I Egypt ble Jakobs familie kjent som israelitter. Etter at Jakob og Josef døde, fikk landet en ny farao. Han var redd for at israelittene skulle bli mektigere enn egypterne. Så denne faraoen gjorde israelittene til slaver. Han tvang dem til å lage murstein og til å jobbe veldig hardt på markene. Men selv om egypterne tvang dem til å jobbe hardere og hardere, ble det bare flere og flere israelitter. Farao likte ikke at de ble så mange, så han befalte at alle nyfødte israelittiske gutter skulle drepes. Tror du ikke at israelittene må ha vært veldig redde?

En israelittisk dame som het Jokebed, fikk en nydelig liten gutt. For å beskytte ham la hun ham i en kurv og satte kurven i sivet i elven Nilen. Guttens søster, Mirjam, sto i nærheten for å se hvordan det gikk med ham.

Datteren til farao kom for å bade i elven og fikk øye på kurven. I kurven fant hun en baby som gråt, og hun syntes synd på ham. Mirjam  spurte henne: «Skal jeg gå og hente en dame som kan amme barnet for deg?» Da faraos datter sa ja, hentet Mirjam moren sin, Jokebed. Faraos datter sa til Jokebed: «Jeg vil at du skal ta med deg denne gutten og amme ham for meg. Jeg skal betale deg for det.»

Da gutten ble større, tok Jokebed ham med til faraos datter, som ga ham navnet Moses og tok seg av ham som om han var hennes egen sønn. Moses vokste opp som prins og kunne få alt han ønsket seg. Men han glemte aldri Jehova. Moses visste at han egentlig var israelitt og ikke egypter. Og han valgte å tjene Jehova.

Da Moses var 40 år, bestemte han seg for å hjelpe folket sitt. En dag da han så at en egypter slo en israelittisk slave, slo Moses egypteren så hardt at han døde. Moses gjemte den døde mannen i sanden. Da farao fikk vite det, ville han drepe Moses. Men Moses rømte til et land som het Midjan. Der passet Jehova på ham.