Over 400 år etter at Jerusalems murer hadde blitt bygd opp igjen, bodde en prest som het Sakarja, og kona hans, Elisabet, i nærheten av Jerusalem. De hadde vært gift i mange år, men hadde ingen barn. En dag da Sakarja ofret røkelse i templet, viste engelen Gabriel seg for ham. Sakarja ble redd, men Gabriel sa: «Ikke vær redd. Jeg har en god nyhet til deg fra Jehova. Din kone, Elisabet, skal føde en sønn, og han skal hete Johannes. Jehova har valgt ut Johannes til å gjøre et spesielt arbeid.» Sakarja spurte: «Hvordan kan jeg tro på det du sier? Elisabet og jeg er for gamle til å få barn.» Gabriel sa: «Det er Gud som har sendt meg for å fortelle deg dette. Men fordi du ikke trodde på meg, skal du bli stum, og du skal ikke kunne snakke igjen før barnet blir født.»

Sakarja ble i templet lenger enn vanlig. Så da han endelig kom ut, ville de som ventet utenfor, vite hva som hadde skjedd. Men Sakarja kunne ikke snakke. Han kunne bare lage tegn med hendene. Da skjønte de at Sakarja hadde fått et budskap fra Gud.

Etter dette ble Elisabet gravid, og hun fødte en sønn, akkurat som engelen hadde sagt. Vennene og slektningene hennes kom for å se babyen. De var veldig glade for at hun hadde fått et barn. Elisabet sa: «Han skal hete Johannes.» Men de sa: «Det er jo ingen i familien din som heter Johannes. Gi ham navnet Sakarja, etter faren hans.» Da skrev Sakarja ned ordene: «Navnet hans er Johannes.» I samme øyeblikk kunne Sakarja snakke igjen! Nyheten om barnet spredte seg i hele Judea, og folk spurte: «Hva kommer dette barnet til å bli?»

Så ble Sakarja fylt med hellig ånd. Han kom med en profeti: «Lovpris Jehova! Jehova lovte Abraham  at han skulle sende en frelser, Messias, for å redde oss. Johannes skal være en profet, og han skal rydde vei for Messias.»

Det skjedde også noe spesielt med en slektning av Elisabet som het Maria. Det kan vi lese om i det neste kapitlet.