En gang det var veldig lite mat i Israel, flyttet en israelittisk kvinne som het Noomi, til landet Moab sammen med mannen sin og de to sønnene deres. Etter en tid døde mannen til Noomi. Sønnene hennes giftet seg med Rut og Orpa, som var fra Moab. Senere døde dessverre også sønnene til Noomi.

Da Noomi fikk vite at matmangelen i Israel var over, bestemte hun seg for å flytte tilbake dit. Rut og Orpa dro av gårde sammen med henne, men mens de gikk på veien, sa Noomi til dem: «Dere var gode koner for sønnene mine og har vært gode svigerdøtre for meg. Jeg vil at dere skal gifte dere igjen. Dra hjem til Moab.» Men de sa: «Vi er så glad i deg! Vi vil ikke gå fra deg.» Noomi sa om og om igjen at de skulle gå. Til slutt snudde Orpa, men Rut ble igjen. Noomi sa til henne: «Orpa går tilbake til folket sitt og gudene sine. Bli med henne og dra hjem til moren din.» Men Rut sa: «Jeg går ikke fra deg. Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» Hvordan tror du Noomi følte det da Rut sa det?

Rut og Noomi kom til Israel på den tiden av året da folk høstet bygg ute på åkrene. En dag gikk Rut til åkeren til en som het Boas, og som var sønnen til Rahab. Der samlet hun kornaks som lå igjen etter høstarbeiderne. Boas fikk høre at Rut var en kvinne fra Moab som trofast hadde blitt hos Noomi. Han ba arbeiderne sine la det være igjen litt ekstra korn på åkeren som Rut kunne sanke.

 Den kvelden spurte Noomi Rut: «Hvilken åker arbeidet du på i dag?» Rut svarte: «Åkeren til en mann som heter Boas.» Noomi sa til henne: «Boas er i familie med mannen min. Fortsett å arbeide på åkeren hans sammen med de andre unge kvinnene. Der er du trygg.»

Rut fortsatte å arbeide på åkeren til Boas til innhøstningen var over. Boas la merke til at Rut jobbet hardt og var en veldig god kvinne. På den tiden var det sånn at hvis en mann døde uten å ha noen sønner, skulle en i familien hans gifte seg med kona hans. Så Boas giftet seg med Rut. De fikk en sønn som de ga navnet Obed, og som senere ble bestefar til kong David. Venninnene til Noomi ble veldig glade. De sa: «Først ga Jehova deg Rut, som har vært så snill mot deg, og nå har du fått et barnebarn. Jehova fortjener å bli lovprist.»