Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Med Jehovas hjelp overlevde vi under totalitære regimer

Med Jehovas hjelp overlevde vi under totalitære regimer

Livshistorie

Med Jehovas hjelp overlevde vi under totalitære regimer

Fortalt av Henryk Dornik

JEG ble født i 1926. Foreldrene mine var fromme katolikker. De bodde i Ruda Śląska, en gruveby i nærheten av Katowice, i det sørlige Polen. De lærte oss barna — min eldre bror, Bernard, mine to yngre søstre, Róża og Edyta, og meg — å be, gå i kirken og utføre botssakramentet.

Familien min blir kjent med Bibelens sannhet

En dag i januar 1937, da jeg var ti år, var far jublende glad da han kom hjem. Han hadde med seg en stor, tykk bok som han hadde fått av Jehovas vitner. «Barn, se hva jeg har fått,» sa han, «De hellige skrifter!» Jeg hadde aldri sett en bibel før.

Den katolske kirke hadde lenge hatt en sterk innflytelse i Ruda Śląska og i områdene i nærheten. Presteskapet stod på vennskapelig fot med gruveeierne og krevde ubetinget lydighet av gruvearbeiderne og deres familier. Hvis en gruvearbeider ikke gikk til messe eller ikke ville avlegge skriftemål, ble han betraktet som vantro og fikk ikke beholde jobben. Siden far hadde kontakt med Jehovas vitner, kunne han regne med å bli utsatt for det samme. Men da en prest kom på besøk, avslørte far hans religiøse hykleri mens vi hørte på. Presten ble pinlig berørt, og siden han ikke ønsket flere problemer, fikk far beholde jobben.

Det at jeg så far avsløre presten på den måten, styrket min beslutning om å undersøke Bibelen nærmere. Jeg lærte etter hvert å elske Jehova, og jeg fikk et personlig forhold til ham. Noen måneder etter at far hadde snakket med presten, var vi til stede ved høytiden til minne om Kristi død. Der ble far presentert for en gruppe på 30 personer med ordene: «Dette er en jonadab.» Jeg lærte snart at «jonadabene» var kristne som hadde et jordisk håp, og at denne gruppen kom til å vokse i antall. * — 2. Kongebok 10: 15—17, NO 1978/85.

«Unge mann, vet du hva dåpen innebærer?»

Etter at far hadde tatt imot sannheten, sluttet han å drikke, og han ble en god ektemann og far. Likevel delte ikke mor hans religiøse oppfatninger, og hun pleide å si at hun heller ville at han skulle leve som før og fortsette å være katolikk. Men etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut, la hun merke til at de samme prestene som hadde bedt for Polens seier over de invaderende tyskerne, nå takket Gud for Hitlers framgang! Senere, i 1941, begynte mor derfor å tjene Jehova sammen med oss andre.

Jeg hadde allerede gitt uttrykk for at jeg hadde lyst til å bli døpt i vann som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Gud, men de eldste i menigheten syntes jeg var for ung. De bad meg vente. Men 10. desember 1940 hadde Konrad Grabowy (en bror som senere døde i konsentrasjonsleir) en samtale med meg under fire øyne i en liten leilighet. Han stilte meg fem spørsmål, og da han var fornøyd med svarene, døpte han meg. Et av spørsmålene var: «Unge mann, vet du hva dåpen innebærer?» Et annet var: «Vet du at nå som det er krig, må du snart ta stilling til om du vil være trofast mot Hitler eller mot Jehova, og at din avgjørelse kan komme til å koste deg livet?» Uten å nøle svarte jeg: «Ja, det vet jeg.»

Forfølgelsen begynner

Hvorfor stilte Konrad Grabowy slike direkte spørsmål? Den tyske hær hadde invadert Polen i 1939, og vår tro og ulastelighet ble fra da av satt på harde prøver. Situasjonen ble mer og mer spent for hver dag som gikk. Vi hørte om kristne brødre og søstre som ble arrestert, deportert og sendt i fengsel eller konsentrasjonsleir. Snart skulle vi selv komme til å møte lignende prøvelser.

Nazistene ville få den yngre generasjon — deriblant oss fire barn — til å bli ivrige forsvarere av Det tredje rike. Siden far og mor flere ganger hadde nektet å skrive navnet sitt på en liste over dem som var eller ville bli tyske borgere, ble de nektet foreldreretten over oss barn. Far ble sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz. I februar 1944 ble min bror og jeg plassert i en forbedringsanstalt i Grodków (Grottkau), i nærheten av Nysa, og søstrene våre ble sendt til et katolsk nonnekloster i Czarnowąsy (Klosterbrück), i nærheten av Opole. Målet deres var å få oss til å ta avstand fra det myndighetene kalte ’våre foreldres bedragerske og ulovlige synspunkter’. Mor satt alene igjen hjemme.

Hver morgen ble det heist et hakekorsflagg på gårdsplassen på forbedringsanstalten, og vi fikk befaling om å løfte høyre hånd, hilse flagget og si «Heil Hitler». Det var en hard trosprøve, men Bernard og jeg nektet å inngå kompromiss. Som følge av vår «respektløse» oppførsel ble vi skamslått. Andre forsøk på å ta motet fra oss mislyktes også. Så til slutt gav SS-vaktene oss et ultimatum: «Enten skriver dere under på lojalitetserklæringen overfor den tyske stat og slutter dere til den tyske hær, eller så vil dere bli sendt i konsentrasjonsleir.»

Da myndighetene i august 1944 bestemte seg for å sende oss i konsentrasjonsleir, sa de: «Det er umulig å overtale dem til å gjøre noe som helst. De er glad for å være martyrer. Den opprørske holdningen deres er en trussel mot hele forbedringsanstalten.» Selv om jeg ikke hadde noe ønske om å være martyr, fant jeg glede i å opptre med mot og verdighet når jeg måtte lide fordi jeg ville være lojal mot Jehova. (Apostlenes gjerninger 5: 41) Jeg hadde aldri klart å utholde de lidelsene jeg nå skulle møte, av egen kraft. Men inderlige bønner førte til at jeg kom i et nærere forhold til Jehova, og han viste seg å være en Hjelper jeg kunne stole på. — Hebreerne 13: 6.

I konsentrasjonsleiren

Snart ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Gross-Rosen i Schlesien. Jeg fikk et fangenummer, og som tegn på at jeg var et av Jehovas vitner, fikk jeg en fiolett trekant. SS-vaktene kom med et tilbud. Jeg kunne slippe fri fra leiren og til og med bli offiser i den nazistiske hær, men på én betingelse: «Du må avsverge bibelstudentenes oppfatninger, som er i opposisjon til Det tredje rike.» Ingen andre fanger fikk et lignende tilbud. Bare Jehovas vitner fikk muligheten til å slippe fri fra leirene. Likevel avslo jeg dette «privilegiet» — i likhet med tusener av andre. Vaktene reagerte ved si: «Se godt på skorsteinen på krematoriet. Tenk deg nøye om, for ellers vil den eneste veien ut herfra for deg være gjennom den skorsteinen.» Nok en gang avslo jeg bestemt, og i samme øyeblikk ble jeg fylt med «Guds fred, som overgår all tanke». — Filipperne 4: 6, 7.

Jeg bad til Jehova om at jeg måtte få treffe noen trosfeller i leiren, og jeg ble bønnhørt. En av dem var en trofast bror som het Gustaw Baumert. Han viste meg kjærlig omsorg. Jehova var uten tvil «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud» for meg. — 2. Korinter 1: 3.

Noen måneder senere var russiske hærstyrker i anmarsj, og nazistene ble nødt til å evakuere leiren i all hast. Idet vi gjorde oss klar til å dra, bestemte vi brødre oss for å gå opp til kvinnebrakken. Vi gjorde det med livet som innsats, men vi ønsket å se til de rundt 20 åndelige søstrene våre, deriblant Elsa Abt og Gertrud Ott. * Da de så oss, løp de oss i møte. Etter at vi hadde utvekslet noen få oppmuntrende ord, sang de den av Rikets sanger som inneholder ordene: «Den som er trofast, vil ikke frykte fiendens mektige hær.» * Det var omtrent ikke et tørt øye å se blant oss!

Til den neste leiren

Nazistene stuet mellom 100 og 150 av oss fanger inn i tomme godsvogner, uten mat og drikke. På turen opplevde vi både kuldegrader og iskaldt regn. Vi var plaget av tørst og feber. Etter hvert som de syke og utmattede fangene falt døende om på gulvet, ble det mindre trangt i godsvognene. Bena og leddene mine ble så hovne at jeg ikke kunne stå oppreist. Etter å ha reist i ti dager var det bare noen få som fremdeles var i live da vi kom fram til Mittelbau-Dora konsentrasjonsleir i Nordhausen, i nærheten av Weimar i Thüringen. Utrolig nok mistet ikke én av brødrene livet i løpet av dette marerittet av en reise.

Jeg hadde så vidt begynt å komme meg etter reisen da det brøt ut dysenteri i leiren, og noen av brødrene, deriblant jeg, ble syke. Vi ble rådet til ikke å spise de suppene som ble servert i leiren, og heller bare spise brent brød i en periode. Det gjorde jeg, og jeg ble snart frisk igjen. I mars 1945 hørte vi at det skriftstedet som var valgt for det året, var Matteus 28: 19: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» Portene til leirene ville tydeligvis snart bli åpnet, og det gode budskap ville fortsette å bli forkynt! Det fylte oss med glede og håp, siden vi hadde trodd at den annen verdenskrig ville kulminere i Harmageddon. For en enestående måte Jehova styrket oss på gjennom denne vanskelige tiden!

Utfridd av konsentrasjonsleirene

Den 1. april 1945 bombet de allierte styrkene SS-brakkene og den nærliggende leiren som vi befant oss i. Mange ble drept eller skadet. Dagen etter ble vi utsatt for et enda større bombeangrep, og på grunn av en kraftig eksplosjon ble jeg kastet opp i luften og begravd i en ruinhaug.

Fritz Ulrich, en av brødrene, kom meg til unnsetning. Han begynte å grave i ruinhaugen i håp om å finne meg i live. Til slutt fant han meg og drog meg fram. Da jeg kom til bevissthet, oppdaget jeg at jeg hadde fått store skader både i ansiktet og på kroppen, og jeg hadde mistet hørselen. Smellet fra eksplosjonen hadde ødelagt trommehinnene mine. I mange år hadde jeg derfor store problemer med hørselen, men med tiden gikk det over.

Av de flere tusen fangene var det bare noen få som overlevde bombeangrepet. Noen av våre brødre mistet livet, deriblant vår kjære bror Gustaw Baumert. På grunn av de skadene jeg hadde fått, fikk jeg en infeksjon og høy feber. Men kort tid senere fant de allierte styrkene oss, og vi ble sluppet fri. På grunn av de døde kroppene som lå og råtnet, hadde det brutt ut en tyfusepidemi, og jeg ble rammet av denne sykdommen. Jeg ble brakt til et sykehus sammen med andre syke. Selv om legene gjorde så godt de kunne, var det bare tre av oss som overlevde. Så takknemlig jeg er for at Jehova styrket meg til å forbli trofast i denne vanskelige tiden! Jeg er også inderlig takknemlig for at Jehova reddet meg fra dødens ’dype skygge’. — Salme 23: 4.

Endelig hjemme!

Etter at tyskerne hadde overgitt seg, håpet jeg å kunne reise hjem så snart som mulig. Men det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Noen tidligere fanger som var medlemmer av Katolsk aksjon, kjente meg igjen og ropte: «Drep ham!», og de slo meg i bakken og trampet på meg. En mann som kom forbi, reddet meg. Men siden jeg var skadet og følte meg svak på grunn av tyfusen, tok det lang tid før jeg kom meg. Til slutt var jeg likevel i stand til å reise hjem. Så glad jeg var da jeg ble gjenforent med familien min! De ble også overlykkelige over å se meg, for de hadde trodd at jeg var død.

Snart gjenopptok vi forkynnelsesarbeidet, og mange som oppriktig søkte sannheten, reagerte positivt. Jeg ble betrodd oppgaven å forsyne menighetene med bibelsk litteratur. Sammen med andre brødre fikk jeg det privilegium å reise til Weimar for å møte representanter for det tyske avdelingskontoret, og derfra tok vi med de første etterkrigsnumrene av Vakttårnet til Polen. De ble straks oversatt og stensilert. Da kontoret vårt i Łódź hadde fått full oversikt over arbeidet i Polen, begynte menighetene å motta bibelsk litteratur regelmessig. Jeg begynte som spesialpioner, eller heltidsforkynner, og jeg tjente i Schlesien, et stort område som da var blitt en del av Polen.

Men snart ble Jehovas vitner i Polen igjen forfulgt, denne gangen av det nyinnsatte kommuniststyret. På grunn av min kristne nøytralitet ble jeg dømt til to års fengsel i 1948. Mens jeg satt i fengsel, fikk jeg mulighet til å hjelpe mange av de andre innsatte til å nærme seg Gud. En av dem tok standpunkt for sannheten, og senere innviet han seg til Jehova og ble døpt.

I 1952 ble jeg nok en gang sendt i fengsel, denne gangen fordi jeg angivelig hadde drevet spionasje for USA! Mens jeg ventet på at saken skulle komme for retten, satt jeg i enecelle og ble forhørt dag og natt. Men også denne gangen utfridde Jehova meg av fiendens hånd, og i årene som fulgte, opplevde jeg ikke flere slike grusomheter.

Hva som hjalp meg til å holde ut

Når jeg tenker tilbake på alle disse årene med prøvelser og motgang, kan jeg tydelig se hva det var som virkelig gav meg og andre oppmuntring. For det første kom styrken til å holde ut fra Jehova og hans Ord, Bibelen. Vedvarende og inderlige bønner og påkallelser til «all trøsts Gud» og daglig studium av hans Ord hjalp oss til å holde oss i live åndelig sett. Avskrifter av Vakttårnet var også med på å gi oss sårt tiltrengt åndelig næring. I konsentrasjonsleirene ble jeg virkelig styrket av omsorgsfulle trosfeller som var beredt og villig til å hjelpe.

En annen velsignelse fra Jehova var min kone, Maria. Vi giftet oss i oktober 1950, og senere fikk vi en datter, Halina, som også ble en tjener for Jehova. Maria og jeg var gift i 35 år før hun døde etter en lang kamp mot sykdom. Hennes bortgang fylte meg med sorg og smerte. Men selv om jeg følte meg «kastet over ende», var jeg «ikke tilintetgjort». (2. Korinter 4: 9) I denne vanskelige tiden ble jeg holdt oppe av min kjære datter, hennes mann og deres barn — mine barnebarn — som alle trofast tjener Jehova.

Siden 1990 har jeg tjent på avdelingskontoret i Polen. Det daglige samværet med Betel-familien, som har vært enestående mot meg, er en stor velsignelse. På grunn av min sviktende helse føler jeg meg av og til som en svak ørn som bare kan sveve. Men jeg ser likevel framtiden tillitsfullt i møte, og jeg «vil synge for Jehova, for han har handlet vel mot meg» helt til denne dag. (Salme 13: 6) Jeg ser fram til den tiden da Jehova, min Hjelper, vil rette opp all den skade som Satans undertrykkende styre har påført menneskene.

[Fotnoter]

^ avsn. 8 Se Vakttårnet for 1. januar 1998, side 13, avsnitt 6.

^ avsn. 20 Se livshistorien til Elsa Abt i Vakttårnet for 1. september 1980, sidene 12⁠—15.

[Bilde på side 10]

I konsentrasjonsleiren fikk jeg dette nummeret og en fiolett trekant

[Bilde på side 12]

Sammen med min kone, Maria, i 1980