Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

KAPITTEL 42

Jonatan var modig og lojal

Jonatan var modig og lojal

Den eldste sønnen til Saul het Jonatan og var en modig kriger. David sa at Jonatan var raskere enn en ørn og sterkere enn en løve. En dag så Jonatan noen soldater oppe på en høyde. De var filistere. Han sa til ham som bar våpnene hans: «Vi angriper dem bare hvis Jehova lar oss få vite at vi skal det. Hvis de ber oss komme opp til dem, betyr det at Jehova vil at vi skal angripe.» Filisterne ropte: «Kom opp hit og slåss!» Da klatret Jonatan og våpenbæreren hans opp, og de vant over 20 filistere.

Fordi Jonatan var den eldste sønnen til kong Saul, var det naturlig at det var han som skulle bli den neste kongen. Men Jonatan visste at Jehova hadde valgt David til å bli Israels neste konge. Likevel var ikke Jonatan misunnelig på David. De to ble gode venner. De lovte at de skulle hjelpe og beskytte hverandre. Jonatan ga David kappen sin, sverdet sitt, buen sin og beltet sitt for å vise hvor glad han var for å ha David som venn.

Mens David var på flukt fra Saul, gikk Jonatan til ham og sa: «Vær sterk og modig. Jehova har valgt deg til å bli konge. Det vet faren min også.» Ville du likt å ha en så god venn som Jonatan var?

Jonatan var en lojal venn – han var snill og en som David kunne stole på. Mer enn én gang risikerte Jonatan livet for å hjelpe vennen sin. Han visste at kong Saul ville ta livet av David, så han sa til Saul: «Hvis du dreper David, begår du en synd. Han har ikke gjort noe galt.» Da ble Saul rasende på Jonatan.

Noen år senere døde Saul og Jonatan på samme dag i en krig. Etter at Jonatan var død, lette David etter sønnen til Jonatan, Mefibosjet. Da David fant Mefibosjet, sa han til ham: «Fordi faren din var en så god venn for meg, skal jeg ta vare på deg resten av livet ditt. Du skal bo i slottet mitt og spise ved mitt bord.» David glemte aldri sin venn Jonatan.

«Dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette: at man gir sitt liv for sine venner.» – Johannes 15:12, 13