Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

KAPITTEL 12

«Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet»

«Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet»

Paulus og Barnabas er ydmyke, utholdende og frimodige

Basert på Apostlenes gjerninger 14:1–28

1, 2. Hva skjer mens Paulus og Barnabas er i Lystra?

 DET er kaotiske tilstander i Lystra. En mann som har vært lam fra fødselen av, hopper og springer omkring av glede etter at to fremmede har helbredet ham. Folkemengden er slått av forundring, og en prest for Zevs kommer med kranser til de to mennene, Paulus og Barnabas, som folket tror er guder. Det høres snøft og brøl fra oksene som presten har tenkt å ofre. Paulus og Barnabas protesterer høylytt. De flerrer klærne sine, springer ut i folkemengden og roper at de ikke må tilbe dem. Det er så vidt de klarer å stoppe dem.

2 Nå kommer det noen jødiske motstandere fra Ikonium og Antiokia i Pisidia. De fôrer folkemengden med ondskapsfulle løgner og får dem til å hate de to mennene. De som tidligere ville tilbe Paulus, omringer ham og steiner ham helt til de tror at han er død. Så sleper de den forslåtte kroppen hans utenfor byen.

3. Hvilke spørsmål skal vi se på i dette kapitlet?

3 Hva var det som førte til denne dramatiske hendelsen? Hva kan de som forkynner det gode budskap i dag, lære av det som skjedde da Barnabas og Paulus traff de uberegnelige innbyggerne i Lystra? Og hvordan kan kristne eldste etterligne Barnabas og Paulus, som trofast holdt ut i tjenesten og fikk kraft av Jehova til «å forkynne med frimodighet»? – Apg 14:3.

«Mange ... ble troende» (Apg 14:1–7)

4, 5. Hvorfor reiste Paulus og Barnabas til Ikonium, og hva skjedde der?

4 Noen dager tidligere hadde Paulus og Barnabas blitt jaget ut av den romerske byen Antiokia i Pisidia etter at noen jødiske motstandere hadde laget vanskeligheter for dem. Men de mistet ikke motet. De «ristet ... støvet av føttene sine» mot byens uimottagelige innbyggere. (Apg 13:50–52; Matt 10:14) Paulus og Barnabas dro stille og rolig videre og overlot til Gud å dømme disse motstanderne. (Apg 18:5, 6; 20:26) De bevarte gleden og fortsatte forkynnelsesreisen sin. Etter å ha reist omkring 15 mil mot sørøst kom de til et fruktbart område mellom Taurus- og Sultan-fjellene.

5 Først stoppet Paulus og Barnabas i Ikonium, en av de viktigste byene i den romerske provinsen Galatia, en by hvor den greske kulturen var bevart. a Den hadde en innflytelsesrik jødisk befolkning og mange ikke-jødiske proselytter. Som vanlig gikk Paulus og Barnabas inn i synagogen og begynte å forkynne. (Apg 13:5, 14) De «forkynte på en slik måte at mange jøder og grekere ble troende». – Apg 14:1.

6. Hva var det som gjorde Paulus og Barnabas til dyktige lærere, og hvordan kan vi etterligne dem?

6 Hvorfor var den måten Paulus og Barnabas talte på, så virkningsfull? Paulus var veldig godt kjent i Skriftene. På en mesterlig måte henviste han til historien, profetiene og Moseloven for å bevise at Jesus var den lovte Messias. (Apg 13:15–31; 26:22, 23) Barnabas talte på en måte som viste at han hadde stor omsorg for andre. (Apg 4:36, 37; 9:27; 11:23, 24) Ingen av disse to stolte på sin egen forstand, men «Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet». Hvordan kan du etterligne disse misjonærene når du forkynner? Du kan gjøre dette: Bli godt kjent i Bibelen. Velg skriftsteder som mest sannsynlig vil appellere til dem du forkynner for. Finn ut hvordan du på praktiske måter kan hjelpe dem. Og baser alltid undervisningen din på Jehovas Ord, ikke på din egen visdom.

7. (a) Hvilken virkning har det gode budskap? (b) Hva bør du huske hvis familien din er splittet fordi du er lydig mot det gode budskap?

7 Men det var ikke alle i Ikonium som var glade for å høre hva Paulus og Barnabas hadde å si. Lukas skriver: «De jødene som ikke trodde, hisset opp folk fra nasjonene, slik at de ble fiendtlig innstilt til brødrene.» Paulus og Barnabas forsto at det var nødvendig å bli i byen og forsvare det gode budskap, og «derfor ble de der en god stund» for «å forkynne med frimodighet». Det førte til at folket i byen ble splittet – «noen holdt med jødene og andre med apostlene». (Apg 14:2–4) I dag har det gode budskap samme virkning. I noen tilfeller skaper det enhet, men i andre tilfeller splittelse. (Matt 10:34–36) Hvis familien din er splittet fordi du er lydig mot det gode budskap, så husk at motstand ofte er en reaksjon på løse rykter eller direkte løgner. Din gode oppførsel kan virke som en motvekt og etter hvert gjøre at de blir mer positive. – 1. Pet 2:12; 3:1, 2.

8. Hvorfor forlot Paulus og Barnabas Ikonium, og hva lærer vi av deres eksempel?

8 Etter en stund la motstanderne i Ikonium planer om å steine Paulus og Barnabas. Da de to misjonærene fikk høre om det, bestemte de seg for å dra til andre distrikter for å forkynne. (Apg 14:5–7) Rikets forkynnere viser samme gode dømmekraft i dag. Når vi møter verbale angrep, forkynner vi med frimodighet. (Fil 1:7; 1. Pet 3:13–15) Men når vi blir truet med vold, tar vi ingen unødvendige sjanser, for det kunne føre til at vi satte vårt eget eller våre trosfellers liv i fare. – Ordsp 22:3.

‘Begynn å tilbe den levende Gud’ (Apg 14:8–19)

9, 10. Hvor lå Lystra, og hva vet vi om innbyggerne der?

9 Paulus og Barnabas dro til Lystra, en romersk koloni omkring tre mil sørvest for Ikonium. Lystra hadde nære forbindelser med Antiokia i Pisidia, men i motsetning til den byen hadde ikke Lystra noen betydelig jødisk befolkning. Innbyggerne kunne sannsynligvis gresk, men morsmålet deres var lykaonisk. Paulus og Barnabas begynte å forkynne på et offentlig sted, sannsynligvis fordi det ikke var noen synagoge i byen. I Jerusalem hadde apostelen Peter en gang helbredet en mann som hadde vært lam fra fødselen av. Og nå utførte Paulus et lignende mirakel. (Apg 14:8–10) Det miraklet Peter utførte i Jerusalem, førte til at en stor folkemengde ble troende. (Apg 3:1–10) Men det miraklet Paulus utførte her i Lystra, fikk et helt annet utfall.

10 Som vi drøftet i begynnelsen av dette kapitlet, begynte de hedenske innbyggerne i Lystra straks å trekke uriktige konklusjoner da de så at den lamme mannen reiste seg og begynte å gå. De kalte Barnabas for Zevs, den mektigste av gudene, og Paulus for Hermes, sønn av Zevs og talsmann for gudene. (Se rammen « Lystra og dyrkelsen av Zevs og Hermes».) Men Barnabas og Paulus var fast bestemt på å få folkemengden til å forstå at de ikke talte og handlet med myndighet fra hedenske guder, men med myndighet fra Jehova, den eneste sanne Gud. – Apg 14:11–14.

‘Vend dere bort fra disse tomme tingene og begynn å tilbe den levende Gud, han som skapte himmelen og jorden.’ – Apostlenes gjerninger 14:15

11–13. (a) Hva sa Paulus og Barnabas til innbyggerne i Lystra? (b) Nevn noe av det vi kan lære av det Paulus og Barnabas sa.

11 Til tross for disse dramatiske omstendighetene forsøkte Paulus og Barnabas å nå tilhørernes hjerte på beste måte. Lukas skriver her om en virkningsfull måte å forkynne det gode budskap for ikke-kristne på. Legg merke til hvordan Paulus og Barnabas appellerte til tilhørerne: «Hva er det dere gjør? Vi er også mennesker og har de samme svakhetene som dere. Og vi forkynner det gode budskap for dere for at dere skal vende dere bort fra disse tomme tingene og begynne å tilbe den levende Gud, han som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem. I tidligere tider har han tillatt alle nasjonene å gå sine egne veier, og likevel har han vist hvem han er, ved å gjøre godt. Han har gitt dere regn fra himmelen og fruktbare årstider og sørget for mat i overflod og fylt deres hjerte med glede.» – Apg 14:15–17.

12 Hva kan vi lære av disse tankevekkende ordene? For det første at Paulus og Barnabas ikke så på seg selv som bedre enn tilhørerne sine. De lot ikke som om de var noe de ikke var. De innrømmet i stedet ydmykt at de hadde de samme svakhetene som dem de talte til. Paulus og Barnabas hadde riktignok fått den hellige ånd og var blitt frigjort fra falske læresetninger. De hadde også fått håp om å herske sammen med Kristus. Men de visste at folket i Lystra kunne få akkurat de samme gavene hvis de begynte å adlyde Kristus.

13 Hvilken holdning har vi til dem vi forkynner for? Ser vi på dem som like mye verdt som oss selv? Passer vi i likhet med Paulus og Barnabas på at vi ikke er opptatt av vår egen ære når vi hjelper andre til å forstå sannhetene i Guds Ord? Charles Taze Russell var et godt eksempel når det gjelder dette. Selv om han var en glimrende taler som tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet sent på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, skrev han: «[Vi ønsker] ingen ære eller ærbødighet for oss selv eller våre skrifter; vi ønsker heller ikke å bli kalt Deres velærverdighet eller rabbi.» Bror Russell hadde den samme ydmyke holdningen som Paulus og Barnabas. Vi forkynner heller ikke for å ære oss selv, men for å hjelpe folk til å begynne «å tilbe den levende Gud».

14–16. Hvilke to andre ting kan vi lære av det Paulus og Barnabas sa til folket i Lystra?

14 For det andre kan vi lære av denne talen at Paulus og Barnabas var tilpasningsdyktige. I motsetning til jødene og proselyttene i Ikonium hadde innbyggerne i Lystra liten eller ingen kjennskap til Skriftene eller til hvordan Gud hadde handlet med Israels nasjon. De som hørte på Paulus og Barnabas, tilhørte et jordbrukssamfunn. Lystra hadde et mildt klima og fruktbare åkrer, så folket kunne lett se Skaperens egenskaper komme til uttrykk i slike ting som fruktbare årstider. Og misjonærene brukte dette som en felles plattform for å nå hjertet deres. – Rom 1:19, 20.

15 Har vi også evnen til å tilpasse oss? Selv om en bonde sår samme type såkorn i flere av åkrene sine, må han bruke forskjellige metoder for å bearbeide jorden. Noen typer jord er kanskje allerede løs og klar til å ta imot såkornet. Andre jordsmonn trenger mer bearbeiding. På samme måte sår vi alltid samme type såkorn – Bibelens budskap om Guds rike. Men hvis vi etterligner Paulus og Barnabas, vil vi prøve å legge merke til folks livssituasjon og religiøse bakgrunn og ta utgangspunkt i det når vi forkynner budskapet om Riket for dem. – Luk 8:11, 15.

16 Vi kan lære en tredje ting av beretningen om Paulus, Barnabas og innbyggerne i Lystra. Selv om vi gjør vårt beste, kan det vi har sådd, noen ganger bli revet bort eller falle på steingrunn. (Matt 13:18–21) Ikke mist motet hvis det skjer. Som Paulus senere sa til disiplene i Roma, skal «hver enkelt av oss [deriblant hver enkelt som vi drøfter Guds Ord med] ... avlegge regnskap for seg selv overfor Gud». – Rom 14:12.

«De overga dem til Jehova» (Apg 14:20–28)

17. Hvor dro Paulus og Barnabas da de forlot Derbe, og hvorfor?

17 Etter at Paulus hadde blitt slept utenfor Lystra, tilsynelatende død, flokket disiplene seg rundt ham. Men Paulus reiste seg opp og gikk inn i byen igjen og ble der natten over. Neste dag begynte Paulus og Barnabas på sin ti mil lange reise til Derbe. Vi kan bare forestille oss hvor smertefull denne anstrengende reisen må ha vært for Paulus, som bare noen timer tidligere hadde blitt steinet. Likevel var han og Barnabas utholdende, og da de kom til Derbe, hjalp de «nokså mange til å bli disipler». I stedet for å ta den korteste veien tilbake til sin base i Antiokia i Syria «reiste de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia [i Pisidia]». Hvorfor? For å ‘styrke disiplene og oppmuntre dem til å holde fast ved troen’. (Apg 14:20–22) For et godt eksempel disse to mennene var! De lot menighetens interesser komme foran sin egen komfort. Reisende tilsynsmenn og misjonærer i vår tid har fulgt deres eksempel.

18. Hvilken framgangsmåte blir fulgt når brødre blir utnevnt til eldste?

18 I tillegg til at Paulus og Barnabas styrket disiplene ved sine ord og sitt eksempel, utnevnte de «eldste for dem i hver menighet». Selv om de «var blitt utsendt av den hellige ånd» på denne misjonsreisen, ba og fastet de da «de overga [de eldste] til Jehova». (Apg 13:1–4; 14:23) Et lignende mønster blir fulgt i dag. Før menighetens eldsteråd anbefaler at en bror blir utnevnt, ber de om Guds hjelp, slik at de kan vurdere om han oppfyller de bibelske kravene til tilsynsmenn. (1. Tim 3:1–10, 12, 13; Tit 1:5–9; Jak 3:17, 18; 1. Pet 5:2, 3) Hvor lenge han har vært en kristen, er ikke den mest avgjørende faktoren. Det er brorens tale, oppførsel og forhold til andre som viser i hvor stor grad den hellige ånd virker i livet hans. Det som avgjør om han er kvalifisert til å tjene som hyrde for hjorden, er at han oppfyller de bibelske kravene som stilles til tilsynsmenn. (Gal 5:22, 23) Det er kretstilsynsmannen som foretar slike utnevnelser. – Jevnfør 1. Timoteus 5:22.

19. Hvem er de eldste ansvarlige overfor, og hvordan etterligner de Paulus og Barnabas?

19 Utnevnte eldste vet at de er ansvarlige overfor Gud for den måten de behandler menigheten på. (Hebr 13:17) De tar ledelsen i forkynnelsesarbeidet, akkurat som Paulus og Barnabas gjorde. De styrker sine brødre og søstre ved det de sier. Og de er villige til å sette menighetens beste foran sitt eget. – Fil 2:3, 4.

20. Hvilken nytte har vi av å lese om hvor trofaste våre brødre var da de utførte sin tjeneste?

20 Da Paulus og Barnabas endelig kom tilbake til Antiokia i Syria, som var utgangspunktet for deres misjonsreiser, fortalte de «om alt det Gud hadde gjort ved hjelp av dem, og at han hadde åpnet døren til tro for nasjonene». (Apg 14:27) Når vi leser om hvor trofast våre kristne brødre utførte sin tjeneste, og om hvordan Jehova velsignet dem og ga dem kraft, blir vi motivert til å fortsette «å forkynne med frimodighet».

a Se rammen « Ikonium – frygernes by».