Jehovas Ord er levende

Viktige punkter fra 5. Mosebok

ÅRET er 1473 fvt. Det har gått 40 år siden Jehova utfridde israelittene av fangenskapet i Egypt. Ettersom de har vandret i ødemarken i alle disse årene, er de fortsatt en nasjon uten noe land. Men til slutt står de på terskelen til det lovte land. Hva kommer til å skje når de inntar det? Hvilke problemer vil de møte, og hvordan bør de takle dem?

Før israelittene går over Jordan og inn i Kanaans land, forbereder Moses dem på den store oppgaven som ligger foran dem. Hvordan? Ved å holde en rekke taler som oppmuntrer, formaner og advarer dem. Han minner dem om at Jehova Gud fortjener udelt hengivenhet, og at de ikke må etterligne de omkringliggende nasjonenes veier. Disse talene utgjør størstedelen av den bibelske boken 5. Mosebok. * Og den veiledningen som blir gitt i den, er akkurat det vi trenger i dag, for vi lever også i en verden hvor det er en utfordring å vie Jehova udelt hengivenhet. — Hebreerne 4: 12.

Det var Moses som skrev hele 5. Mosebok, bortsett fra det siste kapitlet, og den omspenner en periode på litt over to måneder. * (5. Mosebok 1: 3; Josva 4: 19) La oss se nærmere på hvordan det som står der, kan hjelpe oss til å elske Jehova Gud av hele vårt hjerte og til å tjene ham trofast.

’GLEM IKKE DE TING SOM DINE ØYNE HAR SETT’

(5. Mosebok 1: 1 til 4: 49)

I den første talen forteller Moses utførlig om noe av det israelittene opplevde i ødemarken — særlig det som kan være til hjelp for dem når de forbereder seg  på å innta det lovte land. Beretningen om utnevnelsen av dommere må ha minnet dem om at Jehova organiserer sitt folk på en slik måte at det blir dratt kjærlig omsorg for dem. Moses forteller også at den dårlige rapporten som de ti speiderne kom med, førte til at den foregående generasjon ikke fikk komme inn i det lovte land. Tenk hvilken virkning dette advarende eksemplet må ha hatt på Moses’ tilhørere da de så det lovte land med sine egne øyne.

Det at de ble minnet på de seirene som Jehova hadde gitt dem før de krysset Jordan, må ha gitt dem mot da de var rede til å erobre landet på den andre siden av elven. Det landet de var i ferd med å innta, var fullt av avgudsdyrkelse. Det var virkelig på sin plass at Moses kom med en kraftig advarsel mot avgudsdyrkelse!

Svar på bibelske spørsmål:

2: 4—6, 9, 19, 24, 31—35; 3: 1—6 — Hvorfor utslettet israelittene noen av folkene som bodde øst for Jordan, og ikke andre? Jehova befalte israelittene at de ikke måtte innlate seg i strid med Esaus sønner. Hvorfor ikke? Fordi de var etterkommere av Jakobs bror. Israelittene skulle ikke forulempe moabittene og ammonittene eller gå til krig mot dem, for de var etterkommere av Abrahams nevø Lot. Men amorittkongene Sihon og Og var ikke i slekt med israelittene og derfor ikke berettiget til det landet de besatt. Så da Sihon nektet å la israelittene dra gjennom landet og Og drog ut for å kjempe mot dem, befalte Jehova israelittene å tilintetgjøre byene deres og ikke la det være noen overlevende igjen.

4: 15—20, 23, 24 — Betyr forbudet mot å lage utskårne bilder at det er galt å avbilde personer eller gjenstander i kunstnerisk henseende? Nei. Forbudet her gjaldt det å lage bilder til bruk i tilbedelsen — å ’bøye seg for dem og tjene dem’. Bibelen inneholder ikke noe forbud mot å lage skulpturer eller malerier som tjener kunstneriske hensikter. — 1. Kongebok 7: 18, 25.

Hva vi kan lære:

1: 2, 19. Israelittene vandret gjennom ødemarken i omkring 38 år selv om Kadesj-Barnea bare var «elleve dager fra Horeb [det fjellområdet rundt Sinai-fjellet hvor de ti bud ble gitt] etter veien mot Se’ir-fjellet». For en pris de måtte betale for sin ulydighet mot Jehova Gud! — 4. Mosebok 14: 26—34.

1: 16, 17. Gud dømmer etter de samme normer i dag. De som er betrodd det ansvar å tjene i et dømmende utvalg, må ikke la partiskhet eller menneskefrykt få påvirke deres avgjørelser.

4: 9. Hvis det skulle gå israelittene godt, var det helt nødvendig at de ’ikke glemte de ting som deres øyne hadde sett’. Nå som den lovte, nye verden nærmer seg, må heller ikke vi glemme Jehovas vidunderlige gjerninger, og vi må derfor iherdig studere hans Ord.

ELSK JEHOVA OG ADLYD HANS BUD

(5. Mosebok 5: 1 til 26: 19)

I sin andre tale forteller Moses om hvordan Loven ble gitt på Sinai-fjellet, og han gjentar De ti bud. Han nevner spesielt sju nasjoner som skal utryddes av landet. Israelittene blir minnet om noe viktig som de lærte i ødemarken, nemlig at «mennesket ikke lever av brød alene, men . . . av hver uttalelse fra Jehovas munn». I deres nye situasjon må de ’holde hele budet’. — 5. Mosebok 8: 3; 11: 8.

Etter hvert som israelittene slår seg ned i det lovte land, vil de ikke bare trenge lover som berører tilbedelsen, men også lover som har med rettsvesen, styresett og krigføring å gjøre, og lover som regulerer samfunnslivet og folkets privatliv. Moses gjentar disse lovene og understreker hvor viktig det er å elske Jehova og adlyde hans bud.

 Svar på bibelske spørsmål:

8: 3, 4 — I hvilken forstand ble israelittenes klær ikke utslitt og føttene ikke hovne i løpet av den tiden de vandret i ødemarken? Dette var en mirakuløs foranstaltning, akkurat som den regelmessige tilgangen på manna var. Israelittene brukte de samme klærne og det samme fottøyet som de brukte da de begynte sin vandring. Klærne gikk trolig i arv til andre etter hvert som barna vokste opp og voksne døde. De to folketellingene som ble foretatt i begynnelsen og på slutten av vandringen i ødemarken, viste at antallet av israelitter ikke hadde økt, og den opprinnelige mengden av klær ville derfor være tilstrekkelig. — 4. Mosebok 2: 32; 26: 51.

14: 21 — Hvorfor kunne israelittene gi et selvdødt dyr til en fastboende utlending eller selge et slikt dyr til en fremmed, når de ikke kunne spise det selv? I Bibelen blir uttrykket «fastboende utlending» brukt om en ikke-israelitt som ble proselytt, eller om en innvandrer som holdt landets grunnleggende lover, men ikke ble en tilbeder av Jehova. Fremmede og fastboende utlendinger som ikke ble proselytter, var ikke underlagt Loven og kunne bruke selvdøde dyr på forskjellige måter. Israelittene fikk lov til å gi eller selge slike dyr til dem. Men en som ble proselytt, var underlagt lovpakten. Som 3. Mosebok 17: 10 viser, var det forbudt for en slik person å spise blodet av et dyr.

24: 6 — Hvordan kunne det å ta «en håndkvern eller dens overstein som pant» sammenlignes med det å ta «en sjel» som pant? En håndkvern og dens overstein representerte en manns «sjel», eller hans livsmidler. Å ta en av disse gjenstandene ville frata hele familien dens daglige brød.

25: 9 — Hvilken betydning hadde det å dra sandalen av en mann og spytte ham i ansiktet når han nektet å inngå svogerekteskap? Ifølge en «skikk i tidligere tider i Israel ved gjenkjøpsrett . . . [måtte] en mann . . . dra av seg sandalen og gi den til sin neste». (Rut 4: 7) Å dra sandalen av en mann som nektet å inngå svogerekteskap, gjorde det helt klart at han hadde gitt avkall på sin stilling og sin rett til å sørge for en arving til sin avdøde bror. Dette var skammelig. (5. Mosebok 25: 10) Å bli spyttet i ansiktet var ydmykende for ham. — 4. Mosebok 12: 14.

Hva vi kan lære:

6: 6—9. Akkurat som israelittene fikk påbud om å kjenne Loven, må vi kjenne Guds bud, ha dem klart for oss hele tiden og innprente dem i våre barn. Vi må ’binde dem som et tegn på vår hånd’, slik at våre handlinger — uttrykt ved hendene — viser at vi er lydige mot Jehova. Og vår lydighet må være som ’et pannebånd mellom våre øyne’; den må være synlig for alle.

6: 16. Måtte vi aldri sette Jehova på prøve slik de troløse israelittene gjorde i Massah,  hvor de murret fordi de manglet vann. — 2. Mosebok 17: 1—7.

8: 11—18. Materialisme kan få oss til å glemme Jehova.

9: 4—6. Vi må være på vakt mot selvrettferdighet.

13: 6. Vi må ikke la noen trekke oss bort fra tilbedelsen av Jehova.

14: 1. Å skamfere seg selv er et uttrykk for manglende respekt for menneskekroppen, det kan knyttes til falsk religion og må unngås. (1. Kongebok 18: 25—28) For oss som har håp om at det skal finne sted en oppstandelse, er det upassende å gi uttrykk for sorg over de døde på en slik ekstrem måte.

20: 5—7; 24: 5. Vi bør ta hensyn til dem som er i en spesiell situasjon, selv om det vi holder på med, er viktig.

22: 23—27. En av de mest virkningsfulle måtene en kvinne kan forsvare seg på hvis noen forsøker å voldta henne, er å skrike.

«DU MÅ VELGE LIVET»

(5. Mosebok 27: 1 til 34: 12)

I sin tredje tale sier Moses at etter at israelittene har gått over Jordan, må de skrive Loven på store steiner og framsi forbannelser for ulydighet og velsignelser for lydighet. I den fjerde talen hører vi først om fornyelsen av pakten mellom Jehova og Israel. Moses advarer igjen folket mot ulydighet og oppfordrer dem til å «velge livet». — 5. Mosebok 30: 19.

Etter at Moses har holdt de fire talene, kommer han inn på at det vil finne sted et lederskifte, og han lærer israelittene en vakker sang som lovpriser Jehova. I denne sangen gjør han også oppmerksom på de dårlige følgene av troløshet. Etter å ha velsignet stammene dør Moses i en alder av 120 år, og han blir begravet. Sørgeperioden varer i 30 dager, noe som utgjør nesten halvparten av den tiden som 5. Mosebok omspenner.

Svar på bibelske spørsmål:

32: 13, 14 — Israelittene skulle ikke spise noe som helst fett, så hvorfor sies det at de spiste «fett av værer»? Uttrykket blir her brukt i overført betydning og betegner det beste i hjorden. At dette er en poetisk uttrykksmåte, framgår av at det i det samme verset er brukt slike uttrykk som «nyrefett av hvete» og «drueblod».

33: 1—29 — Hvorfor ble ikke Simeon omtalt i den velsignelsen som Moses uttalte over israelittene? Det var fordi både Simeon og Levi hadde fart «hardt fram», og deres vrede hadde vært «grusom». (1. Mosebok 34: 13—31; 49: 5—7) Deres arvelodd var ikke helt som de andre stammenes arvelodd. Levi fikk 48 byer, og Simeons andel var omgitt av Judas område. (Josva 19: 9; 21: 41, 42) Moses uttalte derfor ikke noen spesiell velsignelse over Simeon. Men Simeons stamme ble omfattet av den generelle velsignelsen som ble uttalt over Israel.

Hva vi kan lære:

31: 12. Barn bør sitte sammen med de voksne på menighetens møter og bestrebe seg på å lytte og lære.

32: 4. Jehovas verk er fullkomment idet det er fullkommen likevekt mellom hans rettferdighet, visdom, kjærlighet og makt i alt det han gjør.

Av stor verdi for oss

Femte Mosebok presenterer Jehova som «én Jehova». (5. Mosebok 6: 4) Det er en bok om et folk som stod i et helt spesielt forhold til Gud. Femte Mosebok advarer også mot avgudsdyrkelse og understreker hvor viktig det er å vise Gud udelt hengivenhet.

Femte Mosebok er virkelig av stor verdi for oss! Vi er riktignok ikke underlagt Moseloven, men når vi leser denne loven, kan vi lære mye som vil hjelpe oss til å ’elske Jehova vår Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel og hele vår virkekraft’. — 5. Mosebok 6: 5.

[Fotnoter]

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

SE’IR

Kadesj-Barnea

Sinai-fjellet (Horeb)

Rødehavet

[Rettigheter]

Basert på kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsrett til

[Bilde på side 24]

Moses’ taler utgjør det meste av 5. Mosebok

[Bilde på side 26]

Hva lærer vi av at Jehova skaffet til veie manna?

[Bilde på side 26]

Det å ta en håndkvern eller dens overstein som pant ble sammenlignet med det å ta «en sjel» som pant