Det er få ting som volder oss større smerte enn det at en slektning eller en nær venn blir utelukket fra menigheten på grunn av en synd som han ikke angrer. Hvordan vi reagerer på Bibelens rettledning i dette spørsmålet, kan vise hvor høyt vi elsker Gud, og hvor lojale vi er mot hans ordning. * Tenk over noen spørsmål som oppstår i den forbindelse.

Hvordan bør vi behandle en som er ekskludert? Bibelen sier: «Dere skal slutte med å omgås enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» (1. Korinter 5: 11) Når det gjelder enhver som «ikke blir i Kristi lære», leser vi: «Ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. For den som hilser på ham, er delaktig i hans onde gjerninger.» (2. Johannes 9—11) Vi har ikke noe åndelig eller sosialt fellesskap med ekskluderte personer. Vakttårnet for 15. november 1981, side 19, sa: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er [ekskludert]?»

Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner. For det første er dette et spørsmål om å være lojal mot Gud og hans Ord. Vi adlyder ikke Jehova bare når det er lett å gjøre det, men også når det byr på virkelige utfordringer. Vår kjærlighet til Gud får oss til å adlyde alle hans bud, og vi forstår at han er rettferdig og kjærlig, og at hans lover alltid er til det beste. (Jesaja 48: 17; 1. Johannes 5: 3) For det andre vil det at vi trekker oss unna en overtreder som ikke angrer, beskytte oss og resten av menigheten mot åndelig og moralsk forderv og bevare menighetens gode navn og rykte. (1. Korinter 5: 6, 7) For det tredje kan vårt faste  standpunkt for bibelske prinsipper også være til gagn for den som er ekskludert. Ved å støtte domsutvalgets avgjørelse kan vi nå hjertet til en overtreder som så langt har unnlatt å reagere positivt på de forsøkene de eldste har gjort på å hjelpe ham. Det at han mister et dyrebart fellesskap med familie og venner, kan få ham til å ’komme til fornuft’, forstå alvoret i sin gale handlemåte og ta skritt for å vende tilbake til Jehova. — Lukas 15: 17.

Hva om en slektning blir ekskludert? I et slikt tilfelle kan det nære båndet mellom familiemedlemmer utgjøre en virkelig lojalitetsprøve. Hvordan bør vi behandle en ekskludert slektning? Vi kan ikke her komme inn på enhver tenkelig situasjon, men vi skal se på to generelle situasjoner.

I noen tilfeller bor den ekskluderte fremdeles sammen med sin nærmeste familie. Ettersom eksklusjonen ikke betyr at familiebåndene blir brutt, kan familiens normale aktiviteter i hverdagen fortsette. Men ved sin handlemåte har den ekskluderte valgt å bryte det åndelige båndet mellom seg og sin troende familie. Så lojale familiemedlemmer kan ikke lenger ha noe åndelig fellesskap med ham. Hvis den ekskluderte for eksempel er til stede når familien studerer Bibelen sammen, kan han ikke delta. Men hvis han er mindreårig, har foreldrene fremdeles ansvaret for å undervise og tukte ham. De kan derfor vise ham kjærlighet ved å lede et bibelstudium med ham. * — Ordspråkene 6: 20—22; 29: 17.

I andre tilfeller bor den ekskluderte slektningen et annet sted enn sin nærmeste familie. Selv om det kan være behov for å ha begrenset kontakt en sjelden gang for å ta hånd om nødvendige familiesaker, bør slik kontakt begrenses til et minimum. Lojale kristne familiemedlemmer leter ikke etter unnskyldninger for å ha kontakt med en ekskludert slektning som ikke bor hjemme. Deres lojalitet mot Jehova og hans  organisasjon får dem i stedet til å støtte den bibelske ordningen med eksklusjon. Deres lojale handlemåte er til beste for overtrederen og kan hjelpe ham til å høste gagn av den tukten han har fått. * — Hebreerne 12: 11.