Åndelig byggearbeid i ’Steinhuset’

Navnet på dette afrikanske landet betyr «Steinhus». Det er et land som er kjent for Victoriafallene og for et rikt dyreliv. Men det har også de største forhistoriske menneskelagde byggverkene som finnes sør for Sahara. Tvers over landet strekker det seg et granittplatå. Det tempererte klimaet på dette platået gjør landskapet grønt og frodig. Dette er Zimbabwe, hvor det bor omkring tolv millioner mennesker.

HVOR kommer navnet «Steinhus» fra? I 1867 kom Adam Renders, en jeger og oppdagelsesreisende, over store byggverk i stein som var spredt over et område på over sju kvadratkilometer. Han hadde reist over de afrikanske savannene, der husene stort sett var laget av stolper og leire og hadde stråtak. Så oppdaget han altså noen store steinruiner, som var ruinene av en stor by som nå kalles Great Zimbabwe.

Disse ruinene ligger litt sør for det området som i dag heter Masvingo. Noen av murene er over ni meter høye og er oppført i granittblokker som er lagt oppå hverandre uten mørtel. Innenfor murruinene står det et spesielt, konisk tårn. Det er cirka elleve meter høyt og seks meter i diameter ved foten. Den nøyaktige hensikten med dette byggverket er ukjent. Ruinene daterer seg fra 700-tallet evt., men stedet var tydeligvis bebodd allerede flere hundre år tidligere.

 I 1980 ble landet, som da het Rhodesia, uavhengig av Storbritannia og forandret navn til Zimbabwe. Befolkningen består hovedsakelig av to folkegrupper — shonaene, som utgjør størstedelen av befolkningen, og ndebelene. Menneskene er gjestfrie, noe Jehovas vitner ofte merker når de forkynner fra hus til hus. Selv før folk vet hvem det er som banker på, sier de gjerne til den besøkende: «Kom inn», og: «Vær så god og sitt.» De fleste zimbabwere har dyp respekt for Bibelen, og under bibelske drøftelser insisterer de ofte på at barna skal sitte ned og lytte.

Forkynner et trøsterikt budskap

Når Zimbabwe nevnes i massemediene, brukes ofte ordene «aids» og «tørke». Spredningen av hiv har hatt alvorlig innvirkning på befolkningen og økonomien i afrikanske land sør for Sahara. I disse landene har sykehusinnleggelser ofte med hivinfeksjon å gjøre, og det har ødelagt mange familiers liv.

For å hjelpe folk i Zimbabwe er Jehovas vitner travelt opptatt med å forkynne at den beste måten å leve på er å følge Guds normer, som finnes i Bibelen. Guds Ord lærer for eksempel at seksuell omgang, som er en gave fra Gud, bare hører hjemme i ekteskapet, at homoseksuelle handlinger er uakseptabelt i Guds øyne, og at blodoverføring og narkotikamisbruk er forbudt ifølge Jehova Guds lov. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; Romerne 1: 24—27; 1. Korinter 7: 2—5; 2. Korinter 7: 1) Jehovas vitner utbrer også et budskap om at det finnes et sikkert håp, for de legger vekt på at Guds rike i nær framtid skal fjerne all sykdom. — Jesaja 33: 24.

Sørger for nødhjelp

Tørke har gjort stor skade i Zimbabwe det siste tiåret. Ville dyr har falt om på grunn av sult og tørst. Kveg har dødd i hundretusentall. Mål på mål med tømmerskog er blitt ødelagt i branner. Mange barn og eldre har dødd av underernæring. Og vannstanden i den mektige Zambezi-elven har sunket til et nivå som har vært en trussel for driften av vannkraftverk.

På grunn av denne fortvilte situasjonen har Jehovas vitner opprettet åtte nødhjelpsutvalg i forskjellige deler av landet. Reisende tilsynsmenn har besøkt menighetene for å vurdere hva de trenger. Denne informasjonen er så blitt formidlet videre til det rette nødhjelpsutvalget. En reisende tilsynsmann meldte: «I løpet av de fem siste årene har vi fordelt over tusen tonn mais, ti tonn tørket fisk og like mye limabønner. Våre åndelige brødre har laget to tonn med mufushwa [tørkede grønnsaker]. Vi har også fordelt store mengder innsamlede klær i tillegg til penger.» En annen reisende tilsynsmann sa: «Når jeg tenker på de problemene vi har hatt med å få de tillatelsene Zimbabwe og Sør-Afrika krever for at vi skal kunne innføre disse forsyningene, og på den stadige mangelen på drivstoff som trengs for å kunne frakte denne sårt tiltrengte nødhjelpen, må jeg bare konkludere med at det at vi har lyktes, er enda et bevis for at vår himmelske Far vet at vi trenger alt dette, slik Jesus sa.» — Matteus 6: 32.

Hvordan klarer de reisende tilsynsmennene seg når de arbeider i tørkerammede områder? Noen har med seg mat til seg selv og de familiene de bor hos.  En reisende tilsynsmann fortalte om noen kristne søstre som overveide om de burde avslutte forkynnelsen for dagen, slik at de kunne stille seg i en kø der folk ventet på at det skulle komme hjelpesendinger fra myndighetene. Men de bestemte seg for å stole på Jehova ved å konsentrere seg om forkynnelsesarbeidet og se hvordan tingene utviklet seg. Det kom ingen hjelpesendinger fra myndighetene den dagen.

Neste dag skulle det være et kristent møte, og igjen måtte søstrene treffe et valg. Skulle de gå på møtet, eller skulle de gå og vente på nødhjelp? De bestemte seg for å prioritere de rette ting og gikk på møtet i Rikets sal. (Matteus 6: 33) Mens de sang den avsluttende sangen, hørte de at det kom en lastebil. Det kom nødhjelp akkurat dit, takket være deres åndelige brødre i nødhjelpsutvalget! De trofaste vitnene som overvar dette møtet, ble enormt glade og takknemlige.

Kjærlighet viktig i det åndelige byggearbeidet

Vennlige handlinger mot dem som er utenfor den kristne menighet, har skapt anledninger til å avlegge et fint vitnesbyrd. En reisende tilsynsmann i Masvingo-området deltok i forkynnelsesarbeidet sammen med Jehovas vitner i den menigheten han besøkte, da han la merke til en jente som lå ved veikanten. De forstod at hun var veldig syk, for hun klarte ikke å snakke ordentlig, og stemmen hennes skalv. Jenta het Hamunyari, som på shona betyr «Skammer du deg ikke?» Brødrene fikk vite at hun var blitt etterlatt av noen medlemmer av kirken hennes som var på vei til et religiøst møte oppe i fjellene. Vitnene gav henne kjærlig hjelp og tok henne med til en landsby i nærheten.

I landsbyen var det noen som visste hvem Hamunyari var, så de bad familien hennes komme for å hente henne. Folk i landsbyen sa om vitnene: «Dette er den sanne religion. Det er slik kjærlighet kristne burde vise.» (Johannes 13: 35) Før vitnene drog, gav de Hamunyari traktaten Kunne du tenke deg å få vite mer om Bibelen? *

Den neste uken tjente den reisende tilsynsmannen i den menigheten som ligger i det området der Hamunyari bodde. Han ville finne ut om hun hadde kommet vel hjem. Hele familien ble veldig glad for å se ham og de lokale vitnene. Foreldrene hennes sa: «Dere utøver den sanne religion. Dere reddet livet til datteren vår, som var lagt igjen på veien for å dø.» De hadde spurt medlemmer av kirken hennes: «Hvordan kunne dere la henne ligge der for å dø? Skammet dere dere ikke, slik navnet Hamunyari betyr?» Vitnene fikk en bibelsk samtale med Hamunyaris familie og gav dem noe bibelsk litteratur. Familien bad dem komme tilbake og lede et bibelstudium med dem. Noen medlemmer av familien som hadde vært imot Jehovas vitner, forandret syn på vitnene. En av dem, Hamunyaris svoger, var leder for en av kirkene i området. Han tok imot et bibelstudium.

Bygging av møtelokaler

En poet som levde for lenge siden, sa under inspirasjon: «Gud, du er min Gud . . . Min sjel tørster virkelig etter deg . . . i et tørt og utpint land, hvor det ikke er vann.»  (Salme 63: 1) Dette har virkelig vist seg å være tilfellet når det gjelder mange i Zimbabwe! Fysisk sett lider de under tørke, og åndelig sett tørster de etter Gud og hans godhet. Dette kan man se av resultatene av den kristne forkynnelsen Jehovas vitner utfører. Da Zimbabwe ble selvstendig i 1980, var det omkring 10 000 Jehovas vitner i 476 menigheter. Nå, 27 år senere, er antall aktive Jehovas vitner tredoblet, og antall menigheter er nesten fordoblet.

Men det er få av disse menighetene som har hatt sitt eget møtelokale. I januar 2001 var det bare 98 av de over 800 menighetene i Zimbabwe som hadde et egnet lokale — en Rikets sal — der de kunne møtes. Mange av menighetene holdt møtene under trær eller i enkle hus som var bygd opp av stokker, med vegger dekket av leire og med stråtekte tak.

Som følge av at brødre og søstre i det verdensomfattende kristne brorskapet gavmildt har gitt pengegaver og ivrig har utført frivillig arbeid, har Jehovas vitner i Zimbabwe kunnet sette i gang et program som gjør at flere menigheter kan få enkle, men verdige Rikets saler. Mange Jehovas vitner fra andre land som har ferdigheter innen bygging, har ordnet det slik at de har kunnet reise til Zimbabwe og arbeide sammen med frivillige lokale brødre og søstre. En av de zimbabwiske brødrene skrev: «Vi ønsker virkelig å takke alle brødrene og søstrene fra så mange land som har kommet til Zimbabwe for å hjelpe til med å bygge vakre Rikets saler. Vi takker også alle dere andre for de bidragene dere gir til Rikets sal-fondet, som gjør dette arbeidet mulig.»

Et sted øst i landet hadde brødrene og søstrene hatt møtene sine under et kjempestort apebrødtre i 50 år. Da de eldste i menigheten fikk vite at det skulle bygges et ordentlig hus der de kunne holde møtene, var det minst én av dem som ikke klarte å holde tårene tilbake. En 91 år gammel eldste i en menighet i nærheten sa: «Jeg har bønnfalt Jehova så lenge om at det måtte skje noe slikt som dette!»

Det kommer mange kommentarer om hvor fort disse fine bygningene blir reist. En som var vitne til byggingen av en sal, sa: «Dere bygger om dagen, men Gud må bygge om natten!» Samholdet og gleden blant arbeiderne blir også lagt merke til. Hittil er det blitt bygd 350 nye Rikets saler over hele landet. Det gjør at 534 menigheter kan møtes i Rikets saler som er solid oppført i murstein.

Fortsatt foregår det et livsviktig åndelig byggearbeid i Zimbabwe. Når vi tenker på hva som er blitt utrettet, blir vi motivert til å gi ære til Jehova, kilden til disse velsignelsene. Ja, «hvis ikke Jehova bygger huset, er det forgjeves at de som bygger det, har arbeidet hardt på det». — Salme 127: 1.

[Fotnote]

[Kart på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

ZIMBABWE

HARARE

Masvingo

Great Zimbabwe

[Bilde på side 9]

Konisk tårn

[Bilde på side 12]

Ny Rikets sal, Concession menighet

[Bilde på side 12]

Medlemmer av Lyndale menighet utenfor sin nye Rikets sal

[Bilderettigheter på side 9]

Ruiner med trappetrinn: ©Chris van der Merwe/AAI Fotostock/age fotostock; innfelt tårn: ©Ingrid van den Berg/AAI Fotostock/age fotostock