«Fatt mot! Jeg har seiret over verden»

DEN dagen Jesus døde — den 14. dagen i den jødiske måneden nisan — begynte ved solnedgang torsdag den 31. mars i år 33. Den kvelden var Jesus og hans apostler samlet i en sal ovenpå i et hus i Jerusalem for å feire påske. Mens Jesus forberedte seg på å «gå bort fra denne verden til Faderen», viste han at han elsket sine apostler inntil enden. (Johannes 13: 1) Hvordan gjorde han det? Ved å lære dem verdifulle ting og derved forberede dem på det som lå foran dem.

Litt senere på kvelden sa Jesus til sine disipler: «Fatt mot! Jeg har seiret over verden.» (Johannes 16: 33) Hva mente han med denne frimodige uttalelsen? Blant annet følgende: «Det onde i verden har verken gjort meg bitter eller fått meg til å gi igjen med samme mynt. Jeg har ikke latt verden presse meg inn i sin form. Slik kan det vise seg å være i deres tilfelle også.» Det Jesus lærte sine trofaste apostler i disse siste timene av sitt liv på jorden, ville hjelpe også dem til å seire over verden.

Hvem vil vel nekte for at ondskapen er stor i verden i dag? Hvordan reagerer vi på urett og meningsløse voldshandlinger som blir begått? Blir vi bitre eller fristet til å gi igjen med samme mynt? På hvilken måte blir vi påvirket av det moralske forfall som omgir oss? I tillegg til den påvirkning som verden øver, har vi menneskelige ufullkommenheter og syndige tilbøyeligheter, og alt dette gjør at vi må utkjempe en kamp på to fronter: mot den onde verden som omgir oss, og mot våre egne onde tilbøyeligheter. Er det egentlig mulig å komme seirende ut av denne kampen uten Guds hjelp? Hvordan kan vi få hans hjelp? Hvilke egenskaper bør vi framelske for lettere å kunne motstå kjødelige tilbøyeligheter? For å få svar på disse spørsmålene kan vi se nærmere på det Jesus lærte sine elskede disipler den siste dagen av sitt liv på jorden.

Overvinn stolthet med ydmykhet

Ta for eksempel problemet med stolthet, eller hovmod. Bibelen sier angående det: «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling.» (Ordspråkene 16: 18) Bibelen gir oss også dette rådet: «Hvis noen mener han er noe, når han ingenting er, bedrar han sitt eget sinn.» (Galaterne 6: 3) Ja, stolthet er nedbrytende og bedragersk. Vi gjør klokt i å hate «selvopphøyelse og stolthet». — Ordspråkene 8: 13.

Var selvopphøyelse og stolthet et problem for Jesu apostler? I hvert fall én gang diskuterte de seg imellom hvem som var størst. (Markus 9: 33—37) En annen gang spurte Jakob og Johannes om å få fremtredende stillinger i Riket. (Markus 10: 35—45) Jesus ønsket å hjelpe sine disipler til å overvinne denne tilbøyeligheten.  Under påskemåltidet reiste han seg derfor og bandt om seg et håndkle og begynte å vaske føttene deres. Det var ingen tvil med hensyn til hva han ønsket å lære dem. «Når jeg, enda jeg er Herre og Lærer, har vasket deres føtter,» sa Jesus, «skylder også dere å vaske hverandres føtter.» (Johannes 13: 14) Stolthet må erstattes av det motsatte — ydmykhet.

Men det er ikke lett å overvinne stolthet. Senere den kvelden, etter at Jesus hadde sendt ut Judas Iskariot, som var i ferd med å forråde ham, oppstod det en opphetet diskusjon blant de elleve apostlene. Hva diskuterte de? Hvem av dem som syntes å være den største! Jesus skjente ikke på dem, men holdt nok en gang tålmodig fram hvor viktig det er å tjene andre. Han sa: «Nasjonenes konger rår som herrer over dem, og de som har myndighet over dem, kalles Velgjørere. Men dere skal ikke være slik. Derimot skal den som er den største blant dere, bli som den yngste, og den som tar ledelsen, som den som tjener.» For å minne dem om sitt eksempel la han til: «Midt iblant dere er jeg som den som tjener.» — Lukas 22: 24—27.

Fikk apostlene tak i poenget? Tydeligvis gjorde de det. Flere år senere skrev apostelen Peter: «Vær alle likesinnete, idet dere viser samfølelse, nærer broderlig hengivenhet, har inderlig medfølelse, er ydmyke av sinn.» (1. Peter 3: 8) Hvor viktig er det ikke at også vi overvinner stolthet med ydmykhet! Det er forstandig av oss ikke å bli oppslukt av å trakte etter berømmelse, makt eller høy sosial status. «Gud står de hovmodige imot,» sier Bibelen, «men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» (Jakob 4: 6) I et gammelt visdomsord heter det dessuten: «Følgen av ydmykhet og frykt for Jehova er rikdom og ære og liv.» — Ordspråkene 22: 4.

Hvordan en kan overvinne hat

Tenk på noe annet som er utbredt i verden — hat. Hat ser ut til å eksistere overalt, enten det skyldes frykt, uvitenhet, fordommer, undertrykkelse, urettferdighet, nasjonalisme, stammestolthet eller rasisme. (2. Timoteus 3: 1—4) Hat var også utbredt på Jesu tid. Skatteoppkrevere ble hatet og betraktet som utstøtte i det jødiske samfunn. Jødene hadde ikke noe samkvem med samaritanene. (Johannes 4: 9) Og hedninger, eller ikke-jøder, ble også foraktet av jødene. Men med tiden skulle den tilbedelsesform som Jesus innførte, inkludere mennesker fra alle nasjoner. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35; Galaterne 3: 28) Han gav derfor i kjærlighet sine disipler noe nytt.

Jesus sa: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre — at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.» De måtte lære å vise en slik kjærlighet, for han la til: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 34, 35) Budet var nytt ved at det gikk lenger enn til å elske ’sin neste som seg selv’. (3. Mosebok 19: 18) På hvilken måte? Jesus klargjorde det ved å si: «Dette er mitt bud, at dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Johannes 15: 12, 13) De skulle være villige til å ofre sitt liv for hverandre og for andre.

 Hvordan kan ufullkomne mennesker fjerne ondsinnet hat fra sitt liv? Ved å erstatte hatet med selvoppofrende kjærlighet. Millioner av oppriktige mennesker med forskjellig etnisk, kulturell, religiøs og politisk bakgrunn gjør nettopp det. De blir nå sveist sammen til et forent samfunn som er fritt for hat — Jehovas vitners verdensomfattende brorskap. De merker seg apostelen Johannes’ inspirerte uttalelse: «Enhver som hater sin bror, er en manndraper, og dere vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» (1. Johannes 3: 15) De sanne kristne nekter ikke bare å ta del i krigføring, men går også virkelig inn for å vise hverandre kjærlighet.

Men hva slags innstilling bør vi ha til dem som ikke er våre trosfeller, og som kanskje nærer uvilje mot oss? Da Jesus hang på pælen, bad han for dem som henrettet ham, idet han sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Lukas 23: 34) Da hatefulle mennesker steinet disippelen Stefanus til døde, var dette hans siste ord: «Jehova, tilregn dem ikke denne synd.» (Apostlenes gjerninger 7: 60) Jesus og Stefanus ønsket det beste selv for dem som hatet dem. Det var ikke noe bitterhet i deres hjerter. «La oss . . . gjøre det som er godt, mot alle,» formaner Bibelen oss. — Galaterne 6: 10.

’En hjelper for evig’

Etter hvert som møtet med de elleve trofaste apostlene skred framover, fortalte Jesus dem at han snart ikke lenger skulle være hos dem i kjødet. (Johannes 14: 28; 16: 28) Men han forsikret dem: «Jeg vil anmode Faderen, og han skal gi dere en annen hjelper, som skal være hos dere for evig.» (Johannes 14: 16) Den lovte hjelper er Guds hellige ånd. Den skulle lære dem de dype ting i Skriftene og minne dem om det Jesus hadde lært dem mens han var på jorden. — Johannes 14: 26.

Hvordan kan den hellige ånd hjelpe oss i vår tid? Jo, Bibelen er Guds inspirerte Ord. De mennene som ble brukt til å komme med profetier og nedskrive Bibelen, «ble båret av sted av hellig ånd». (2. Peter 1: 20, 21; 2. Timoteus 3: 16) Når vi studerer Bibelen og anvender det vi lærer, får vi kunnskap, visdom, forstand, innsikt, skjelneevne og tenkeevne. Vil vi ikke da være mer beredt til å møte presset fra denne onde verden?

Den hellige ånd er en hjelper også på en annen måte. Guds hellige ånd er en sterk kraft til det gode som setter dem som lar seg lede av den, i stand til å framelske gudlignende egenskaper. «Åndens frukt er . . . kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll,» sier Bibelen. Er det ikke nettopp slike egenskaper vi trenger for å bekjempe kjødelige tendenser til umoral, strid, skinnsyke, vredesutbrudd og lignende? — Galaterne 5: 19—23.

Ved at vi stoler på Guds ånd, kan vi også få «den kraft som er over det normale», slik at vi kan mestre ethvert problem og enhver bekymring. (2. Korinter 4: 7) Selv om den hellige ånd kanskje ikke fjerner prøvelser og fristelser, kan den hjelpe oss til å utholde dem. (1. Korinter 10: 13) «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft,» skrev apostelen Paulus. (Filipperne 4: 13) Gud gir slik kraft gjennom sin hellige ånd. Så takknemlige vi kan være for den hellige ånd! Den er lovt dem som elsker Jesus og holder hans bud. — Johannes 14: 15.

«Bli i min kjærlighet»

Den siste kvelden Jesus var på jorden, sa han også til sine apostler: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, vil bli elsket av min Far.» (Johannes 14: 21) «Bli i min kjærlighet,» oppfordret han dem. (Johannes 15: 9) Hvordan kan det at vi blir i Faderens og Sønnens kjærlighet, hjelpe oss i vår kamp mot våre egne syndige tilbøyeligheter og mot den onde verden vi er omgitt av?

Kan vi egentlig bekjempe dårlige tilbøyeligheter hvis vi mangler en sterk motivasjon til å gjøre det? Hva kan vel være en bedre motivasjon enn ønsket om å stå i et godt forhold  til Jehova Gud og hans Sønn? Ernesto *, en ung mann som kjempet en hard kamp mot den umoralske livsstilen han hadde ført siden tidlig i tenårene, forteller: «Jeg ønsket å behage Gud, og jeg lærte ut fra Bibelen at han ikke godkjente den måten jeg levde på. Derfor bestemte jeg meg for å bli et annet slags menneske og følge Guds veiledning. Hver dag måtte jeg kjempe mot negative, skitne tanker som stadig oppstod i mitt sinn. Men jeg var fast bestemt på å vinne denne kampen, og jeg bad hele tiden til Gud om hjelp. Etter to år var det verste over, selv om jeg fremdeles er streng med meg selv.»

Når det gjelder den kamp vi har mot verden omkring oss, så tenk på den avsluttende bønnen som Jesus bad før han forlot salen ovenpå i Jerusalem. Han bad til sin Far for sine disipler: «Jeg anmoder deg ikke om å ta dem ut av verden, men om å våke over dem på grunn av den onde. De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17: 15, 16) Hvor betryggende er ikke disse ordene! Jehova våker over dem han elsker, og styrker dem når de holder seg atskilt fra verden.

«Vis tro»

Det at vi holder Jesu bud, kan virkelig hjelpe oss til å komme seirende ut av den kampen vi har mot den onde verden og våre egne syndige tilbøyeligheter. Men selv om en slik seier er viktig, kan den verken fjerne verden eller våre egne nedarvede tilbøyeligheter. Likevel trenger vi ikke å fortvile.

«Verden forsvinner, og det gjør også dens begjær,» sier Bibelen, «men den som gjør Guds vilje, blir for evig.» (1. Johannes 2: 17) Jesus gav sitt liv for å frelse «enhver som viser tro på ham», fra synd og død. (Johannes 3: 16) La oss da, mens vi fortsetter å vokse i kunnskap om Guds vilje og hensikter, legge oss Jesu formaning på hjertet: «Vis tro på Gud; vis også tro på meg.» — Johannes 14: 1.

[Fotnote]

[Bilde på sidene 6 og 7]

«Bli i min kjærlighet,» oppfordret Jesus sine apostler

[Bilde på side 7]

Frihet fra synden og dens virkninger vil snart være en realitet