1—3. Hvilke spørsmål stiller folk om døden, og hvilke svar kommer forskjellige religioner med?

SPØRSMÅL som dette har folk fundert på i tusener av år. Det er viktige spørsmål. Uansett hvem vi er, eller hvor vi bor, angår svarene hver og én av oss.

² I det forrige kapitlet drøftet vi hvordan Jesu Kristi gjenløsningsoffer åpnet muligheten for oss mennesker til å få evig liv. Vi lærte også at Bibelen har forutsagt at det skal komme en tid da ’døden ikke skal være mer’. (Åpenbaringen 21: 4) I mellomtiden dør alle mennesker. Det er som den vise kong Salomo sa: «De levende vet at de skal dø.» (Forkynneren 9: 5) Vi prøver å leve så lenge som mulig. Men uansett lurer vi på hva som skjer med oss når vi dør.

³ Når vi mister noen vi er glad i, sørger vi. Og vi spør kanskje: Hvor er de nå? Har de det vondt? Følger de med i hva vi foretar oss? Kan vi hjelpe dem? Vil vi noen gang få treffe dem igjen? Verdens religioner kommer med forskjellige svar på disse spørsmålene. Noen av dem lærer at hvis du lever et godt liv, kommer du til himmelen, men hvis du lever et dårlig liv, kommer du til et sted med evig pine. Andre religioner lærer at når menneskene dør, så går de over i åndeverdenen, hvor de er sammen med sine forfedre. Andre igjen lærer at de døde kommer til en underverden for å bli dømt og så blir reinkarnert, gjenfødt i et annet legeme.

4. Hvilken grunntanke har mange religioner til felles når det gjelder døden?

 ⁴ Disse religiøse synspunktene har én grunntanke til felles — at selv om det fysiske legemet dør, er det noe inni oss som lever videre. Nesten alle religioner, både fortidens og nåtidens religioner, lærer at vi på en eller annen måte fortsetter å leve i det uendelige med evne til å se, høre og tenke. Men hvordan kan det egentlig være tilfellet? Både sansene og tankene våre er knyttet til hjernens funksjoner. Når døden inntrer, slutter hjernen å fungere. Vår hukommelse og våre følelser og sanser fortsetter ikke å fungere uavhengig av hjernen på en eller annen mystisk måte etter at hjernen er død.

5, 6. Hva lærer Bibelen om de dødes tilstand?

⁵ Hva som skjer når en dør, er ikke noe mysterium for Jehova, som har skapt hjernen. Han vet hvordan det forholder seg, og i sitt Ord, Bibelen, forklarer han hvilken tilstand de døde befinner seg i. Bibelens klare lære er dette: Når en person dør, slutter han å eksistere. Døden er det motsatte av livet. De døde kan verken se, høre eller tenke. Ikke en eneste del av oss fortsetter å leve etter at kroppen er død. Vi har ikke en udødelig sjel eller ånd. *

⁶ Etter at Salomo hadde skrevet at de levende vet at de skal dø, skrev han: «Men de døde vet slett ingen ting.» Han utdypet denne grunnsannheten ved å si videre at de døde verken kan elske eller hate, og at det «verken [er] virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i [graven]». (Forkynneren 9: 5, 6, 10) Og i Salme 146: 4 står det at når et menneske dør, «går [dets] tanker til grunne». Vi er dødelige og lever ikke videre når kroppen dør. Livet vårt er som flammen på et stearinlys. Når flammen  slokkes, kommer den ikke til et annet sted. Den finnes bare ikke mer.

7. Hvordan forklarte Jesus hva døden er?

⁷ Jesus Kristus snakket om de dødes tilstand. Da Lasarus, en venn av ham, var død, sa han til disiplene: «Lasarus, vår venn, er gått til hvile.» Disiplene trodde at det Jesus mente, var at Lasarus lå og sov for å komme seg etter en sykdom. De tok feil. Jesus forklarte: «Lasarus er død.» (Johannes 11: 11—14) Legg merke til at Jesus sammenlignet døden med hvile og med søvn. Lasarus var verken i himmelen eller i et brennende helvete. Han var ikke et sted hvor han traff engler eller forfedre. Han var heller ikke blitt gjenfødt som et annet menneske. Han lå og hvilte i døden, som om han sov en dyp søvn uten drømmer. Det er også andre bibelvers som sammenligner døden med søvn. Bibelen sier for eksempel at da disippelen Stefanus ble steinet til døde, «sovnet han inn i døden». (Apostlenes gjerninger 7: 60) Og apostelen Paulus skrev om noen på hans tid som hadde «sovnet inn i døden». — 1. Korinter 15: 6.

8. Hvordan vet vi at det ikke var Guds hensikt at menneskene skulle dø?

⁸ Var det Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle dø? Nei, det var det ikke! Jehova skapte menneskene for at de skulle leve evig på jorden. Som vi har lært tidligere i denne boken, satte han de to første menneskene i et herlig paradis. Han gav dem fullkommen helse. Han ønsket dem bare godt. Ingen kjærlige foreldre vil at barna deres skal oppleve den smerte og de lidelser som er forbundet  med alderdom og død. Jehova elsket sine barn og ville at de skulle leve i evig lykke på jorden. Bibelen sier om menneskene: «Uavgrenset tid har han [Jehova] lagt i deres hjerte.» (Forkynneren 3: 11) Gud skapte oss med et ønske om å leve evig. Og han har åpnet muligheten for at dette ønsket skal bli oppfylt.

9. Hvilket forbud kom Jehova med, og hvorfor var det ikke vanskelig for Adam og Eva å overholde det?

⁹ Hva er da årsaken til at menneskene dør? For å finne  svaret på det spørsmålet må vi tenke over det som skjedde da det bare fantes én mann og én kvinne på jorden. Bibelen forteller at Jehova Gud lot «hvert tre som [var] innbydende å se på og godt å spise av, vokse opp av jorden». (1. Mosebok 2: 9) Men han kom med én restriksjon. Han sa til Adam: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2: 16, 17) Det var ikke vanskelig å overholde dette forbudet. Det var mange andre trær Adam og Eva kunne spise av. Men nå fikk de en spesiell mulighet til å vise sin takknemlighet mot ham som hadde gitt dem alt, deriblant fullkomment liv. Ved å være lydige kunne de også vise at de respekterte sin himmelske Fars myndighet, og at de ønsket hans kjærlige veiledning.

10, 11. a) Hvordan gikk det til at de to første menneskene var ulydige mot Gud? b) Hvorfor var Adam og Evas ulydighet en alvorlig sak?

¹⁰ De to første menneskene valgte dessverre å være ulydige mot Jehova. Satan, som snakket gjennom en slange, spurte Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av ethvert tre i hagen?» Eva svarte: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: ’Dere må ikke spise av den, nei, dere må ikke røre ved den, for at dere ikke skal dø.’» — 1. Mosebok 3: 1—3.

¹¹ «Dere skal visselig ikke dø,» sa Satan. «Gud vet at den dagen dere spiser av den, da vil deres øyne bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1. Mosebok 3: 4, 5) Satan ville at Eva skulle tro at det ville være bra for henne å spise av den forbudte frukten. Han hevdet at hun selv kunne avgjøre hva som var rett, og hva som var galt; hun kunne gjøre som hun selv ville. Satan anklaget også Jehova for å ha løyet om konsekvensene av å spise av frukten. Eva trodde på Satan. Hun tok derfor noe av frukten og spiste den. Så gav hun noe av frukten til mannen sin,  og han spiste også av den. De handlet ikke i uvitenhet. De visste at de gjorde akkurat det Gud hadde sagt at de ikke skulle gjøre. Ved å spise frukten brøt de med vitende og vilje et enkelt og rimelig forbud. De viste forakt for sin himmelske Far og hans myndighet. At de viste en slik manglende respekt for sin kjærlige Skaper, var utilgivelig!

12. Hva kan hjelpe oss til å forstå hvordan Jehova følte det da Adam og Eva satte seg opp mot ham?

¹² Vi kan illustrere dette med et eksempel: Hvordan ville du føle det hvis en sønn eller datter som du hadde oppdratt og tatt deg av, var ulydig mot deg på en måte som viste at han eller hun ikke var glad i deg eller hadde noen som  helst respekt for deg? Du ville ta deg veldig nær av det. Da kan du sikkert forestille deg hvor såret Jehova må ha blitt da både Adam og Eva vendte ham ryggen og handlet stikk i strid med det han hadde sagt.

13. Hva sa Jehova ville skje med Adam når han døde, og hva betydde det?

¹³ Jehova hadde ingen grunn til å la Adam og Eva få leve evig når de hadde vært ulydige mot ham. De døde, akkurat som han hadde sagt at de kom til å gjøre. Det var ikke slik at de rett og slett gikk over i åndeverdenen. De sluttet å eksistere. Det vet vi på grunn av det Jehova sa til Adam etter at han hadde konfrontert ham med hans ulydighet. Han sa: «Du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1. Mosebok 3: 19) Gud hadde skapt Adam av jordens støv. (1. Mosebok 2: 7) Før det eksisterte ikke Adam. Så da Jehova sa at Adam skulle vende tilbake til støvet, mente han at Adam skulle vende tilbake til ikke-eksistens. Støvet han var skapt av, var livløst, og han skulle altså bli like livløs.

14. Hvorfor dør vi?

¹⁴ Adam og Eva kunne ha levd i dag, men de døde fordi de valgte å være ulydige mot Gud og dermed syndet. Årsaken til at vi dør, er at Adams syndige tilstand og også døden ble overført til alle hans etterkommere. (Romerne 5: 12) Synden er som en forferdelig, arvelig sykdom som ingen kan unngå. Følgen av den, døden, er en forbannelse. Døden er en fiende, ikke en venn. (1. Korinter 15: 26) Vi kan virkelig være takknemlig for at Jehova skaffet til veie den nødvendige løsepengen, så vi kan bli reddet fra denne fryktelige fienden!

15. Hvorfor er det godt å kjenne sannheten om døden?

¹⁵ Det som Bibelen sier om de dødes tilstand, kan både  trøste og berolige oss. Som vi har sett, kan ikke de døde kjenne noen smerte eller sorg. De kan heller ikke skade oss, så vi har ingen grunn til å være redd dem. De trenger ikke vår hjelp, og de kan ikke hjelpe oss. De kan ikke snakke med oss, og vi kan heller ikke snakke med dem. Mange religiøse ledere hevder med urette at de kan hjelpe de døde, og folk som tror på slike ledere, gir dem derfor penger. Men det at vi kjenner sannheten om døden, hindrer oss i å bli bedratt av dem som forteller slike løgner.

16. Hvem har påvirket mange religioner, og på hvilken måte?

¹⁶ Hva lærer din religion om de døde? Stemmer det med det som Bibelen lærer? De fleste religioner lærer noe annet. Hvorfor? Fordi deres lære er blitt påvirket av Guds store motstander, Satan. Han bruker falsk religion for å få folk til å tro at de lever videre i åndeverdenen når kroppen deres dør. Dette er en løgn som Satan kombinerer med andre løgner for å vende folk bort fra Jehova Gud. Hvordan da?

17. Hvordan fører læren om evig pine vanære over Jehova?

¹⁷ Som vi har vært inne på tidligere, er det noen religioner som lærer at de som har levd et dårlig liv, kommer til et sted hvor de blir pint i en evig ild. Denne læren fører vanære over Gud. Jehova er en kjærlig Gud og ville aldri pine folk på denne måten. (1. Johannes 4: 8) Hva ville du synes om en mann som straffet et ulydig barn ved å holde barnets hender inn i flammene fra et bål? Ville du ha respekt for en slik mann? Ville du i det hele tatt hatt lyst til å bli kjent med ham? Sikkert ikke! Du ville nok tenke at han var et hjerteløst menneske. Men Satan vil at vi skal tro at Jehova torturerer mennesker i ild i all evighet — i utallige milliarder av år!

18. Hvilken religiøs løgn er det som får noen til å tilbe de døde?

¹⁸ Satan bruker også noen religioner til å lære folk at når  mennesker dør, så blir de til ånder som de levende må vise respekt og ære. Ifølge denne læren kan de dødes ånder bli ens mektige venner eller fryktede fiender. Det er mange som tror på denne løgnen. De er redd de døde og ærer og tilber dem. Men Bibelen lærer at de døde sover, og at vi bare skal tilbe den sanne Gud, Jehova, han som har skapt oss og gitt oss alt vi trenger. — Åpenbaringen 4: 11.

19. Hva blir mer forståelig for oss når vi kjenner sannheten om døden?

¹⁹ Det at du kjenner sannheten om de døde, hindrer deg i å bli bedratt av religiøse løgner. Det hjelper deg også til å forstå andre ting som Bibelen lærer. Når du vet at mennesker ikke går over i åndeverdenen når de dør, får for eksempel løftet om evig liv på en paradisisk jord mer innhold og mening for deg.

20. Hvilket spørsmål blir drøftet i det neste kapitlet?

²⁰ For lang tid siden stilte den rettskafne mannen Job dette spørsmålet: «Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen?» (Job 14: 14) Ja, kan en livløs person som sover i døden, bli levende igjen? Det som Bibelen lærer om dette, er virkelig oppmuntrende, noe det neste kapitlet viser.