’De kalte sammen Sanhedrinet’

ØVERSTEPRESTEN og jødenes styresmenn var rådville. Hva skulle de gjøre for å få dempet ned alt oppstyret omkring Jesus Kristus? De hadde oppnådd å få ham henrettet, men hans disipler fylte nå Jerusalem med beretninger om hans oppstandelse. Hvordan kunne de bli brakt til taushet? Fordi øverstepresten og hans medarbeidere ønsket å finne ut av dette, «kalte de sammen Sanhedrinet», jødenes høyeste domstol. — Apostlenes gjerninger 5: 21.

På denne tiden i det første århundre var det den romerske stattholderen Pontius Pilatus som utøvde den øverste myndighet i Israel. Hvilket forhold stod så Sanhedrinet i til Pilatus? Hvordan var domsmyndigheten fordelt mellom dem? Hvordan var Sanhedrinet bygd opp? Og hvordan arbeidet denne domstolen?

Hvordan Sanhedrinet ble opprettet

Det greske ordet som blir gjengitt med «sanhedrin», betyr bokstavelig «sitte sammen». Det var en vanlig betegnelse på en sammenkomst eller et møte. Blant jødene ble det vanligvis brukt om en religiøs domstol eller rettsinstans.

De som skrev Talmud, et verk som ble samlet og utarbeidet i århundrene etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 evt., omtalte Sanhedrinet som et meget gammelt råd. De forestilte seg at det alltid hadde bestått av lærde menn som kom sammen for å drøfte forskjellige punkter i jødenes lov, og de mente at det skrev seg fra den tiden da Moses kalte sammen 70 menn av folkets eldste for at de skulle hjelpe ham i arbeidet med å lede Israel. (4. Mosebok 11: 16, 17) Mange historikere  forkaster denne tanken. De sier at det først var i den perioden da Israel var underlagt Perserriket, at det oppstod noe som kan minne om Sanhedrinet i det første århundre. Noen historikere hevder også at talmudistenes forestilling av denne gruppen som en lærd krets svarer bedre til de rabbinske forsamlinger i det andre og det tredje århundre enn til Sanhedrinet i det første århundre. Når ble så Sanhedrinet opprettet?

Bibelen viser at de landflyktige som kom tilbake til Juda fra Babylon i 537 fvt., hadde et organisert nasjonalt styre. Nehemja og Esra nevner fyrster, eldste, fornemme og styresmenn — som kanskje utgjorde begynnelsen til et framtidig Sanhedrin. — Esra 10: 8; Nehemja 5: 7.

Tiden mellom fullførelsen av De hebraiske skrifter og nedskrivningen av Matteusevangeliet var en urolig periode for jødene. I 332 fvt. tok Aleksander den store makten i Judea. Etter at Aleksander døde, ble Judea underlagt to av de greske rikene som overtok makten etter ham — først ptolemeerne og deretter selevkidene. I beretninger om selevkidenes herredømme, som begynte i 198 fvt., finner vi den første omtalen av et jødisk senat. Dette rådet hadde sannsynligvis begrenset myndighet, men det gav jødene noe som lignet selvstyre.

I 167 fvt. forsøkte selevkidkongen Antiokhos IV (Epifanes) å påtvinge jødene gresk kultur. Han vanhelliget templet i Jerusalem ved å ofre svinekjøtt til Zevs på alteret der. Dette utløste et opprør som endte med at makkabeerne ristet av seg selevkidenes herredømme og opprettet hasmoneerdynastiet. * De skriftlærde og fariseerne — lederne for de folkemassene som støttet opprøret — oppnådde samtidig større politisk makt, mens presteklassen fikk mindre makt.

Sanhedrinet slik det er beskrevet i De greske skrifter, begynte å ta form. Det skulle komme til å bli et nasjonalt administrativt råd og den høyeste rettsinstans med myndighet til å fortolke jødisk lov.

Maktbalansen

I det første århundre var Judea underlagt Romerriket. Jødene hadde imidlertid et visst mål av frihet. Romerne pleide å gi de folkene de hadde herredømme over, ganske stor selvbestemmelsesrett. Romerske øvrighetspersoner grep ikke inn i lokale domstolers embetsutøvelse, og de unngikk problemer som kunne oppstå på grunn av kulturforskjeller. De tok sikte på å fremme fred og bygge opp de underlagte folkenes lojalitet ved å la dem følge sine egne skikker og stort sett styre seg selv. Romerne utnevnte og avsatte øverstepresten — som også var Sanhedrinets rettsformann — og innkrevde skatter, men ellers grep de bare inn i jødenes anliggender når de fant det nødvendig av hensyn til sin egen suverenitet og sine egne interesser. Av det som skjedde i forbindelse med rettssaken mot Jesus, ser det ut til at romerne forbeholdt seg retten til å dømme noen til døden. — Johannes 18: 31.

Det var altså Sanhedrinet som styrte de fleste av jødenes indre anliggender. Sanhedrinet  hadde betjenter som kunne foreta arrestasjoner. (Johannes 7: 32) Lavere domstoler kunne uavhengig av romerne behandle saker som gjaldt mindre forbrytelser og sivile søksmål. Når en lavere domstol ikke kom fram til en avgjørelse i en sak, ble saken henvist til Sanhedrinet, og dets avgjørelser var endelige.

For å få beholde sine privilegier måtte Sanhedrinet opprettholde freden og støtte det romerske styret. Men hvis romerne hadde mistanke om at det ble begått politiske overtramp, grep de inn og traff slike tiltak som de fant passende. Dette gjorde de for eksempel da de arresterte apostelen Paulus. — Apostlenes gjerninger 21: 31—40.

Domstolens medlemmer

Sanhedrinet hadde 71 medlemmer — øverstepresten og 70 andre av nasjonens fremste menn. I romertiden bestod Sanhedrinet av fremtredende prester (hovedsakelig saddukeere), lekmenn av overklassen og skriftlærde av fariseernes parti. De fremtredende prestene, som ble støttet av vel ansette lekmenn, var de dominerende kreftene ved domstolen. * Saddukeerne var konservative i motsetning til fariseerne som stort sett var ikke-prestelige menn som hadde stor innflytelse på folket. Ifølge historikeren Josefus stilte saddukeerne seg motvillig til å etterkomme fariseernes krav. Paulus benyttet seg av disse gruppenes uenighet og motstridende oppfatninger da han forsvarte seg for Sanhedrinet. — Apostlenes gjerninger 23: 6—9.

Siden Sanhedrinet hadde en så aristokratisk sammensetning, er det sannsynlig at medlemmenes stillinger var permanente, og at det var de gjenværende medlemmene som utnevnte nye medlemmer når noen falt fra. Ifølge det jødiske verket Misjna måtte nye medlemmer være «prester, levitter og israelitter hvis døtre hadde lov til å gifte seg med prester», det vil si, jøder som kunne framlegge stamtavler som beviste at de var rene jøder. Siden den høyeste domstolen var overordnet hele landets rettsvesen, er det rimelig at menn som hadde fått et godt navn i lavere domstoler, kunne bli forfremmet til å innta et sete i Sanhedrinet.

Myndighetsområde

Jødene hadde stor respekt for Sanhedrinet, og dommerne ved lavere domstoler var forpliktet til å godta dets avgjørelser. De kunne risikere dødsstraff hvis de ikke gjorde det. Sanhedrinet befattet seg særlig med saker som gjaldt presters kvalifikasjoner, Jerusalem, templet og tilbedelsen i templet. Strengt tatt gjaldt Sanhedrinets myndighet i sivile saker bare i Judea. Men siden Sanhedrinet ble betraktet som den øverste autoritet når det gjaldt fortolkning av Loven, ble dets religiøse myndighet også anerkjent i landet for øvrig og blant jødiske grupper som var spredt omkring i andre land. Øverstepresten og hans råd påla for eksempel lederne i synagogene i Damaskus å samarbeide med Sanhedrinet ved å arrestere dem som fulgte Kristus. (Apostlenes gjerninger 9: 1, 2; 22: 4, 5; 26: 12) Det er også sannsynlig at jøder som kom til Jerusalem i høytidene, tok med seg nyheter om Sanhedrinets kunngjøringer når de reiste hjem igjen.

Ifølge Misjna hadde Sanhedrinet enerett til å dømme i spørsmål av nasjonal betydning, til å bestemme hva som skulle gjøres med dommere som trosset Sanhedrinets avgjørelser, og til å dømme falske profeter. Jesus og Stefanus ble stilt for retten siktet for gudsbespottelse, Peter og Johannes for å ha påvirket folket i negativ retning og Paulus for å ha forsøkt å vanhellige templet. — Markus 14: 64; Apostlenes gjerninger 4: 15—17; 6: 11; 23: 1; 24: 6.

Rettsforfølgelsen av Jesus og hans disipler

Sanhedrinet var samlet hver dag unntatt på sabbater og høytidsdager, og møtetiden varte fra morgenofferet til kveldsofferet. Det ble bare holdt rettssaker mens det var dagslys. Siden en  dødsstraff ikke ble forkynt før dagen etter rettssaken, kunne de alvorligste sakene ikke bli holdt dagen før en sabbat eller en høytid. De som vitnet i en sak, ble tydelig gjort oppmerksom på hvor alvorlig det var å utgyte uskyldig blod. Det at Jesus ble dømt til døden i en rettssak som ble ført i Kaifas’ hus natten før en høytidsdag, var derfor i strid med loven. Noe som var enda verre, var at dommerne selv søkte seg ut falske vitner og overtalte Pilatus til å gi ordre om at Jesus skulle henrettes. — Matteus 26: 57—59; Johannes 11: 47—53; 19: 31.

Talmud sier at de som dømte i saker som kunne føre til dødsstraff, forsøkte å redde den tiltalte gjennom en grundig rettsbehandling. I likhet med Jesus fikk likevel heller ikke Stefanus en slik behandling av retten. Etter at han hadde forsvart seg for Sanhedrinet, ble han steinet av en rasende folkemengde. Apostelen Paulus kunne også ha blitt drept under lignende omstendigheter hvis ikke romerske myndighetspersoner hadde grepet inn. Det var faktisk slik at noen av Sanhedrinets dommere var med på en sammensvergelse om å drepe ham. — Apostlenes gjerninger 6: 12; 7: 58; 23: 6—15.

Det ser ut til at iallfall noen av rettens medlemmer var rettskafne. En ung jødisk styresmann som en gang snakket med Jesus, kan ha vært medlem av Sanhedrinet. Selv om hans rikdom utgjorde en hindring for ham, må han ha hatt gode egenskaper ettersom Jesus tilbød ham å bli Hans etterfølger. — Matteus 19: 16—22; Lukas 18: 18, 22.

Nikodemus, «en av jødenes styresmenn», oppsøkte en gang Jesus i ly av nattens mørke, muligens fordi han fryktet sine dommerkollegers mening. Nikodemus forsvarte likevel Jesus i Sanhedrinet ved å si: «Vår lov dømmer vel ikke et menneske uten at den først har hørt ham og fått vite hva han gjør?» Senere skaffet han til veie «en rull med myrra og aloe» som skulle brukes når de stelte Jesu legeme til begravelsen. — Johannes 3: 1, 2; 7: 51, 52; 19: 39.

Josef fra Arimatea, som også var medlem av Sanhedrinet, henvendte seg modig til Pilatus og bad om å få Jesu legeme, som han så la i sin egen, nye grav. Josef «ventet på Guds rike», men av frykt for jødene gav han seg ikke til kjenne som en av Jesu disipler. Men til hans ros kan det sies at han ikke stemte for Sanhedrinets plan om å sørge for å få Jesus drept. — Markus 15: 43—46; Matteus 27: 57—60; Lukas 23: 50—53; Johannes 19: 38.

Et annet medlem av Sanhedrinet, Gamaliel, rådet klokelig sine dommerkolleger til å la Jesu disipler være i fred. Som han sa: «Ellers kan dere kanskje bli funnet å være slike som i virkeligheten strider mot Gud.» (Apostlenes gjerninger 5: 34—39) Hva var det som hindret den høyeste domstolen i å erkjenne at Jesus og hans disipler hadde Guds støtte? I stedet for å godta Jesu mirakler resonnerte Sanhedrinet slik: «Hva skal vi gjøre, for dette mennesket gjør mange tegn? Hvis vi lar ham holde på slik, kommer de alle til å tro på ham, og romerne vil komme og ta bort både vårt sted og vår nasjon.» (Johannes 11: 47, 48) Det var maktbegjær som førte til at jødenes høyeste domstol fordreide retten. Og da Jesu disipler helbredet folk, ble de religiøse lederne «fylt av skinnsyke» i stedet for å glede seg. (Apostlenes gjerninger 5: 17) Som dommere burde de ha vært gudfryktige og rettferdige, men de fleste av dem var korrupte og uhederlige. — 2. Mosebok 18: 21; 5. Mosebok 16: 18—20.

Guds dom

Fordi Israel trosset Guds lov og forkastet Messias, forkastet Jehova til slutt denne nasjonen og betraktet den ikke lenger som sitt utvalgte folk. I år 70 ødela romerne byen Jerusalem og dens tempel og gjorde ende på hele den jødiske ordning og til slutt også på Sanhedrinet.

Den Jehova har innsatt som Dommer, Jesus Kristus, kommer til å avgjøre om noen av dem som tilhørte Sanhedrinet i det første århundre, vil bli funnet verdige til å få en oppstandelse, og han vil også avgjøre hvem av dem som syndet mot den hellige ånd. (Markus 3: 29; Johannes 5: 22) Vi kan være sikker på at Jesus vil handle i fullkommen rettferdighet når han treffer disse avgjørelsene. — Jesaja 11: 3—5.

[Fotnoter]