mye på gresk. Siden det ikke er så mange som kan de språkene i vår tid, er Bibelen blitt oversatt til andre språk. Nå finnes hele Bibelen eller en del av den på over 2260 språk. Tenk på det! Bibelen er Guds brev til mennesker overalt. Men uansett hvor mange ganger den er blitt oversatt, er det som står der, et budskap fra Gud.

Det som står i Bibelen, er viktig for oss. Selv om Bibelen ble skrevet for lenge siden, forteller den om ting som skjer i vår tid. Og den forteller hva Gud snart skal gjøre. Det er veldig spennende! Vi får vite at vi har et flott håp, at vi har noe veldig fint å glede oss til.

Hva kan du lære ved å lese Bibelen?

Bibelen forteller også hvordan Gud vil at vi skal leve. Den forteller hva som er riktig, og hva som er galt. Både du og jeg trenger å vite det. Bibelen forteller om mennesker som gjorde gale ting, og om hvordan det gikk med dem, for at vi skal unngå å få de problemene som de fikk. Den forteller også om mennesker som gjorde det som var riktig, og som det gikk godt med. Alt sammen ble skrevet for at vi skulle lære av det.

Men for at vi skal få så stor nytte av Bibelen som mulig, må vi vite svaret på et viktig spørsmål. Det er: Hvem er det som har gitt oss Bibelen? Hva mener du? — Ja, vi har fått hele Bibelen av Gud. Og hva er det klokt av oss å gjøre? — Å høre på Gud og gjøre det han sier.

Derfor må vi ta oss tid til å lese sammen i Bibelen. Når vi får et brev fra en vi er veldig glad i, leser vi det om og om igjen. Brevet er noe verdifullt for oss. Sånn bør det også være med Bibelen, for den er et brev fra Ham som er aller mest glad i oss. Den er et brev fra en kjærlig Gud.

Bruk nå noen minutter på å lese disse skriftstedene, som viser at Bibelen virkelig er Guds Ord og er skrevet til gagn for oss: Romerne 15: 4; 2. Timoteus 3: 16, 17; 2. Peter 1: 20, 21.