Etter at Jesus har fordømt fariseerne fordi de følger tradisjoner som tjener deres egne interesser, drar han videre sammen med disiplene. Han reiser mange kilometer mot nordvest, til områdene rundt Tyrus og Sidon i Fønikia.

Jesus finner et hus der han kan være, men han vil ikke at folk skal vite at han er der. Likevel kan han ikke unngå oppmerksomhet her heller. En kvinne som er av gresk familie, men som er født her i området, finner Jesus og begynner å trygle: «Ha barmhjertighet med meg, Herre, Davids Sønn! Datteren min er demonbesatt og har det forferdelig.» – Matteus 15:22; Markus 7:26.

Etter en stund ber disiplene Jesus inntrengende: «Send henne bort, for hun fortsetter å rope etter oss.» Jesus forklarer hvorfor han ignorerer henne: «Jeg er ikke blitt sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» Men kvinnen gir ikke opp. Hun går bort til Jesus, kaster seg ned for ham og bønnfaller ham: «Herre, hjelp meg!» – Matteus 15:23–25.

Kanskje for å prøve troen hennes hentyder Jesus til jødenes negative syn på folk av andre nasjonaliteter ved å si: «Det er ikke riktig å ta brødet fra barna og kaste det til hundevalpene.» (Matteus 15:26) Ved å snakke om hundevalper, små hunder, viser Jesus at han har gode følelser for ikke-jøder. Dette viser han sikkert også ved ansiktsuttrykket sitt og den medfølende tonen han snakker i.

Kvinnen blir ikke fornærmet. I stedet spinner hun videre på Jesu henvisning til jødiske fordommer og sier ydmykt: «Det er sant, Herre, men hundevalpene spiser jo av smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» Jesus forstår at hun har et godt hjerte, og sier: «Du har stor tro. Det skal bli som du ønsker.» (Matteus 15:27, 28) Og det blir det, enda jenta ikke er der på stedet! Da kvinnen kommer hjem, ser hun datteren ligge på sengen helt frisk – ‘demonen er borte’! – Markus 7:30.

Fra Fønikia drar Jesus og disiplene inn i landet, mot Jordan-elvens øvre løp. De krysser tydeligvis elven et eller annet sted nord for Galilea-sjøen og går inn i Dekapolis. Der går de opp i fjellet, men store folkemengder finner dem. Folk kommer til Jesus med lamme, blinde, stumme og noen som har fått alvorlige skader. De legger dem ved Jesu føtter, og han helbreder dem. Folk blir forbløffet og ærer Israels Gud.

Jesus er spesielt oppmerksom mot en mann som er døv og har talevansker. Du kan sikkert forstå hvordan denne mannen må føle seg i en stor folkemengde. Jesus merker kanskje hvor nervøs mannen er, og han tar ham med seg bort fra folkemengden. Da de er alene, viser Jesus ham hva han har tenkt å gjøre for ham. Han stikker fingrene i ørene på mannen, og etter at han har spyttet, rører han ved mannens tunge. Så ser Jesus mot himmelen og sier: «Effatạ», som betyr: «Bli åpnet.» Da får mannen hørselen tilbake, og han kan snakke normalt. Jesus vil ikke at dette skal bli offentlig kjent. Han vil at folk skal tro på ham som følge av det de personlig ser og hører. – Markus 7:32–36.

Det at Jesus har makt til å gjøre slike mirakler, gjør dypt inntrykk på dem som er til stede, og de blir «overveldet av forundring». De sier: «Alt han har gjort, er godt. Han får til og med døve til å høre og stumme til å snakke.» – Markus 7:37.