1. Hvilken hjelp fikk disiplene når de kom sammen, og hvorfor trengte de den?

 KORT tid etter Jesu oppstandelse kom disiplene sammen for å oppmuntre hverandre. Men av frykt for sine fiender låste de dørene. Den frykten de følte, forsvant helt sikkert da Jesus stod midt iblant dem og sa: «Ta imot hellig ånd.» (Les Johannes 20:19–22.) Senere kom disiplene igjen sammen, og Jehova utøste hellig ånd over dem. De ble virkelig styrket med tanke på det forkynnelsesarbeidet som lå foran dem! – Apg 2:1–7.

2. (a) Hvordan gir Jehova oss styrke, og hvorfor trenger vi den styrken han gir? (b) Hvorfor er familiestudiekvelden så viktig? (Se fotnoten og rammen « Familiestudiekvelden».)

² Vi som lever nå, møter lignende utfordringer som våre brødre i det første århundre møtte. (1. Pet 5:9) Noen av oss kan av og til slite med menneskefrykt. Og vi trenger den styrke Jehova gir, hvis vi skal kunne holde ut i forkynnelsesarbeidet. (Ef 6:10) Jehova gir mye av denne styrken gjennom møtene våre. Vi har mulighet til å overvære to lærerike ukentlige møter – det offentlige møtet og Vakttårn-studiet og midtukemøtet vårt, som heter Livet og tjenesten som kristne. a Vi gleder oss også over å kunne overvære fire spesielle årlige begivenheter – et regionalt stevne, to kretsstevner og høytiden til minne om Kristi død. Hvorfor er det viktig at vi er til stede ved alle disse anledningene? Hvordan har utviklingen vært når det gjelder møtene våre? Og hva forteller vår holdning til møtene om oss?

3, 4. Hva krever Jehova av sitt folk? Nevn noen eksempler.

³ Jehova har lenge krevd at hans folk skal komme sammen for å tilbe ham. I 1513 fvt., for eksempel, gav Jehova nasjonen Israel en lov som påbød folket å holde en ukentlig sabbat for at hver familie skulle tilbe ham og bli opplært i Loven. (5. Mos 5:12; 6:4–9) Når israelittene fulgte dette påbudet, ble familiene styrket, og nasjonen som et hele holdt seg åndelig ren og sterk. Men når folket ikke fulgte Loven og blant annet unnlot å rette seg etter kravet om å komme regelmessig sammen for å tilbe Jehova,  mistet de hans gunst. – 3. Mos 10:11; 26:31–35; 2. Krøn 36:20, 21.

⁴ Tenk også over Jesu eksempel. Hver uke pleide Jesus å gå i synagogen på sabbatsdagen. (Luk 4:16) Selv om disiplene etter Jesu død og oppstandelse ikke lenger var underlagt sabbatsloven, fortsatte de å komme regelmessig sammen. (Apg 1:6, 12–14; 2:1–4; Rom 14:5; Kol 2:13, 14) På disse møtene fikk de kristne i det første århundre veiledning og oppmuntring, og de frambar også lovprisningsofre til Gud ved hjelp av sine bønner, kommentarer og sanger. – Kol 3:16; Hebr 13:15.

5. Hvorfor overværer vi ukentlige møter og årlige stevner? (Se også rammen « Stevner som forener Guds folk».)

⁵ Det er på lignende måte når vi i dag er til stede på våre ukentlige møter og årlige stevner. Vi viser at vi støtter Guds rike, vi blir styrket av den hellige ånd, og vi oppmuntrer andre ved å gi uttrykk for vår tro. Noe som er enda viktigere, er at vi får anledning til å tilbe Jehova ved hjelp av våre bønner, kommentarer og sanger. Møtene er nok lagt opp annerledes i dag enn på israelittenes og de første kristnes tid, men de er like viktige. Hvordan har utviklingen vært når det gjelder møtene i nyere tid?

6, 7. (a) Hva er formålet med møtene våre? (b) Hvilke forskjeller kunne det være fra gruppe til gruppe med hensyn til møtene?

⁶ Da bror Charles Taze Russell begynte å søke etter sannheten i Guds Ord, forstod han hvor viktig det var å komme sammen med andre som hadde det samme målet. I 1879 skrev bror Russell: «Jeg og noen andre i Pittsburgh  organiserte en bibelstudiegruppe, og vi fortsatte å møtes hver søndag.» Zion’s Watch Tower oppmuntret sine lesere til å komme sammen, og i 1881 ble det holdt møter i Pittsburgh i Pennsylvania hver søndag og onsdag. I nummeret for november 1895 stod det at formålet med disse møtene var å bygge opp de kristnes «fellesskap, kjærlighet og samhørighet» og å gi de tilstedeværende anledning til å oppmuntre hverandre. – Les Hebreerne 10:24, 25.

⁷ I mange år ble bibelstudentenes møter lagt opp forskjellig fra gruppe til gruppe, og møtene ble ikke holdt like ofte alle steder. En gruppe i USA skrev for eksempel i et brev som ble trykt i 1911: «Vi har minst fem møter hver uke.» De hadde ett møte på mandag, ett på onsdag, ett på fredag og to på søndag. I et annet brev, som ble trykt i 1914, skrev en gruppe i Afrika: «Vi har møter to ganger i måneden. Møtene begynner på fredag og varer til og med søndag.» Men litt etter litt fikk møtene den formen de har i dag. La oss kort se på den historiske bakgrunnen for hvert møte.

8. Hvilke emner ble tatt opp i noen av de første foredragene?

⁸ Det offentlige møtet. I 1880, året etter at bror Russell begynte å utgi Zion’s Watch Tower, fulgte han Jesu eksempel og la ut på en rundreise for å forkynne og holde foredrag. (Luk 4:43) Bror Russell dannet da et mønster for det som er blitt vårt offentlige møte i dag. Da Zion’s Watch Tower opplyste om Russells reise, stod det at han «gjerne ville tale til offentlige forsamlinger over temaet ‘De ting som hører Guds rike til’». I 1911, etter at det var blitt opprettet klasser, eller menigheter, i en rekke land, ble hver klasse oppfordret til å sende ut kvalifiserte talere til omkringliggende områder for å holde en serie på seks foredrag over slike emner som dommen og gjenløsningen. Etter hvert foredrag ble det opplyst hvem som skulle holde foredraget uken etter, og hva som var talens tema.

9. Hvordan er det offentlige møtet blitt endret opp gjennom årene, og hvordan kan du støtte opp om dette møtet?

⁹ I 1945 opplyste The Watchtower at det skulle settes i gang en verdensomfattende kampanje med offentlige møter. Fra da av ble det holdt en serie på åtte bibelske foredrag som handlet om «alvorlige problemer i tiden». I flere tiår talte foredragsholderne ikke bare over de temaene som var oppgitt av den tro og kloke slave, men de holdt også foredrag som de hadde utarbeidet helt på egen hånd. Men i 1981 fikk alle foredragsholdere veiledning om å basere foredragene sine på de disposisjonene som var sendt til menighetene. b Fram til 1990 var noen disposisjoner lagt opp slik at foredraget kunne omfatte demonstrasjoner eller deltagelse fra forsamlingen. Men i det året ble veiledningen endret, og fra da av er offentlige foredrag bare blitt framført  som taler. En annen justering kom i januar 2008, da lengden på offentlige foredrag ble redusert fra 45 minutter til 30 minutter. Selv om noen detaljer er blitt forandret, er det fortsatt slik at godt forberedte offentlige foredrag bygger opp troen på Guds Ord og gir oss innsikt i forskjellige ting som har med Guds rike å gjøre. (1. Tim 4:13, 16) Er du ivrig etter å invitere dem du har gjenbesøk hos, og andre ikke-vitner til å komme og høre på disse viktige bibelske foredragene?

10–12. (a) Hvilke forandringer er blitt gjort i forbindelse med Vakttårn-studiet? (b) Hvilke spørsmål gjør vi klokt i å stille oss selv?

¹⁰ Vakttårn-studiet. I 1922 foreslo noen brødre som var kjent som pilegrimer – reisende representanter for Selskapet Vakttårnet som holdt foredrag i menighetene og tok ledelsen i forkynnelsen – at et av møtene hver uke skulle settes av til å studere Vakttårnet. Dette forslaget ble tatt til følge, og til å begynne med ble Vakttårn-studiet holdt enten en dag midt i uken eller på søndagen.

¹¹ I The Watchtower for 15. juni 1932 ble det gitt ytterligere veiledning om hvordan dette møtet skulle ledes. Artikkelen viste til det studiet som ble ledet på Betel, som et mønster og sa at en bror burde lede møtet. Tre brødre kunne sitte foran i salen og lese avsnittene på omgang. På den tiden var det ikke trykte spørsmål til artiklene. Studielederen skulle be forsamlingen om å stille spørsmål til det stoffet som ble drøftet. Etter at noen hadde stilt spørsmål, gav han ordet til noen i forsamlingen, som svarte på spørsmålene. Hvis det var behov for en nærmere klargjøring, skulle studielederen gi en «kort og konsis» forklaring.

¹² Til å begynne med kunne hver menighet velge å studere det nummeret av bladet som flertallet ønsket å  gjennomgå. Men i The Watchtower for 15. april 1933 ble det foreslått at alle menighetene skulle bruke månedens nummer. I 1937 ble det gitt veiledning om at studiet skulle holdes på søndagene. Ytterligere justeringer som førte til at møtet ble holdt på den måten vi er vant med i dag, ble publisert i The Watchtower for 1. oktober 1942. Bladet opplyste for det første at det nå kom til å stå spørsmål til studieartiklene nederst på hver side, og at man skulle bruke disse spørsmålene. Videre ble det sagt at møtet skulle vare i én time. Bladet oppmuntret også dem som ville svare, til å uttrykke seg «med egne ord» istedenfor å lese opp deler av avsnittet. Vakttårn-studiet er fortsatt det viktigste møtet den tro og kloke slave bruker for å dele ut åndelig mat i rette tid. (Matt 24:45) Hver og én av oss gjør klokt i å spørre seg selv: Forbereder jeg meg til Vakttårn-studiet hver uke? Og går jeg inn for å kommentere, hvis jeg har mulighet til det?

13, 14. Hva er den historiske bakgrunnen for menighetsbibelstudiet, og hva liker du ved dette møtet?

¹³ Menighetsbibelstudiet. I begynnelsen av 1890-årene var det blitt utgitt flere bind i bokserien Millennial Dawn (Millenniets Daggry). Bror H.N. Rahn, en bibelstudent som bodde i Baltimore i Maryland i USA, foreslo da at man skulle arrangere «Daggry-kretser», bibelstudiegrupper der man brukte «Daggry-bøkene». Til å begynne med var disse møtene, som ofte ble holdt i private hjem, bare en prøveordning. Men allerede i september 1895 ble det holdt vellykkede Daggry-møter i mange byer i USA. I Zion’s Watch Tower for den måneden ble det derfor foreslått at alle som studerte Bibelens sannhet, holdt slike møter. Det ble gitt veiledning om at den som ledet møtet, måtte være en dyktig oppleser. Han skulle lese en setning og så la de tilstedeværende få gi en kommentar. Etter at hver setning i et avsnitt var blitt lest og drøftet, skulle han slå opp og lese de skriftstedene det var henvist til. Ved slutten av et kapittel skulle hver av de tilstedeværende komme med et kort sammendrag av stoffet.

¹⁴ Navnet på disse møtene ble forandret flere ganger. En tid ble de kalt Berøa-kretser for bibelstudium, eller Berøa-møter – etter de kristne i Berøa i det første århundre, som gransket Skriftene nøye. (Apg 17:11) Med tiden ble navnet forandret til menighetsbokstudiet. Nå kalles dette møtet menighetsbibelstudiet, og hele menigheten samles i Rikets sal istedenfor i mindre grupper i private hjem. Opp gjennom årene har studiet vært basert på både bøker, brosjyrer og Vakttårn-artikler. Helt fra begynnelsen av er alle de tilstedeværende blitt oppmuntret til å delta. Dette møtet har betydd mye med hensyn til å gi oss en dypere forståelse av  Bibelen. Forbereder du deg til dette møtet hver uke, og deltar du i det så godt du kan?

15. Hva var formålet med den teokratiske tjenesteskolen?

¹⁵ Den teokratiske tjenesteskolen. «Mandag kveld den 16. februar 1942 ble alle mannlige medlemmer av Betel-familien i Brooklyn invitert til å melde seg inn på det som senere ble kjent som den teokratiske tjenesteskolen», fortalte Carey Barber, som tjente ved hovedkontoret på den tiden. Bror Barber, som mange år senere ble medlem av det styrende råd, beskrev skolen som «et enestående tiltak Jehova har brukt for å hjelpe sitt folk i nyere tid». Det kurset som var blitt tilrettelagt, var svært vellykket når det gjaldt å hjelpe brødre til å forbedre sine evner til å undervise og forkynne. Fra 1943 av ble derfor brosjyren Course in Theocratic Ministry (Kursus i teokratisk tjeneste) etter hvert gjort tilgjengelig for alle menigheter verden over. I The Watchtower  for 1. juni 1943 stod det at den teokratiske tjenesteskolen var lagt opp med tanke på å hjelpe Guds folk til å «øve seg opp til å bli dyktige forkynnere av Riket». – 2. Tim 2:15.

16, 17. Lærte vi bare tekniske ferdigheter på den teokratiske tjenesteskolen? Forklar.

¹⁶ Til å begynne med syntes mange at det var svært ubehagelig å tale til en stor forsamling. Clayton Woodworth jr., som var sønn av en av de brødrene som urettmessig var blitt fengslet sammen med bror Rutherford i 1918, fortalte hvordan han følte det da han meldte seg inn på skolen i 1943: «Jeg syntes det var veldig vanskelig å holde taler. Det virket som om tungen vokste, jeg ble helt tørr i munnen, og stemmen lød som en mellomting mellom et brøl og et pip.» Men etter hvert som Clayton ble dyktigere til å tale, fikk han mange privilegier som foredragsholder. Skolen lærte ham mye mer enn tekniske ferdigheter. Den lærte ham verdien av ydmykhet og viktigheten av å stole på Jehova. Han sa:  «Jeg forstod etter hvert at det ikke er taleren som er viktig. Men hvis han forbereder seg godt og stoler fullt og helt på Jehova, vil tilhørerne like å lytte til ham, og de vil lære noe.»

¹⁷ I 1959 ble søstrene invitert til å melde seg inn på skolen. Søster Edna Bauer fortalte hvordan reaksjonen var da opplysningen ble gitt på et stevne: «Jeg husker den begeistringen dette vakte blant søstrene. Nå åpnet det seg flere muligheter for dem.» I årenes løp benyttet mange brødre og søstre seg av muligheten til å melde seg på den teokratiske tjenesteskolen og bli «lært av Jehova». I dag får vi fortsatt slik opplæring på midtukemøtet vårt. – Les Jesaja 54:13.

18, 19. (a) Hvordan får vi nå praktisk veiledning om hvordan vi skal utføre forkynnelsen? (b) Hvorfor synger vi på møtene våre? (Se rammen « Det å synge om sannheten».)

¹⁸ Tjenestemøtet. Så tidlig som i 1919 ble det holdt møter for å organisere felttjenesten. På den tiden gikk ikke alle i menigheten på disse møtene – bare de som var direkte involvert i å distribuere litteratur. I store deler av året 1923 ble tjenestemøtet holdt én gang i måneden, og alle i klassen, eller menigheten, skulle være til stede. Fra 1928 av ble menighetene oppfordret til å holde tjenestemøtet hver uke, og i 1935 oppmuntret The Watchtower alle menighetene til å basere tjenestemøtet på opplysninger som ble publisert i informasjonsbladet Director (på norsk kalt Riksbefalinger, senere Budbringer og enda senere Vår tjeneste for Riket). Dette møtet ble snart en fast del av alle menighetenes program.

¹⁹ I dag får vi praktisk veiledning om hvordan vi skal utføre tjenesten, på midtukemøtet vårt. (Matt 10:5–13) Hvis du oppfyller kravene til å få et eget eksemplar av Arbeidshefte for tjenestemøtet, går du da inn for å studere det og bruke de forslagene det inneholder, i tjenesten?

20–22. (a) Hvorfor minnes vi Jesu død? (b) Hvordan drar vi nytte av å være til stede på minnehøytiden hvert år?

²⁰ Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle minnes hans død inntil han kom. I likhet med påskefeiringen er høytiden til minne om Kristi død en årlig begivenhet. (1. Kor 11:23–26) Hvert år kommer det millioner på dette møtet. Det minner de salvede om det privilegiet de har som medarvinger til Riket. (Rom 8:17) Og det styrker de andre sauers lojalitet og dype respekt overfor Kongen i Guds rike. – Joh 10:16.

²¹ Bror Russell og hans medarbeidere skjønte hvor viktig det var å feire Herrens aftensmåltid, og de forstod at det bare skulle feires én gang i året. I Zion’s Watch Tower for april 1880 stod det: «Mange av oss her i Pittsburgh har i flere år hatt den tradisjon . . . å feire påsken [minnehøytiden] og å forsyne oss av symbolene på vår Herres legeme og  blod.» Det ble snart holdt stevner i forbindelse med minnehøytiden. Første gang det ble ført opptegnelser ved et slikt arrangement, var i 1889, da det var 225 til stede og 22 ble døpt.

²² I dag feirer vi ikke lenger minnehøytiden som en del av et stevneprogram, men vi inviterer alle, uansett hvor vi bor, til å feire den sammen med oss i en av våre Rikets saler eller i et leid lokale. I 2013 var over 19 millioner til stede ved høytiden til minne om Jesu død. Vi har virkelig et stort privilegium som ikke bare kan være til stede på minnehøytiden, men også oppmuntre andre til å være sammen med oss ved denne meget høytidelige anledningen. Inviterer du begeistret så mange som mulig til minnehøytiden hvert år?

23. Hva synes du om det å gå på møtene?

²³ Lojale tjenere for Jehova betrakter ikke påbudet om at de skal komme sammen, som en byrde. (Hebr 10:24, 25; 1. Joh 5:3) Kong David, for eksempel, satte stor pris på å gå til Jehovas hus for tilbedelse. (Sal 27:4) Han var spesielt glad i å gjøre dette sammen med andre som elsket Jehova. (Sal 35:18) Tenk også på Jesu eksempel. Allerede da han var ung, hadde han et inderlig ønske om å være i sin Fars hus for tilbedelse. – Luk 2:41–49.

24. Hva får vi mulighet til når vi er til stede på møtene?

²⁴ Når vi går på møtene, viser vi at vi er glad i Jehova, og at vi gjerne vil bygge opp våre trosfeller. Vi viser også at vi har et sterkt ønske om å lære å leve som undersåtter av Guds rike, for det er først og fremst på møtene og stevnene våre vi får slik opplæring. Møtene gir oss dessuten de ferdigheter og den styrke vi trenger for å holde ut i et arbeid som er noe av det viktigste som foregår under Guds rikes ledelse i dag – det å gjøre disipler av Kongen Jesus Kristus og gi dem opplæring. (Les Matteus 28:19, 20.) Hvis vi har et inderlig ønske om å komme sammen, viser vi at Guds rike er virkelig for oss. Måtte vi alltid sette stor pris på møtene våre!