Livshistorie

Et rikt liv til tross for store sorger

FORTALT AV AUDREY HYDE

Når jeg ser tilbake på mer enn 63 år i heltidstjenesten — hvorav 59 ved hovedkontoret til Jehovas vitner — kan jeg si at jeg har hatt et rikt liv. Riktignok var det forferdelig å se min første mann tæres bort av kreft og min andre mann lide av de fryktelige virkningene av Alzheimers sykdom. Men la meg få fortelle hvordan jeg har beholdt gleden til tross for disse prøvelsene.

JEG vokste opp på en farm i nærheten av den lille byen Haxtun på slettene i det nordøstlige Colorado, like ved grensen til Nebraska. Jeg var den femte i rekken av de seks barna til Orille og Nina Mock. Russell, Wayne, Clara og Ardis ble født i årene fra 1913 til 1920, og jeg ble født året etter. Curtis ble født i 1925.

I 1913 ble mor en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Med tiden ble alle vi andre også det.

Et lykkelig liv på slettene

Far var en framskrittsvennlig mann. Vi hadde elektrisk lys i alle bygningene på farmen, noe som var uvanlig den gangen. Vi fikk egg fra egne høns og melk, fløte og smør fra egne kuer. Vi brukte hester når vi pløyde, og vi dyrket jordbær, poteter, hvete og mais.

Far mente at vi barna burde lære å arbeide. Allerede før jeg begynte på skolen, ble jeg opplært til å jobbe på jordene. Jeg  husker sommerdagene under den varme solen der jeg lå i åkeren og luket ugress i den ene lange furen etter den andre. «Blir jeg noen gang ferdig?» tenkte jeg. Svetten rant, og biene stakk. Noen ganger syntes jeg synd på meg selv fordi andre barn ikke behøvde å jobbe så hardt som vi gjorde. Men når jeg ser tilbake på barndommen min, er jeg glad for at vi lærte å jobbe.

Alle barna i familien fikk oppgaver. Ardis var flinkere til å melke kuene enn jeg var, så min oppgave var å skuffe møkk etter hestene i stallen. Men vi hadde det gøy og lekte også. Ardis og jeg spilte softball på et av de lokale lagene. Jeg var kaster eller stod på tredje base, og Ardis stod på første base.

Den klare nattehimmelen var så flott på prærien. De mange tusen stjernene fikk meg til å tenke på vår Skaper, Jehova Gud. Selv da jeg var liten, hendte det at jeg tenkte over det som står i Salme 147: 4: «Han [Jehova] teller stjernenes tall; han kaller dem alle ved navn.» Mange slike kvelder kom hunden vår, Judge, og la hodet sitt i fanget mitt og holdt meg med selskap. Jeg satt ofte på verandaen om ettermiddagen og så på at vinden blåste på de grønne hveteåkrene slik at de glitret som sølv i lyset fra solen.

Mors gode eksempel

Mor var en god og hengiven kone. Far var alltid mannen i huset, og mor lærte oss å respektere ham. I 1939 ble han også et av Jehovas vitner. Og selv om vi måtte jobbe hardt og far ikke sydde puter under armene på oss, visste vi at han var glad i oss. Om vinteren spente han mange ganger to hester for sleden og tok oss med på tur. Det glitret så vakkert i snøen!

Men det var mor som gav oss kjærligheten til Gud og respekt for Bibelen. Vi lærte at Guds navn er Jehova, og at han er livets Kilde. (Salme 36: 9; 83: 18) Vi lærte også at han har gitt oss retningslinjer, ikke for å frata oss goder, men fordi det er til vårt beste å følge dem. (Jesaja 48: 17) Mor minnet oss stadig om at vi hadde et spesielt arbeid å utføre. Hun lærte oss at Jesus hadde sagt til sine etterfølgere: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» — Matteus 24: 14.

Da jeg var mindre og kom hjem fra skolen, pleide jeg å se etter mor hvis hun ikke var i huset. En gang, da jeg var seks—sju  år, fant jeg henne på låven. Mens vi var der, begynte det å regne kraftig. Vi var på høyloftet, og jeg husker at jeg spurte henne om Gud hadde sendt en ny vannflom. Men hun forsikret meg om at Gud hadde lovt at han aldri skulle ødelegge jorden med en vannflom igjen. Jeg husker også at vi flere ganger søkte tilflukt i kjelleren når det raste tornadoer, for tornadoer var ikke uvanlige der vi bodde.

Mor deltok i forkynnelsesarbeidet allerede før jeg ble født. En gruppe venner pleide å møtes hjemme hos oss, og de hadde alle håp om et himmelsk liv sammen med Jesus Kristus. Selv om det var en utfordring for mor å forkynne fra hus til hus, klarte hun å overvinne frykten på grunn av sin kjærlighet til Jehova. Hun var trofast fram til den dagen hun døde, den 24. november 1969, i en alder av 84 år. «Mor, du skal til himmelen og treffe mange kjente,» hvisket jeg i øret hennes. Jeg var glad for at jeg kunne være hos mor den gangen og gi uttrykk for min overbevisning overfor henne. «Du er så snill mot meg,» sa hun lavt.

Vi begynner å forkynne

I 1939 ble Russell pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. Han forkynte i Oklahoma og Nebraska fram til 1944, da han ble innbudt til å tjene ved Jehovas vitners hovedkontor (som kalles Betel) i Brooklyn i New York. Jeg begynte i pionertjenesten den 20. september 1941 og forkynte forskjellige steder i Colorado, Kansas og Nebraska. Disse årene i pionertjenesten var lykkelige år, ikke bare fordi jeg kunne hjelpe andre til å lære om Jehova, men også fordi jeg lærte å stole på ham.

Omtrent på det tidspunktet Russell begynte som pioner, var Wayne på college etter å ha hatt vanlig arbeid en tid. Senere ble han innbudt til Betel. Han arbeidet en tid på Kingdom Farm i nærheten av Ithaca i staten New York. Der ble det dyrket mat til de rundt 30 personene som arbeidet på farmen, og til de rundt 200 som arbeidet på Betel i Brooklyn. Wayne brukte sine evner og sin erfaring i tjenesten for Jehova helt til han døde i 1988.

Min søster Ardis giftet seg med James Kern, og de fikk fem barn sammen. Hun døde i 1997. Min andre søster, Clara, tjener fortsatt Jehova trofast, og jeg besøker henne i Colorado i feriene mine. Den yngste broren vår, Curtis, kom til Brooklyn Betel i midten av 40-årene. Han kjørte lastebil med forsyninger og landbruksprodukter til og fra Kingdom Farm. Han giftet seg aldri, og han døde i 1971.

Mitt ønske om å tjene på Betel

De eldre brødrene mine hadde reist til Betel tidligere, og jeg hadde også et ønske  om å komme dit. Jeg er sikker på at det var deres gode eksempel som gjorde at jeg også ble innbudt. Det at mor fortalte om historien til Guds organisasjon, og det at jeg selv så oppfyllelsen av bibelske profetier om de siste dager, gav meg et sterkt ønske om å tjene på Betel. Jeg lovte Jehova i bønn at hvis han lot meg komme dit, skulle jeg aldri dra derfra med mindre jeg hadde kristne forpliktelser å ta meg av.

Jeg kom til Betel den 20. juni 1945 og ble tildelt oppgaven som hushjelp. Jeg hadde 13 rom å vaske og 26 senger å re opp hver dag, i tillegg til korridorer, trapper og vinduer som skulle vaskes. Det var hardt arbeid. Hver dag sa jeg til meg selv mens jeg jobbet: «Du er riktignok sliten, men du er på Betel, i Guds hus.»

Jeg gifter meg med Nathan Knorr

Siden 1920-årene var betelitter som ønsket å gifte seg, blitt oppfordret til å slutte på Betel og tjene Rikets interesser et annet sted. Men tidlig i 1950-årene fikk noen få par som hadde tjent på Betel en stund, lov til å gifte seg og bli der. Så da Nathan H. Knorr, som da tok ledelsen i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet, viste interesse for meg, tenkte jeg: «Her har jeg en som vil bli på Betel!»

Nathan hadde stort ansvar, siden han hadde tilsyn med Jehovas vitners arbeid i hele verden. Så han var veldig åpen og direkte med meg og gav meg mange grunner til at jeg burde tenke meg nøye om før jeg eventuelt sa ja til å gifte meg med ham. På den tiden reiste han ofte til Jehovas vitners avdelingskontorer rundt omkring i verden, og han kunne være borte i flere uker om gangen. Så han forklarte at vi ville måtte være fra hverandre i lengre perioder.

Som ung drømte jeg om å gifte meg om våren og dra på bryllupsreise til Hawaii. Når det kom til stykket, giftet vi oss om vinteren, den 31. januar 1953, og bryllupsreisen tilbrakte vi den lørdagen og påfølgende søndag i New Jersey. På mandagen var vi tilbake på jobb. En uke senere drog vi imidlertid på en ukes bryllupsreise.

En arbeidsom livsledsager

Nathan var 18 år gammel da han kom til Betel i 1923. Han fikk verdifull opplæring av blant andre Joseph F. Rutherford, som ledet arbeidet, og Robert J. Martin, som var trykkeriansvarlig. Da bror Martin døde i september 1932, ble Nathan ny trykkeriansvarlig. Året etter tok bror Rutherford med seg Nathan da han besøkte Jehovas vitners avdelingskontorer  i Europa. Da bror Rutherford døde i januar 1942, fikk Nathan ansvaret for å føre tilsyn med Jehovas vitners verdensomfattende arbeid.

Nathan var veldig framsynt, og han planla alltid med tanke på framtidig vekst i organisasjonen. Noen syntes ikke dette var riktig, siden man regnet med at enden for denne verdensordning var nær forestående. En bror som så hvilke planer Nathan hadde, spurte ham: «Hva er dette, bror Knorr? Har du ikke tro?» Han svarte: «Jo da, men hvis enden ikke kommer så fort som vi tror, vil vi være beredt.»

En av Nathans hjertesaker var å opprette en misjonærskole. Den 1. februar 1943 ble det derfor opprettet en misjonærskole på den farmen der min bror Wayne arbeidet på den tiden. Selv om kurset, som innbefattet et grundig studium av Bibelen, var intensivt og varte i omtrent fem måneder, sørget Nathan for at elevene fikk litt avkobling også. Han deltok i ballspill sammen med de første klassene, men senere ville han ikke spille av frykt for skader som kunne føre til at han ikke kunne delta på områdestevnene om sommeren. I stedet var han dommer. Elevene hadde moro av å se at han rett og slett endret reglene til fordel for de utenlandske spillerne.

På reisefot med Nathan

Etter hvert begynte jeg å bli med Nathan på utenlandsreisene hans. Jeg likte godt å dele erfaringer med misjonærene og dem som arbeidet på avdelingskontorene. Jeg fikk oppleve deres kjærlighet og selvoppofrelse, og jeg lærte om rutinene deres og hvordan leveforholdene var i de forskjellige landene. Jeg får stadig brev fra venner som sier at de satte pris på slike besøk.

Når jeg ser tilbake på reisene våre, vekker det mange minner. Blant annet kan jeg huske at to søstre i Polen hvisket til hverandre mens jeg var sammen med dem. «Hvorfor hvisker dere?» spurte jeg. De bad om unnskyldning og forklarte at de var vant til å hviske, siden Jehovas vitners arbeid var forbudt i Polen og hjemmene deres ble avlyttet.

Søster Adach var ett av de mange vitnene som hadde vært i Polen mens arbeidet var forbudt. Hun hadde krøller og pannelugg. En gang løftet hun på luggen og viste meg et dypt arr som hun hadde fått etter å ha blitt slått av en som forfulgte vitnene. Jeg ble sjokkert da jeg med egne øyne fikk se hvilke konsekvenser den brutale forfølgelsen hadde fått for mange av brødrene og søstrene.

Utenom Betel er Hawaii favorittstedet mitt. Jeg husker stevnet der i 1957 i byen Hilo. Det var en stor begivenhet, og det var flere til stede enn det var vitner i området. Ordføreren gav til og med Nathan byens nøkkel. Det kom mange for å ønske oss velkommen, og de hengte blomsterkranser om halsen på oss.

Et annet spennende stevne var det som ble holdt i Nürnberg i 1955. Dette stevnet ble holdt på det området som hadde vært paradeplass for Hitler og troppene hans. Vi kjenner jo godt til at Hitler sverget på at han skulle utrydde Jehovas vitner i Tyskland, men nå var hele plassen full av nettopp Jehovas vitner. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Plattformen var kjempestor, og det var 144 store søyler i bakgrunnen. Jeg stod på scenen  og kunne se ut på de mer enn 107 000 som var til stede. Det var så langt til bakerste rad at jeg knapt kunne se den.

Vi kunne fornemme den standhaftighet som de tyske brødrene hadde vist, og den styrken de hadde fått fra Jehova under nazistenes forfølgelse. Det styrket vår egen beslutning om å fortsette å være lojale mot Jehova og holde oss nær til ham. Nathan holdt den avsluttende talen, og etterpå vinket han farvel til dem som var til stede. De svarte umiddelbart med å vinke tilbake med lommetørklær. Det minnet om en vakker blomstereng.

Jeg har også gode minner fra turen vår til Portugal i desember 1974. Vi var til stede på det første møtet som ble holdt i Lisboa etter at forkynnelsesarbeidet vårt var blitt legalisert. Arbeidet hadde vært forbudt i 50 år! Selv om det bare var 14 000 forkynnere i Portugal den gangen, var det mer enn 46 000 til stede på de to møtene som ble holdt. Jeg ble virkelig rørt da brødrene sa: «Vi trenger ikke å gjemme oss lenger. Vi er fri.»

Jeg har alltid satt stor pris på uformell forkynnelse — på fly, på restauranter og på gaten — helt siden den tiden da jeg reiste med Nathan. Jeg har alltid litteratur med meg, slik at jeg er forberedt. En gang vi ventet på et forsinket fly, var det en dame som spurte meg hvor jeg jobbet. Det førte til en samtale med henne og flere andre som satt rundt oss og hørte på. Forkynnelsen og tjenesten på Betel har holdt meg opptatt og lykkelig.

Nathan oppmuntrer meg på sykeleiet

I 1976 fikk Nathan kreft, og jeg og andre på Betel hjalp ham så godt vi kunne. Det hendte at medlemmer av Betel-familien i andre land var i Brooklyn for å få opplæring, og vi pleide å invitere dem hjem til oss selv om Nathan var syk. Jeg husker at vi hadde besøk av Don og Earlene Steele, Lloyd og Melba Barry, Douglas og Mary Guest, Martin og Gertrud Pötzinger, Pryce Hughes og mange andre. De fortalte ofte opplevelser fra sine hjemland. Jeg ble spesielt imponert over brødrenes standhaftighet i de landene hvor arbeidet var forbudt.

Da Nathan forstod at han snart kom til å dø, gav han meg noen gode råd for å hjelpe meg til å takle tilværelsen som enke. Han sa: «Vi har hatt et lykkelig ekteskap. Mange får aldri oppleve det.» En ting som skapte lykke i ekteskapet vårt, var Nathans omtanke for meg. Når vi var ute og reiste og traff forskjellige mennesker, pleide han å si til meg: «Audrey, hvis jeg noen ganger ikke presenterer dem for deg, så er det fordi jeg ikke husker navnene deres.» Jeg var så glad for at han sa ifra på forhånd.

Nathan minnet meg om følgende: «Etter døden er vårt håp gjort fast, og vi vil derfor aldri behøve å lide igjen.» Så oppfordret han meg: «Se framover, for det er der belønningen din er. Ikke lev i fortiden — selv om du vil ha minnene. Tiden leger alle sår. Du må ikke bli bitter og synes synd på deg selv. Vær glad for at du har fått disse gledene og velsignelsene. Senere vil du erfare at minnene gir deg glede. Minner er Guds gave til oss.» Så la han til: «Hold deg opptatt. Prøv å bruke livet ditt til å gjøre noe godt for andre. Det vil hjelpe deg til å finne glede i livet.» Den 8. juni 1977 fullførte Nathan sitt jordiske livsløp.

Jeg gifter meg med Glenn Hyde

Nathan hadde sagt at jeg enten kunne leve i fortiden med alle minnene eller begynne et nytt liv. Så i 1978, etter at jeg hadde flyttet til Watchtower Farms i Wallkill i staten New York, giftet jeg meg med  Glenn Hyde. Han var en veldig kjekk, stille og snill mann. Før han ble et Jehovas vitne, hadde han tjenestegjort i marinen da USA var i krig med Japan.

Glenn hadde arbeidet i maskinrommet på en torpedobåt. På grunn av støyen fra motoren mistet han hørselen delvis. Etter krigen ble han brannmann. I flere år hadde han mareritt om ting han opplevde under krigen. Han fikk kjennskap til sannheten fra Bibelen gjennom sekretæren sin, som forkynte uformelt for ham.

Senere, i 1968, ble Glenn innbudt til å tjene som brannmann på Betel i Brooklyn. Da Watchtower Farms fikk sin egen brannbil i 1975, ble han overført dit. Med tiden fikk Glenn Alzheimers sykdom. Han døde etter at vi hadde vært gift i ti år.

Hvordan taklet jeg dette? Det Nathan hadde sagt da han lå for døden, viste seg å være til trøst for meg enda en gang. Jeg leste om og om igjen det han hadde skrevet til meg om å takle tilværelsen som enke. Jeg deler fortsatt disse tankene med andre som mister ektefellen sin, og de har også funnet trøst i de rådene som Nathan gav. Ja, det er til stor hjelp å se framover, slik som Nathan oppmuntret meg til å gjøre.

Et verdifullt brorskap

Det som i spesielt stor grad har bidratt til at jeg har hatt et rikt og lykkelig liv, er gode venner i Betel-familien. En av dem er Esther Lopez, som ble uteksaminert fra den tredje klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i 1944. Hun kom tilbake til Brooklyn i februar 1950 for å være med på å oversette den bibelske litteraturen vår til spansk. Når Nathan var ute og reiste, var jeg glad for å ha Esther i nærheten. Hun er også på Watchtower Farms nå. Hun er midt i 90-årene og har sviktende helse, så hun blir tatt hånd om på sykestuen.

I min nærmeste familie er det bare Russell og Clara som fortsatt lever. Russell er over 90 år gammel og tjener trofast på Betel i Brooklyn. Han var en av de første som fikk bli på Betel etter at han hadde giftet seg. Han giftet seg med en annen betelitt, Jean Larson, i 1952. Jeans bror Max kom til Betel i 1939 og etterfulgte Nathan som tilsynsmann for trykkeriet i 1942. Max har fortsatt stort ansvar på Betel, samtidig som han tar seg av sin kone, Helen, som lider av multippel sklerose.

Når jeg ser tilbake på 63 år i heltidstjenesten for Jehova, kan jeg si at jeg har hatt et rikt liv. Betel ble hjemmet mitt, og jeg er fortsatt glad for å tjene her. Jeg er glad for at foreldrene mine hjalp oss til å se verdien av å være arbeidsom og til å utvikle et ønske om å tjene Jehova. Men det som virkelig gjør livet verdt å leve, er det enestående brorskapet vi har, og håpet om å få leve sammen med brødre og søstre på en paradisisk jord, hvor vi kan tjene vår store Skaper, den eneste sanne Gud, Jehova, i all evighet.

[Bilde på side 24]

Foreldrene mine på bryllupsdagen deres i juni 1912

[Bilde på side 24]

Fra venstre til høyre: Russell, Wayne, Clara, Ardis, jeg og Curtis i 1927

[Bilde på side 25]

Her står jeg mellom Frances og Barbara McNaught mens vi er i pionertjenesten i 1944

[Bilde på side 25]

På Betel i 1951. Fra venstre til høyre: Jeg, Esther Lopez og min svigerinne Jean

[Bilde på side 26]

Med Nathan og hans foreldre

[Bilde på side 26]

Nathan og jeg i 1955

[Bilde på side 27]

Med Nathan på Hawaii

[Bilde på side 29]

Sammen med min andre ektemann, Glenn