Jesus og disiplene hans har tilbrakt tre netter i Betania etter at de kom fra Jeriko. Nå, tidlig om morgenen mandag den 10. nisan, er de på vei til Jerusalem. Jesus er sulten. Så da han ser et fikentre, går han bort til det. Er det fikener på det?

Det er nå slutten av mars, og fikensesongen er ikke før i juni. Men treet har fått blader tidlig. Jesus mener derfor at treet også kan ha fått fikener tidlig. Men da han kommer bort til treet, ser han at det ikke er noe frukt på det. Bladene har gitt treet et bedragersk utseende. Jesus sier til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt fra deg.» (Markus 11:14) Straks begynner treet å visne, og hva dette betyr, vil disiplene få lære neste morgen.

Ikke lenge etter er Jesus og disiplene framme i Jerusalem. Jesus går til templet, som han inspiserte ettermiddagen før. I dag gjør han mer enn bare å inspisere. Han går til handling omtrent slik han gjorde tre år tidligere, i påsken i år 30. (Johannes 2:14–16) Denne gangen ‘kaster han ut dem som selger og kjøper’ i templet. Og ‘han velter bordene til pengevekslerne og benkene til dem som selger duer’. (Markus 11:15) Han tillater ikke engang at noen tar en snarvei gjennom templets forgård når de bærer ting til en annen del av byen.

Hvorfor går Jesus besluttsomt til handling mot dem som veksler penger og selger dyr i templet? Han sier: «Står det ikke skrevet: ‘Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle nasjonene’? Men dere har gjort det til en røverhule.» (Markus 11:17) Grunnen til at han sier at disse mennene har gjort templet til en røverhule, er at de krever urimelig høy betaling av dem som er nødt til å kjøpe de dyrene de skal ofre. Jesus ser på denne forretningsvirksomheten som pengeutpressing og tyveri.

Overprestene, de skriftlærde og folkets ledere hører naturligvis om hva Jesus har gjort, og de reagerer med å gjøre nye forsøk på å få ham drept. Men de har et problem. De vet ikke hvordan de skal få ryddet Jesus av veien, for folk flokker seg rundt ham for å høre på ham.

Til påskefeiringen har det ikke bare kommet slike som er født jøder, men også proselytter – personer som har gått over til jødedommen. Noen av dem er grekere. Disse går bort til Filip, kanskje fordi han har et gresk navn, og spør om å få møte Jesus. Filip er kanskje usikker på om et slikt møte vil være passende, så han snakker med Andreas om det. De to nevner saken for Jesus, som sannsynligvis fortsatt er i templet.

Jesus vet at han skal dø om noen få dager, så dette er ikke en tid til å tilfredsstille folks nysgjerrighet eller å prøve å bli populær. Han svarer de to apostlene ved å fortelle en illustrasjon. Han sier: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Jeg sier dere i sannhet: Hvis et hvetekorn ikke faller i jorden og dør, fortsetter det å være bare ett korn. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» – Johannes 12:23, 24.

Ett hvetekorn har tilsynelatende liten verdi. Men hvis det blir lagt i jorden og på en måte «dør», kan det spire og med tiden vokse og bli til et aks som gir mange hvetekorn. Som en parallell til dette er Jesus ett fullkomment menneske, men ved at han er trofast mot Gud helt til han dør, blir han det middel som gir evig liv til mange som har en lignende selvoppofrende innstilling. Jesus sier derfor: «Den som elsker sitt liv, skal miste det, men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det og få evig liv.» – Johannes 12:25.

Jesus har ikke bare seg selv i tankene, for han sier: «Hvis noen vil tjene meg, må han følge meg,  og der jeg er, skal også min tjener være. Hvis noen vil tjene meg, vil min Far vise ham ære.» (Johannes 12:26) For en belønning! De som blir æret av Jesu Far, vil få være sammen med Kristus i Riket.

Jesus tenker på de store lidelsene og den smertefulle døden som venter ham, og sier: «Nå er jeg urolig. Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne timen.» Men Jesus ønsker ikke å la være å fullføre det som er Guds vilje. Han legger til: «Men det er derfor jeg er kommet – for å utholde denne timen.» (Johannes 12:27) Jesus er enig i hele Guds hensikt, deriblant det at han selv skal lide en offerdød.