«Evolusjonen er like mye et faktum som varmen fra solen», hevder professor Richard Dawkins, en framstående zoolog og evolusjonsbiolog.¹⁶ Som kjent beviser eksperimenter og direkte observasjoner at solen er varm. Men gir eksperimenter og direkte observasjoner den samme udiskutable støtten til evolusjonslæren?

Før vi besvarer det spørsmålet, er det noe vi må klargjøre. Mange vitenskapsfolk har merket seg at det kan skje små forandringer hos levende organismer i løpet av generasjonenes gang. Mennesker kan for eksempel drive selektiv avl av hunder, slik at avkommet med tiden får kortere ben eller lengre hår enn tidligere generasjoner. * Noen vitenskapsfolk bruker betegnelsen «mikroevolusjon» om slike små forandringer.

Evolusjonister lærer imidlertid at små forandringer hopet seg langsomt opp gjennom milliarder av år og frambrakte de store forandringene som skulle til for å gjøre fisker til amfibier og apelignende dyr til mennesker. Disse angivelige store forandringene blir definert som «makroevolusjon».

 Charles Darwin lærte for eksempel at de små forandringene vi kan observere, forteller oss at det også kan foregå mye større forandringer – som ingen har observert.¹⁷ Han mente at noen opprinnelige, såkalte enkle livsformer i løpet av enormt lange tidsperioder langsomt utviklet seg – ved hjelp av «ytterst uanselige modifikasjoner» – til de millioner av forskjellige livsformer som finnes på jorden.¹⁸

Mange synes at denne oppfatningen virker fornuftig. De tenker som så: Når det kan oppstå små forandringer innenfor en art, hvorfor skulle det ikke da finne sted en evolusjon som frambringer store forandringer i løpet av lange tidsperioder? * Men i virkeligheten bygger evolusjonslæren på tre myter. Tenk over det nedenstående.

Myte nr. 1. Mutasjoner framskaffer det råmaterialet som trengs for at det skal oppstå nye arter. Læren om makroevolusjon bygger på den påstanden at mutasjoner – tilfeldige forandringer i den genetiske koden hos planter og dyr – kan frambringe ikke bare nye arter, men også helt nye familier av planter og dyr.¹⁹

Fakta. Mange bygningstrekk hos en plante eller et dyr blir bestemt av instruksjonene i den genetiske koden, de «konstruksjonstegningene» som finnes i kjernen i hver celle. * Forskere har oppdaget at mutasjoner kan frambringe forandringer hos senere generasjoner av planter og dyr. Men frambringer mutasjoner virkelig helt nye arter? Hva har hundre års forskning på feltet genetikk vist?

I slutten av 1930-årene sluttet vitenskapsfolk ivrig opp om en ny oppfatning. De mente allerede at naturlig utvalg – en prosess som går ut på at de individene som er best tilpasset miljøforholdene, har størst sjanse for å overleve og formere seg – kunne frambringe nye arter av planter på grunnlag av tilfeldige mutasjoner. Derfor antok de nå at et kunstig, eller menneskestyrt, utvalg av mutasjoner måtte kunne gjøre det samme, og det på en mer effektiv måte. «Det spredte seg en sterk optimisme blant biologer generelt og genetikere og foredlere spesielt», sa Wolf-Ekkehard Lönnig, en forsker ved Max-Planck-instituttet for planteforedlingsforskning i Tyskland. * Hva skyldtes denne optimismen? Lönnig,  som har brukt 30 år på å studere genmutasjoner hos planter, sa: «Disse forskerne trodde at tiden var inne til å revolusjonere den tradisjonelle metoden for plante- og dyreforedling. De mente at de ved å framkalle og velge ut gunstige mutasjoner ville bli i stand til å få fram nye og bedre planter og dyr.»²⁰ Ja, noen håpet å kunne få fram helt nye arter.

Vitenskapsfolk i USA, Asia og Europa mottok betydelige midler for å kunne sette i gang forskningsprogrammer der de brukte metoder som så ut til å kunne øke evolusjonens hastighet. Hvilke resultater hadde de oppnådd etter mer enn 40 års intensiv forskning? Forskeren Peter von Sengbusch sier: «Til tross for at det ble brukt enorme summer, viste det seg at forsøket på å rendyrke stadig mer ytedyktige varieteter ved hjelp av bestråling [for å frambringe mutasjoner] var høyst mislykket.»²¹ Og Lönnig sa: «I 1980-årene hadde forhåpningene og optimismen blant vitenskapsfolk verden over forsvunnet fullstendig. I vestlige land ble det slutt på at mutasjonsforedling var en egen forskningsgren. Nesten alle mutantene ... døde eller var svakere enn ville varieteter.» *

De dataene som nå er blitt samlet inn fra 100 års mutasjonsforskning generelt og 70 års mutasjonsforedling spesielt, gjør det uansett mulig for forskerne å trekke konklusjoner angående mutasjoners evne til å frambringe nye arter. Etter å ha undersøkt resultatene konkluderte Lönnig: «Mutasjoner kan ikke forvandle en opprinnelig [plante- eller dyre]art til en helt ny art. Denne konklusjonen stemmer overens med alle de erfaringene og resultatene man fikk fra den samlede mutasjonsforskningen som ble drevet i det 20. århundre, og den stemmer også overens med sannsynlighetslovene.»

Så kan mutasjoner få én art til å utvikle seg til en helt ny livsform? Bevismaterialet svarer nei! Lönnigs forskning har fått ham til å trekke den konklusjonen at «veldefinerte arter har virkelige grenser som ikke kan oppheves eller overskrides ved tilfeldige mutasjoner».²²

Tenk over betydningen av de ovennevnte faktaene. Når velutdannede forskere ikke kan frambringe nye arter ved å framkalle og velge ut gunstige mutasjoner på en kunstig måte, er det da sannsynlig at en uintelligent prosess skulle oppnå bedre resultater? Når forskningen viser at mutasjoner ikke kan forvandle en opprinnelig art til en helt ny art, hvordan skulle da en makroevolusjon ha kunnet finne sted?

Myte nr. 2. Naturlig utvalg førte til at det oppsto nye arter. Darwin trodde at det han kalte naturlig utvalg, ville favorisere de livsformene som var best tilpasset miljøforholdene, mens mindre tilpassede livsformer med tiden ville dø ut. Moderne evolusjonister lærer at etter hvert som arter spredte seg og ble isolert, favoriserte det naturlige utvalg dem som hadde genmutasjoner som gjorde dem best skikket til å klare seg under de nye miljøforholdene. Som følge av det, antar evolusjonistene, utviklet disse isolerte gruppene seg i tidens løp til helt nye arter.

Fakta. Som tidligere nevnt tyder forskningsresultatene sterkt på at mutasjoner ikke kan frambringe helt nye arter av planter eller dyr. Men hvilke beviser framlegger evolusjonistene da til støtte for påstanden om at naturlig utvalg favoriserer nyttige mutasjoner for å frambringe nye arter? En brosjyre som ble utgitt av National Academy  of Sciences i USA i 1999, omtaler «de 13 finkeartene som Darwin studerte på Galápagosøyene, og som nå blir kalt Darwins finker».²³

I 1970-årene begynte en forskergruppe ledet av Peter R. og B. Rosemary Grant ved Princeton universitet i USA å studere disse finkene. Disse forskerne oppdaget at etter et år med tørke på øyene hadde finker med litt større nebb bedre sjanse for å overleve enn finker med mindre nebb. Siden størrelsen og formen på nebbene er et av de viktigste kriteriene for å identifisere de 13 finkeartene, antok man at disse funnene var betydningsfulle. Brosjyren sier videre: «Ekteparet Grant har anslått at hvis det inntreffer tørke omtrent én gang hvert tiende år på øyene, vil det kunne oppstå en ny finkeart i løpet av bare 200 år.»²⁴

Brosjyren fra National Academy of Sciences unnlater imidlertid å nevne at i årene etter tørken var det finker med mindre nebb som igjen dominerte populasjonen. Forskerne fant at etter hvert som klimaforholdene på øyene endret seg, dominerte finker med lengre nebb ett år, mens de med mindre nebb dominerte senere. De la også merke til at noen av de forskjellige «artene» av finker paret seg med hverandre og fikk avkom som klarte seg bedre enn foreldrene. De konkluderte med at hvis finkeartene fortsetter å pare seg med hverandre, kan det resultere i at to «arter» smelter sammen til én.²⁵

Så frambringer naturlig utvalg virkelig helt nye arter? For flere tiår siden begynte evolusjonsbiologen George Christopher Williams å sette spørsmålstegn ved om naturlig utvalg er i stand til det.²⁶ I 1999 skrev evolusjonsteoretikeren Jeffrey H. Schwartz at det nok kan være at naturlig utvalg hjelper arter til å tilpasse seg skiftende forhold, men at det ikke frambringer noe nytt.²⁷

Nei, Darwins finker er ikke i ferd med å bli «noe nytt». De er fremdeles finker. Og det at de parer seg med hverandre, kan få en til å tvile på de metodene enkelte evolusjonister bruker for å definere en art. Dessuten viser dette eksemplet at selv velrenommerte vitenskapsakademier kan gi en ensidig framstilling av en sak.

 Myte nr. 3. Fossilmaterialet vitner om makroevolusjonære forandringer. Den ovennevnte brosjyren fra National Academy of Sciences gir leseren det inntrykket at de fossilene som forskere har funnet, framskaffer mer enn tilstrekkelige beviser for makroevolusjon. Den sier: «Det er blitt oppdaget så mange mellomformer mellom fisker og amfibier, mellom amfibier og krypdyr, mellom krypdyr og pattedyr og i primatenes utviklingslinje at det ofte er vanskelig å fastslå kategorisk når overgangen fra én art til en annen har funnet sted.»²⁸

Fakta. Denne uttalelsen i brosjyren er temmelig overraskende. Hvorfor? Niles Eldredge, en overbevist evolusjonist, sier at det fossilmaterialet viser, ikke er at det har foregått en gradvis opphopning av forandringer, men at det i lange tidsperioder har vært «liten eller ingen opphopning av evolusjonære forandringer hos de fleste artene». *²⁹

Fram til i dag har vitenskapsfolk verden over gravd fram og katalogisert omkring 200 millioner store fossiler og milliarder av små fossiler. Mange forskere er enige om at dette enorme og detaljerte materialet viser at alle de større dyregruppene har dukket opp plutselig og har holdt seg praktisk talt uforandret, mens mange arter har forsvunnet like plutselig som de dukket opp.

Hvorfor fastholder mange framstående evolusjonister at det er et faktum at det har funnet sted en makroevolusjon? Richard Lewontin, en innflytelsesrik evolusjonist, skrev åpenhjertig at mange vitenskapsfolk er villige til å godta ubeviste vitenskapelige påstander fordi de «har en overordnet forpliktelse, en forpliktelse til å støtte materialismen». * Mange vitenskapsfolk vil ikke engang vurdere muligheten for at det finnes en intelligent Designer, fordi, som Lewontin skrev: «Vi kan ikke la en Guddom få foten innenfor.»³⁰

I forbindelse med dette sa sosiologen Rodney Stark ifølge bladet Scientific American: «I 200 år har man fremmet den tanken at hvis du ønsker å være forsker, må du frigjøre sinnet fra religionens lenker.» Han sier videre at på forskningsuniversitetene «holder de religiøse munnen lukket».³¹

Hvis du skal godta læren om makroevolusjon, må du tro at agnostiske eller ateistiske vitenskapsfolk ikke vil la sine personlige oppfatninger få påvirke den måten de tolker vitenskapelige funn på. Du må tro at mutasjoner og naturlig utvalg har frambrakt alle de komplekse livsformene, trass i at hundre års forskning viser at mutasjoner ikke har forvandlet en eneste veldefinert art til noe helt nytt. Du må tro at alle skapninger gradvis har utviklet seg fra et felles opphav, trass i at fossilmaterialet tydelig viser at hovedslagene av planter og dyr har dukket opp plutselig og ikke har utviklet seg til andre slag, selv ikke over enorme tidsrom. Synes du en slik form for tro ser ut til å være basert på fakta eller på myter? Å godta evolusjonslæren er i virkeligheten et uttrykk for «tro».