Da Isak var 40 år, giftet han seg med Rebekka. Han var veldig glad i henne. Etter hvert fikk de to gutter – tvillinger.

Den eldste fikk navnet Esau, og den yngste fikk navnet Jakob. Esau likte å være ute, og han ble god til å gå på jakt. Jakob likte å være hjemme.

Den gangen fikk den eldste sønnen i en familie mesteparten av farens jordeiendom og penger når faren døde. Dette ble kalt en arv. I familien til Isak var også de løftene som Jehova hadde gitt til Abraham, en del av arven som den eldste sønnen skulle få. Esau brydde seg ikke særlig mye om disse løftene, men Jakob visste at de var veldig viktige.

En gang da Esau kom hjem etter å ha vært ute på jakt hele dagen, var han utslitt. Han kjente lukten av den gode maten som Jakob holdt på med å lage, og sa: «Jeg er skrubbsulten! Gi meg noe av det røde du har der i gryten!» Jakob sa: «Ja, du skal få, men først må du love at jeg skal få arven din.» Esau sa: «Jeg bryr meg ikke om arven! Du kan få den. Jeg vil bare ha noe å spise.» Synes du at det var smart av Esau å gi bort arven? Nei, det var ikke det. Esau ga bort noe som var veldig verdifullt, bare for å få litt å spise.

Da Isak hadde blitt veldig gammel, var tiden inne til at han skulle gi den eldste  sønnen sin en velsignelse. Men Rebekka hjalp Jakob, den yngste sønnen, til å få velsignelsen. Esau hadde jo gitt bort arven, og da hadde han samtidig gitt bort retten til å få velsignelsen. Da Esau fikk vite at Jakob hadde fått velsignelsen, ble han kjempesint, og han planla å drepe tvillingbroren sin. Isak og Rebekka ville beskytte Jakob, så de sa til ham: «Dra til Laban, onkelen din, og bli hos ham til Esau har roet seg ned.» Jakob hørte på rådet fra foreldrene sine og flyktet for å redde livet.