En «slave» som er både tro og klok
En «slave» som er både tro og klok
«Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk?» — MATTEUS 24: 45.
1, 2. Hvorfor trenger vi regelmessig tilgang på åndelig føde i dag?
TIRSDAG ettermiddag den 11. nisan i år 33 tok Jesu disipler opp et spørsmål som har stor betydning for oss i dag. De spurte Jesus: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» I sitt svar kom Jesus med en bemerkelsesverdig profeti. Han snakket om en urolig tid med kriger, hungersnød, jordskjelv og sykdom. Og dette skulle bare være «en begynnelse til veer». Det skulle bli enda verre. For noen skremmende utsikter! — Matteus 24: 3, 7, 8, 15—22; Lukas 21: 10, 11.
2 Siden 1914 har de fleste trekkene ved Jesu profeti gått i oppfyllelse. ’Veene’ har rammet menneskene i fullt monn. Men de sanne kristne behøver ikke å være redde. Jesus lovte at han skulle holde dem oppe med nærende åndelig føde. Hvordan har Jesus, som nå befinner seg i himmelen, sørget for at vi som er her på jorden, får regelmessig tilgang på åndelig føde?
3. Hvilke tiltak har Jesus truffet for at vi skal få «mat i rette tid»?
3 Jesus pekte selv på svaret på dette da han i sin store profeti spurte: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?» Han sa videre: «Lykkelig er den slaven hvis hans herre, når han kommer, finner ham i ferd med å gjøre dette! Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt det han eier.» (Matteus 24: 45—47) Ja, det skulle finnes en «slave» som var blitt satt til å sørge for åndelig føde, en «slave» som skulle være både tro og klok. Var slaven én bestemt person, var den en rekke enkeltpersoner som skulle etterfølge hverandre, eller var den noe annet? Ettersom den tro slave sørger for livsviktig åndelig føde, er vi interessert i å finne svaret på dette.
En person eller en klasse?
4. Hvordan vet vi at «den tro og kloke slave» ikke kan være én person?
4 «Den tro og kloke slave» kan ikke være én person. Hvorfor ikke? Fordi slaven begynte å dele ut åndelig føde allerede i det første århundre, og ifølge Jesus skulle slaven fortsatt holde på med dette ved Herrens komme i 1914. Det dreier seg om trofast tjeneste i 1900 år. Men ikke engang Metusjalah levde så lenge! — 1. Mosebok 5: 27.
5. Forklar hvorfor betegnelsen «den tro og kloke slave» ikke kan sikte til hver enkelt kristen.
5 Kan betegnelsen «den tro og kloke slave» sikte til hver enkelt kristen i generell forstand? Alle de kristne må naturligvis være tro og kloke, men Jesus hadde åpenbart noe annet i tankene da han snakket om «den tro og kloke slave». Hvordan vet vi det? Fordi ’hans herre, når han kom’, skulle sette slaven «over alt det han eier». Men kan hver enkelt kristen settes over «alt» det Herren eier? Nei, det vil ikke være mulig.
6. Hvilken funksjon skulle nasjonen Israel ha som Guds «tjener», eller «slave»?
6 Den eneste fornuftige forklaringen på dette må derfor være at Jesus omtalte en gruppe kristne som «den tro og kloke slave». Finnes det en slik kollektiv slave? Ja. Sju hundre år før Kristus omtalte Jehova hele Israels nasjon som «mine vitner» og «min tjener, som jeg har utvalgt». (Jesaja 43: 10) Alle de som tilhørte nasjonen Israel, var en del av denne tjenerklassen fra 1513 fvt., da Moseloven ble gitt, til pinsedagen i år 33 evt. De fleste israelitter tok ikke direkte del i landets styre og stell, og de stod heller ikke for utdelingen av åndelig føde. Jehova brukte konger, dommere, profeter, prester og levitter til å ta seg av slike oppgaver. Men som nasjon betraktet skulle Israel representere Jehovas overherredømme og forkynne hans pris blant nasjonene. Hver enkelt israelitt skulle være et vitne for Jehova. — 5. Mosebok 26: 19; Jesaja 43: 21; Malaki 2: 7; Romerne 3: 1, 2.
En «tjener» blir forkastet
7. Hvorfor ble fortidens nasjon Israel forkastet som Guds «tjener»?
7 Siden nasjonen Israel var Guds «tjener» for mange hundre år siden, kan man kanskje lure på om nasjonen Israel også var den slaven Jesus snakket om. Men det var den ikke, for fortidens israelitter viste seg sørgelig nok å være verken tro eller kloke. Paulus sammenfatter situasjonen ved å sitere Jehovas ord til nasjonen: «Guds navn blir spottet på grunn av dere blant nasjonene.» (Romerne 2: 24) Ja, israelittenes opprør gjennom mange år nådde sitt klimaks ved at de forkastet Jesus, noe som førte til at de selv ble forkastet av Jehova. — Matteus 21: 42, 43.
8. Når ble det utnevnt en «tjener» som skulle erstatte Israel, og under hvilke omstendigheter skjedde det?
8 Den troløshet som denne ’tjeneren’, Israel, viste, betydde ikke at trofaste tilbedere for alltid ville måtte være uten åndelig føde. Femti dager etter Jesu oppstandelse, på pinsedagen i år 33, ble den hellige ånd utgytt over omkring 120 av Jesu disipler som befant seg i et rom ovenpå i Jerusalem. Dermed ble en ny nasjon født. Dens fødsel ble med rette gjort kjent da dens medlemmer modig begynte å fortelle Jerusalems innbyggere om «Guds storslåtte gjerninger». (Apostlenes gjerninger 2: 11) Den nye nasjonen, en åndelig nasjon, ble den «tjener» som skulle forkynne Jehovas pris blant nasjonene og skaffe til veie mat i rette tid. (1. Peter 2: 9) Det passet godt at den senere ble kalt «Guds Israel». — Galaterne 6: 16.
9. a) Hvem er det som utgjør «den tro og kloke slave»? b) Hvem er ’tjenestefolkene’?
9 Hvert enkelt medlem av «Guds Israel» er en innviet, døpt kristen som er blitt salvet med hellig ånd og har et himmelsk håp. Betegnelsen «den tro og kloke slave» sikter derfor til alle medlemmer av den salvede, åndelige nasjon som en gruppe på jorden på et hvilket som helst tidspunkt fra år 33 til nå, akkurat som alle israelitter som levde på et hvilket som helst tidspunkt fra 1513 fvt. til pinsedagen i år 33, tilhørte den førkristne tjener som er omtalt i Jesaja 43: 10. Men hvem er ’tjenestefolkene’, som skulle få åndelig føde fra slaven? I det første århundre hadde alle de kristne et himmelsk håp. Tjenestefolkene var følgelig også salvede kristne — ikke som gruppe betraktet, men som enkeltpersoner. Alle disse, også de som hadde ansvarsfulle stillinger i menigheten, trengte åndelig føde fra slaven. — 1. Korinter 12: 12, 19—27; Hebreerne 5: 11—13; 2. Peter 3: 15, 16.
«Enhver hans arbeid»
10, 11. Hvordan vet vi at ikke alle medlemmer av slaveklassen har den samme arbeidsoppgaven?
10 Selv om «Guds Israel», den tro og kloke slave-klasse, har fått en spesiell arbeidsoppgave, har også hver enkelt av slavene et personlig ansvar. Det framgår tydelig av Jesu ord i Markus 13: 34: «Det er som med en mann som reiste utenlands, som forlot sitt hus og gav myndigheten til sine slaver, gav enhver hans arbeid og befalte dørvokteren å holde seg våken.» Hver enkelt av dem som tilhører slaveklassen, har således fått en oppgave; de skal forøke det Kristus eier på jorden, noe de også gjør i samsvar med sine evner og muligheter. — Matteus 25: 14, 15.
11 Apostelen Peter sa dessuten til de salvede kristne på hans tid: «Alt etter som hver enkelt har fått en gave, skal dere bruke den til å tjene hverandre som gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter.» (1. Peter 4: 10) De salvede har altså det ansvar å tjene hverandre ved å bruke de gaver som Gud har gitt dem. Peters ord viser også at ikke alle kristne ville ha de samme evner, ansvarsoppgaver eller privilegier. Men hver enkelt av dem skulle på en eller annen måte bidra til den åndelige nasjonens vekst. Hvordan?
12. Hvordan skulle hvert enkelt medlem av slaveklassen, enten de var menn eller kvinner, bidra til slavens vekst?
12 Hver enkelt kristen hadde for det første det ansvar å være et vitne for Jehova ved å forkynne det gode budskap om Riket. (Jesaja 43: 10—12; Matteus 24: 14) Like før Jesus steg opp til himmelen, gav han alle sine trofaste disipler, både menn og kvinner, befaling om å være lærere. Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matteus 28: 19, 20.
13. Hvilket privilegium hadde alle de salvede?
13 Når nye disipler ble funnet, skulle de også lære å holde alt det Kristus hadde gitt sine disipler befaling om. Med tiden ble de som reagerte positivt på budskapet, kvalifisert til å undervise andre. Nærende, åndelig føde ble gjort tilgjengelig for framtidige medlemmer av slaveklassen i mange land. Alle de salvede kristne, både menn og kvinner, deltok i arbeidet med å gjøre disipler. (Apostlenes gjerninger 2: 17, 18) Dette arbeidet skulle fortsette fra det ble påbegynt, og fram til enden for denne tingenes ordning.
14. Hvem var forbeholdt oppgaven med å undervise i menigheten, og hvordan så trofaste salvede kvinner på det?
14 De som nylig var blitt døpte, salvede kristne, ble en del av slaven, og uten hensyn til hvem det var som underviste dem i begynnelsen, tok de også imot veiledning fra medlemmer av menigheten som oppfylte de bibelske kravene for å kunne tjene som eldste. (1. Timoteus 3: 1—7; Titus 1: 6—9) Disse utnevnte mennene fikk altså det privilegium å bidra til den åndelige nasjonens vekst på en spesiell måte. Trofaste salvede kristne kvinner tok det ikke ille opp at det bare var kristne menn som fikk i oppdrag å undervise i menigheten. (1. Korinter 14: 34, 35) Nei, de var glad for å kunne dra nytte av det harde arbeid som mennene i menigheten utførte, og de var takknemlige for de privilegiene som lå åpne for kvinner, blant annet muligheten til å utbre det gode budskap. Nidkjære salvede søstre i vår tid har den samme ydmyke holdningen, enten de utnevnte eldste tilhører de salvede eller ikke.
15. Hva var en av de viktigste kildene til den åndelige føden som ble delt ut i det første århundre, og hvem tok ledelsen i utdelingen?
15 Den grunnleggende åndelige føden som ble delt ut i det første århundre, var det som ble ført i pennen av apostlene og andre disipler som tok ledelsen. De brevene de skrev — særlig de som er blant de 27 inspirerte bøkene som utgjør De kristne greske skrifter — sirkulerte mellom menighetene, og de utgjorde uten tvil grunnlaget for den undervisning som ble gitt av de lokale eldste. Representanter for slaveklassen i det første århundre sørget på denne måten trofast for at oppriktige kristne fikk nærende åndelig føde. Slaveklassen viste seg tro med hensyn til sitt oppdrag.
’Slaven’ 1900 år senere
16, 17. Hvordan viste slaveklassen seg tro mot sitt oppdrag i årene fram til 1914?
16 Hva med vår tid? Fant Jesus en gruppe salvede kristne som var opptatt med å dele ut mat i rette tid, da hans nærvær begynte i 1914? Ja, det gjorde han. Denne gruppen var lett å identifisere på grunn av de fine fruktene den frambrakte. (Matteus 7: 20) Historien har vist at denne konklusjonen har vært riktig.
17 Da Jesus kom, var det omkring 5000 tjenestefolk som var ivrig opptatt med å utbre Bibelens sannhet. Arbeiderne var få, men slaven var oppfinnsom og benyttet en rekke metoder for å utbre det gode budskap. (Matteus 9: 38) Det ble for eksempel trykt prekener basert på bibelske emner i nesten 2000 aviser. På den måten nådde Bibelens sannhet ut til mange tusen lesere samtidig. Dessuten ble det tilrettelagt et åtte timer langt film- og lysbildeprogram. Takket være denne nyskapningen ble Bibelens budskap, fra skapelsens begynnelse til slutten av Kristi tusenårige styre, presentert for til sammen over ni millioner mennesker på tre kontinenter. Et annet middel som ble brukt, var det trykte ord. I 1914 ble det for eksempel trykt 50 000 eksemplarer av dette bladet.
18. Når satte Jesus slaven over alt det han eier, og hvorfor gjorde han det?
18 Ja, da Herren kom, fant han sin tro slave samvittighetsfullt i ferd med å gi tjenestefolkene mat og ivrig opptatt med å forkynne det gode budskap. Denne slaven stod nå overfor å bli betrodd større ansvar. Jesus sa: «Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt det han eier.» (Matteus 24: 47) Dette gjorde Jesus i 1919, etter at slaven hadde gjennomgått en tid med prøver. Men hvorfor fikk «den tro og kloke slave» større ansvar? Fordi det Herren eier, var blitt forøkt. Jesus Kristus fikk nemlig kongemakt i 1914.
19. Hvordan har den ’store skare’ fått sine åndelige behov dekket?
19 Hva er alt det som Herren eier, og som han satte sin tro slave over etter at han var blitt kronet til Konge? Det er alle de åndelige ting som tilhører ham her på jorden. Omkring 20 år etter at Kristus var blitt innsatt på tronen i 1914, forstod man for eksempel hvem «en stor skare» av «andre sauer» var. (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16) Det var ikke salvede medlemmer av «Guds Israel», men oppriktige menn og kvinner med et jordisk håp som elsket Jehova, og som i likhet med de salvede ønsket å tjene ham. De sa i virkeligheten til «den tro og kloke slave»: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.» (Sakarja 8: 23) Disse som nylig var blitt døpt, fikk den samme, rike åndelige føden som de salvede tjenestefolkene, og begge klassene har siden den gang tatt til seg føde fra det samme åndelige bord. Dette har i sannhet vært en velsignelse for dem som utgjør den ’store skare’.
20. Hvilken rolle har den ’store skare’ spilt når det gjelder å forøke alt det Herren eier?
20 De som utgjør den ’store skare’, har med glede sluttet seg til den salvede slave-klasse som forkynnere av det gode budskap. Ved sin forkynnelse har de bidratt til at ’alt det deres Herre eier på jorden’, har økt, noe som igjen har medført enda større ansvar for «den tro og kloke slave». Tallet på sannhetssøkende mennesker har økt, og for å kunne holde tritt med etterspørselen etter bibelsk litteratur har det vært nødvendig å bygge større trykkerier. Det er blitt opprettet avdelingskontorer for Jehovas vitner i det ene landet etter det andre. Misjonærer er blitt sendt ut til «den fjerneste del av jorden». (Apostlenes gjerninger 1: 8) I 1914 var det rundt fem tusen salvede lovprisere av Gud, men tallet på lovprisere har nå steget til over seks millioner, og de fleste av disse tilhører den ’store skare’. Ja, alt det Kongen eier, er virkelig blitt mangedoblet siden han ble kronet til Konge i 1914!
21. Hvilke to lignelser skal vi se på i den neste studieartikkelen?
21 Alt dette viser at slaven har vært både ’tro og klok’. Like etter at Jesus hadde snakket om «den tro og kloke slave», fortalte han to lignelser som kaster lys over disse egenskapene: lignelsen om de kloke og de uforstandige jomfruene og lignelsen om talentene. (Matteus 25: 1—30) Hva betyr disse interessante lignelsene for oss i dag? Det får vi svar på i den neste artikkelen.
Hva mener du?
• Hvem er det som utgjør «den tro og kloke slave»?
• Hvem er ’tjenestefolkene’?
• Når ble den tro slave satt over alt det Herren eier, og hvorfor akkurat da?
• Hvem har i de senere tiårene hjulpet til med å forøke alt det Herren eier, og hvordan har de gjort det?
[Studiespørsmål]
[Bilder på side 10]
Slaveklassen i det første århundre viste seg tro mot det oppdraget den hadde fått